*
18
juni 2017
(med et tillegg av 26 juli 2017)
Granskninger av
barnevernet
Av Marianne
Haslev Skånland
"Den
omhyggelige og inngående
undersøkelsen
av ulykker er nøkkelen
til
all sikkerhet i luften, og må utføres
av
mennesker av aller høyeste kvalitet.
Hvis
min fortelling understreker dette
poenget,
har den tjent en nyttig
hensikt."
Nevil
Shute (fra forordet til
romanen
No Highway)
Hva, hvordan og
hvem?
Det er ikke slik at en hvilken som helst "granskning" av
barnevernet i Norge fører noe sted hen. Vi har lang
erfaring for at man kun beskjeftiger seg med formalia,
slikt som fylkesmennene steller med: hvor mange barn som
"får hjelp", hvorvidt frister overskrides, og helt ser bort
fra hvorvidt innholdet av hver barnevernssak tåler dagens
lys eller er utført på basis av usanne påstander,
uvederheftige "sakkyndige" rapporter, urealistiske
"undersøkelser", av hvordan barnevernere sier de "opplever"
foreldres personlighet, osv.
For andre granskninger oppnevner
man utvalg eller hyrer inn systemtro "eksperter", og
betaler dem så klekkelig at man vegrer seg mot å innse at
de rapportene de kommer med er verdiløse for barn og
familier, men igjen støtter opp om barnevernets posisjon.
Det fører regelmessig ikke engang
til kosmetiske endringer, kun til kosmetiske uttalelser. Da
hjelper det ikke om ofrene for barnevernets
familiesprengninger krever granskninger, og så får slike
som gjennomføres med lutter tiltro til norsk system og
praksis, like overfladisk og formalia-fiksert som vanlig.
Vekk med
konfidensialitet og ansvarsløshet
For å hindre at en konstruktiv etablering skjer av et
virkelig vern for barn i Norge som er utsatt for skadelig
oppførsel, har staten utstyrt seg med et lov- og regelverk
som gir beskjed om at alle oppover i systemet
over
barnevernet selv,
alle de som har makt, de "har ikke adgang til" å "gå inn i
enkeltsaker". De som har
slik adgang, er kun
barnevernsystemets egne aktører. Dertil hindrer man så godt
man kan enhver åpen fremleggelse av sakenes innhold, idet
man hevder at barna må beskyttes mot offentligheten, ofte
med trusler og sanksjoner overfor familier som gjør opprør.
Man kan knapt tenke seg noe mindre
funksjonelt og mere ansvarsfraskrivende. Det er nesten
utrolig at man i et land med rimelig vel utdannet
befolkning godtar slike ordninger: Systemets egne folk
forsikrer at det de gjør, er til beste for barn, uansett
hvor mange familier som kan fortelle og dokumentere det
motsatte i sine saker; for å få "ro i administrasjonen"
utstyrer man seg så med politiske vedtak om at overordnet
myndighet og politikere ikke har lov til å undersøke
skikkelig, mens de derimot har lov til å vifte vekk
særdeles alvorlige klager og kritikk som om det var
upålitelig eller bare gjaldt tilfeldige feilskjær.
Enkeltsaker
Forfatteren Nevil Shute, som jeg siterer øverst, hadde selv
arbeidet i flyindustrien. Han visste hva han skrev om.
Romanen er en stimulerende historie om hva man kan komme
opp i når et etablert byråkrati og de det samarbeider med,
har fattet gale beslutninger på basis av overfladisk
granskning og ufullstendig kjennskap til relevant
forskning. De ønsker å legge lokk på, og det krever derfor
mot og fasthet å gå imot det for å få foretatt virkelige
undersøkelser av vital betydning for å ordne opp i
foreliggende katastrofe(r) og hindre samme slags ulykker i
fremtiden.
Når det gjelder norsk barnevern, er oppskriften til
system-styrerne omtrent det omvendte av mot. Kommer det
frem litt for alvorlig kritikk av barnevernet til å passe
for Barne- og likestillingsdepartementet, fylkesnevndene,
domstolene, og andre som har vært med å håndspålegge
eksisterende ordninger, da reagerer systemet, fra
statsråden og nedover, blant annet med å etterlyse flere
"solskinnshistorier": beretninger om saker hvor
barnevernets omsorgsovertagelser eller annen inngripen har
vært til stor hjelp for barn, og så telle opp eller
"granske" disse, mens katastrofe-sakene fortsatt skal
holdes konfidensielle. Slike solskinnshistorier kommer da
også titt og ofte i pressen. Norges tidligere dommer i
Menneskerettighetskommisjonen Gro Hillestad Thune bemerket
det absurde i å vegre seg mot å gjøre alvorlige
granskninger av barnevernskatastrofene, ved å spørre om man
når man arbeidet med flysikkerhet ville konsentrere seg om
alle de flyvningene som ikke
gikk galt?
Skal sakene
legges i vektskåler?
Det ligger videre i de samme tankebaner at man liksom skal
telle opp de sakene hvor det går dårlig med barn
barnevernet tar under sin myndighet, og holde dem opp mot
de sakene hvor det går bra for barna, og så trekke en
konklusjon om hvorvidt systemet er overveiende godt eller
dårlig, og om "visse justeringer" trengs. Slikt er bare
akseptabelt hvis man først retter omhyggelig og løpende
oppmerksomhet mot hver enkelt sak som går dårlig, og gjør
det aller ytterste underveis for å rette på feil som er
begått, helt uavhengig av hvor mange feil og saker dette
dreier seg om.
