*






Falsk kritikk av barnevernet ?

Av Marianne Haslev Skånland

04.09.2011 (08.08.2007)



*****
Artikkelen er tidligere publisert den 8. august 2007 på forumet Redd Våre Barn, og er her kun revidert i et par detaljer og trykkfeil.

*****

For en ukes tid siden går Bergens Tidende (BT) norsk barnevern til hånde: Falsk kampanje mot barnevernet, 01.08.07. Her får Bufetats mann Nils Marton Aadland uskyldiggjøre barnevernet ved å hevde at en rekke gode leserinnlegg i avisene er "falske", at det dreier seg om en "falsk kampanje". En rekke andre presseorganer følger opp, og nrk holder nyhetsinnslag om "hets" mot barnevernet (Falsk kampanje eller pseudonym). Samtlige av disse moraliserer nedlatende over barnevernskritikere og nettsteder som arbeider for å bringe ut informasjon om barnevernsofrenes saker.

Den 6.8. blir BT dramatiske: "Enhver kan skaffe seg en e-postkonto som ingen kan spore, enhver finne på et navn. Forrige uke fikk vi i BT hjelp fra politikere og barnevern til å avsløre noen av dem som bruker oss på denne måten." (Navnløse meninger).

BT trenger altså hjelp, og de "avslører". Litt små-komisk er det kanskje at "Navnløse meninger" er usignert, men nett-adressen tyder på at den kan være politisk redaktør Trine Eilertsens. Uansett, det er faktisk ikke slik at ansatte i aviser er særlig objektive og uten sine egne politiske og andre agendaer, så det er oftest viktigere for godtfolk å vite hvem de er, for å vurdere om man i det hele tatt kan stole på deres versjoner av saker, enn det er å vite hvem skriverne av innsendte innlegg er. At det skulle være spesielt viktig for avisfolkene å vite hvem innsenderne er – angivelig for å "sikre" at en debatt er "reell" – , høres ut som rent sludder. Det er nok heller vanlig nysgjerrighet og hersketrang som rir.

*

Jeg har lest en del slike barnevernskritiske innlegg som det refereres til. Innholdet av dem er svært så saklig, flere har med god dokumentasjon, for eksempel fra forskningsundersøkelser, eller siterer uttalelser fra FN med spørsmål om hva norske myndigheter gjør for å gjenforene det høye antall fosterbarn med deres familier. Disse innleggene er også misunnelsesverdig gode og klare, så jeg ville gjerne ha kontakt. Jeg trengte derfor ingen hjelp for å søke forfatterne i telefonkatalogen, men antok raskt at det sannsynligvis dreiet seg om pseudonymer. Da er det vel én eller flere personer som enten trenger å beskytte sitt privatliv eller sitt yrkesliv, eller som anser det som en avsporing hvis pressen og myndighetene skulle vri kritikken av barnevernet over til diskusjon av og angrep på skribentene. Vri gjør de nemlig erfaringsmessig, det vet alle vi som har skrevet om barnevernet. Ikke minst vet barnevernsofre det. Hvis familiene publiserer hvem i barnevernet som, beskyttet av offentlig makt, ødelegger deres barn og deres familieliv, og hva disse barne"vernere" i virkeligheten gjør, bruker barnevernet det rutinemessig til å gjøre familieødeleggelsene ytterligere alvorlige.

Uansett, jeg lekte ikke detektiv i folkeregisteret, som barnevernerne øyensynlig har brukt offentlig tid på. Innleggenes innhold er akkurat like godt uansett hvem som har skrevet dem. Artiklene står på egne ben. Jeg leser jevnlig artikler i utenlandske aviser og tidsskrifter skrevet av ukjente mennesker. Det spiller ingen rolle om en skribent som utgir seg for "John Jones" i California heter Jeremy Smith i det sivile liv; jeg kan utmerket godt bedømme hva han skriver uansett hvem han er, hvis jeg kjenner saksområdet godt. Det er bare hvis man ikke setter seg skikkelig inn i et fagområde at man ikke kan bedømme en artikkel innenfor området, for da har man ingen ramme av kunnskap å se den i forhold til. Det later til å være dette som er tilfellet her. Norge er en andedam hvor folk hele tiden vil vite hvem alle er før de setter seg inn i innholdet av hva de skriver. Joda, at Bufetat og pressen bruker tid på person og ikke på seriøst innhold, det visste jeg forsåvidt fra før.

*

Pressens oppslag om disse innleggene er ikke vanskelige å "avsløre". De går ut på å renvaske, rettferdiggjøre og heroisere barnevernet. Man vil fremstille saken slik at kritikken av barnevernet er usann, basert på løgn, ikke noe å ta hensyn til, fordi man ikke vet akkurat hvilke personer som refererer til kritikk fra FN og til en undersøkelse utført ved distriktshøyskolen på Lillehammer.

Man vil fremfor alt unngå å gå inn på hvorvidt innholdet av pseudonym-innleggene faktisk er alvorlig, viktig og saklig korrekt. Man vil ha det til at det kun er "meninger" fra mystiske "hetsere" som er innholdet i artiklene. Pseudonym-innleggene presenteres nærmest som en sensasjon, noe som må være usaklig motivert – tenk, noen presenterer en "svært sterk kritikk" av barnevernet, og utrolig nok: "Det er grunn til å tro at disse innleggene skal stille barnevernet i et dårlig lys". – Er det ikke litt vel påtatt uskyldig av Aadland og Bufetat å være så overrasket over kritikk av barnevernet? Tross alt sitter alle i Bufetat, alle i "barnedepartementet", nesten alle politikere på Stortinget og over det ganske land, med bunkevis av brev, som de i årevis har fått fra familier som er blitt skrekkelig behandlet av barne"vernet" og har fått sine liv ødelagt.

Vel, da får jeg vel "avsløre", da, at jeg sjelden synes pressen har eksponert sitt eget vasekopperi så pass grundig. Det er nemlig slik at:

• Et innlegg ikke er "en svertekampanje" fordi om det er skrevet under pseudonym (Avisene må skjerpe seg). Var det Mark Twain skrev om slaveriet i USA mindre riktig fordi hans forfatternavn var et pseudonym?

• Det at folk skriver leserinnlegg under pseudonym er ikke noen indikasjon på at de har andre hensikter enn å formidle det som faktisk står i innlegget (Må avdekke falske kampanjer – forøvrig enda et usignert BT-produkt). Hvordan skulle nå forøvrig det være mulig? Hvordan skulle man med en kritikk av barnevernet få frem noe annet enn en kritikk av barnevernet? Det er jo bare for lesere, og ikke minst journalister, å sette seg inn i innholdet og i saksfeltet for å bedømme om kritikken er saklig.

• Det kaller på smilet når barnevernet og pressen nå er så inderlig opptatt av å få vite personalia på barnevernskritikerne. Herr Aadland uttaler: "– Me set stor pris på open debatt og ynskjer mest mogleg openheit, men me set òg pris på at me kan debattera med personar som har eit andlet." (Falske debattar pregar avisene).

Det er for det første ikke sikkert at det har noen hensikt å debattere med barnevernet, hverken i åpne fora eller direkte. Det har barnevernets ofre fått sanne, når de har prøvet å imøtegå barnevernets forskjellige beskyldninger mot dem.