Det er unødvendig å opplyse om at dette ikke
gjøres i
barnevernssaker. Myndighetene forsvarer jo til og med at
intet gjøres med de gale sakene. Standard er: Barn som
fortvilet vil hjem etter en uønsket omsorgsovertagelse blir
overhørt og forsøkt hjernevasket av barnevernet. Foreldres
forsøk på å få dem fri og hjem blir trenert. Avslått blir
også alle andre forsøk på i noen grad å holde familien som
en enhet flytende. Man har innrettet saksgangen slik at
foreldre ikke kan ta opp sak ved fylkesnevnden, det er det
kommunen som har beslaglagt barna som må gjøre, og
kommunens barnevern forlanger for eksempel at foreldrene
skal underkaste seg psykologutredninger eller andre
meningsløsheter før de vil ta opp saken. Gå til tingretten
kan familien ikke gjøre før de har vært igjennom
fylkesnevndsbehandling.
For at granskning skal ha noen funksjon i å bringe
galskapen til opphør, må granskere først og fremst gå inn i
alle aspekter av enkeltsaker hvor det er brukt
omsorgsovertagelse og annen tvang som foreldrene er imot,
og utførlig rapportere for offentligheten hva som skjer i
sakene. Det gjør man i andre "systemer" når noe går galt.
*
Nå foreligger det endelig et politisk vedtak om at en
uavhengig granskning av enkeltsaker skal skje, i Bergen:
Politisk bråk om barnevernet i
Bergen
Farene for at det blir en liksom-granskning med
sandpåstrøing er til stede. Allikevel er det et fremskritt
at det endelig er politikere i Norge som
ikke bevisstløst gjentar og gjentar
at de ikke går inn i enkeltsaker.
Bergen er et fornuftig sted å begynne. Barnevernet i Bergen
har vært svært så destruktivt mot barn og deres familier i
flere tiår. Man vil gi byombudet en viktig rolle ved
utvelgelsen av saker og oppnevning av granskere. Det er
også fornuftig; byombudet har konkret erfaring fra familier
som er rammet.
"
Moltu håper at flere byer og kommuner i landet vil følge
Bergens eksempel og innføre eksternt tilsyn med enkeltsaker
for å bedre barneverntjenesten.
– Jeg håper dette er noe som kan spre seg utover i landet,
sier hun." "
(Norge
IDAG,
31 mai 2017)
Kommer så Oslo etter?
Frp vil granske barnevernet i
Oslo
Aina
Stenersen i Oslo Frp ønsker å ha en uavhengig gransking av
barnevernet i storbyen, slik Bergen har vedtatt der, og
mener flere byer bør gjøre det samme.
nrk
Norge,
15 juni 2017
"
Mandag hadde Moltu møte med Stenersen i Oslo, der de var
enige om at det er alvorlig at Den europeiske
menneskerettighetsdomstol skal se på ni norske
barnevernssaker. De mener at den økende kritikken fra inn-
og utland mot barnevernet må undersøkes. "
"
Stenersen sier hun vil foreslå i Oslo bystyre at de også
vedtar gransking av barnevernssaker.
– Jeg vil også oppfordre andre byer til å
følge etter. Det er viktig at storbyene reiser seg og går
foran i et felles løft, sier hun. "
En kommunestyrerepresentant i
Giske
har
forsøkt å få kommunestyret der til å gjøre likeså. Når
kommunestyrets flertall avslår dette, er det viktig å
gjøre det offentlig kjent.
Det bør følges opp i andre kommuner: Jo flere oppfordringer
til å foreta realistiske granskninger av hva som foregår i
hver enkelt av barnevernssakene, desto vanskeligere blir
det for kommunestyrer å fortsette å unnlate å bry seg om
hvordan det går med kommunens barn og familier, samt
fortsette å støtte seg ensidig på barnevernets påstander.
Kommunens administrasjon har ansvar for hva barnevernet
gjør, og politikerne har ansvaret for hva administrasjonen
gjør.
**
26 juli
2017:
Vidar
Kleppe i Demokratene har 19 juni 2017 sendt en
interpellasjon til ordføreren i Kristiansand:
Ber kommune granske
barnevernet
"Vil
ordføreren støtte et forslag fra Demokratene om en ekstern
gjennomgang av minimum fem enkeltsaker fra
Barneverntjenesten for Kristiansandregionen?"
**
Se også
Geir Fauchald: Tale om barnevern på FrP's landsmøte 6
mai 2017
Roy Kanestrøm: Barnevern og
rettssikkerhet
Bjarte Ystebø: Barnevernet under
lupen
Demokratenes program for
barnevern
Kystpartiets nye
program
Gro
Hillestad Thune: Ingen vei utenom
gransking
Nils Morten Udgaard: Norge og det "sivile
samfunn"
Marta Straume: Barnevern på Karl
Johan
Redaksjonen, Norge
IDAG: – Behov for lovendring om
Barnevernet
Trine Overå Hansen: Toppolitikere fra Romania sjokkerte over
det norske Barnevernt og politikernes unnfallenhet – Det
er noe som skurrer når ingen vil snakke i
Norge
Marianne Haslev Skånland: Politisk program for barnevern på
lokalplan
Marianne Haslev Skånland: Er Norge et foregangsland hva antår
menneskerettigheter?
Marianne Haslev Skånland: Fem / Syv norske barnevernssaker til
menneskerettighetsdomstolen og en regjeringsadvokat uten
gangsyn
*