For det andre vil barnevernets ofre også sette pris på å ha å gjøre med folk med et ansikt, folk som tør å stå åpent frem og innrømme hver konkrete detalj de har sagt og gjort når de ødelegger ofrenes familier. Men både barnevernsmyndighetene og pressefolk har i flere år nå stadig gjentatt sin harme og forskrekkelse over "listene" over barneverns-aktører som familier har opplevet som familieskadelige, og som de derfor ikke kan anbefale andre familier å stole på (Jeg vet hvordan "listene" kan forsvinne!). Altså: Barnevern og presse er moralsk indignert når mennesker som er skadelidende under barnevernets aksjoner, offentliggjør navn på barnevernere som har gjort dette; barnevernerne skal få være anonyme, især fordi de er offentlig ansatte, heter det. Det samme barnevern og den samme presse er like moralsk indignert når mennesker som kritiserer barnevernet på generelt grunnlag uten å diskutere enkelt-aktører, ikke offentliggjør sitt navn. En av artiklene om pseudonym-innleggene presterer faktisk å gå til angrep på begge måter samtidig: "Mange av innleggene er også lesbare på nettstedet barnasrett.no, som tidligere har fått mye kritikk for å ha publisert navn på barnevernsansatte." (Falsk kampanje mot barnevernet). Man vrir også på Rune Nilssons uttalelse. Han var nok overrasket, ikke pinlig berørt, over å høre at artiklene var skrevet under pseudonym. Derimot er både han og vi andre pinlig berørt over at fremferden til barnevernet i Norge er slik at det er nødvendig for gode artikkelskrivere å publisere under pseudonym.

• At en avis ikke vet hvem som har skrevet et innsendt innlegg, har intet å gjøre med noen "kvalitetskontroll", slik Eilertsen hevder (Falske debattar pregar avisene). Det er pressens folk som ikke setter seg inn i det saklige grunnlaget for kritikken. Det er pressens folk som mangler kvalitet. Hadde de gjort jobben sin, ville dagens barnevern forlengst måttet nedlegges istedenfor stadig å skape nye tragedier for barn og deres familier.

*

Det er mer enn tydelig at det som står i hodet på alle disse pressefolkene, det er at de vil være kongen på haugen. De vil vite hvem vi er, vi skal ikke vite hvem de er. De rapporterer ikke om fakta eller oppfatninger i samfunnet, de undersøker aldri gehalten i barnevernets og barnevernsmyndighetenes skjønnmalende forsikringer. De tuter oss ørene fulle av sine egne meninger og sin egen samfunnspolitiske tro. De vil ha monopol på å bringe ut informasjon, på å bestemme hva som skal ut og hva som skal undertrykkes, og hvordan det skal tolkes. De har laget seg sine egennyttige varsom-plakater og andre retningslinjer som så langt fra tjener den befolkning som trenger ytringsfrihet for å verge seg mot overgrep fra eget lands myndigheter.

Det som står i hodet på barnevernerne, det er å hindre enhver kritikk som ikke bare er mildt pjatt. Det kritikkverdige ved barnevernet slik det drives i Norge, det finnes det ingen unnskyldning for. Det er så alvorlig at barnevern og myndigheter ikke har noe akseptabelt å svare når det kommer frem offentlig hva barnevernet i virkeligheten gjør. Derfor vil de for enhver pris hindre at det kommer frem. Lykkes ikke det, vil de angripe kritikerne med forskjellige usakligheter. Er kritikerne folk med barn, går barnevernet på dem hvis de tør. Ellers bortforklares kritikken med å angripe kritikernes kompetanse, politiske meninger, eller andre forhold som ikke har med saksinnholdet å gjøre. De barne"fagliges" inkompetanse beskyttes bak alskens godkjenningsordninger som foregir å garantere kunnskap.

Ære være de innlegg som har gjort presse og barnevern fortørnet. De er nemlig opplysende og innholdsrike, det er derfor de skaper hodebry for de barne"faglige", som ikke har annet enn svada å svare med. Og hodebry for pressesynserne, som år etter år ukritisk gjør tjeneste som nyttige idioter idet de beveger seg kun på overflaten av barnevernet, og som derfor blir på tuppa når noen går under overflaten.

**

Ytringsfrihet i Fredrikstad kommune og Fredriksstad Blad?
Når media løper barnevernets ærend
Er det nødvendig å navngi barnevernsansatte?

**

  




*