*


18 juni 2017
(med et tillegg av 26 juli 2017)



  
Granskninger av barnevernet

Av Marianne Haslev Skånland


                                      "Den omhyggelige og inngående
                                       undersøkelsen av ulykker er nøkkelen
                                       til all sikkerhet i luften, og må utføres
                                       av mennesker av aller høyeste kvalitet.
                                       Hvis min fortelling understreker dette
                                       poenget, har den tjent en nyttig
                                       hensikt." 
                                                    Nevil Shute (fra forordet til
                                                    romanen No Highway)



Hva, hvordan og hvem?

Det er ikke slik at en hvilken som helst "granskning" av barnevernet i Norge fører noe sted hen. Vi har lang erfaring for at man kun beskjeftiger seg med formalia, slikt som fylkesmennene steller med: hvor mange barn som "får hjelp", hvorvidt frister overskrides, og helt ser bort fra hvorvidt innholdet av hver barnevernssak tåler dagens lys eller er utført på basis av usanne påstander, uvederheftige "sakkyndige" rapporter, urealistiske "undersøkelser", av hvordan barnevernere sier de "opplever" foreldres personlighet, osv.
    For andre granskninger oppnevner man utvalg eller hyrer inn systemtro "eksperter", og betaler dem så klekkelig at man vegrer seg mot å innse at de rapportene de kommer med er verdiløse for barn og familier, men igjen støtter opp om barnevernets posisjon.
    Det fører regelmessig ikke engang til kosmetiske endringer, kun til kosmetiske uttalelser. Da hjelper det ikke om ofrene for barnevernets familiesprengninger krever granskninger, og så får slike som gjennomføres med lutter tiltro til norsk system og praksis, like overfladisk og formalia-fiksert som vanlig.


Vekk med konfidensialitet og ansvarsløshet

For å hindre at en konstruktiv etablering skjer av et virkelig vern for barn i Norge som er utsatt for skadelig oppførsel, har staten utstyrt seg med et lov- og regelverk som gir beskjed om at alle oppover i systemet over barnevernet selv, alle de som har makt, de "har ikke adgang til" å "gå inn i enkeltsaker". De som har slik adgang, er kun barnevernsystemets egne aktører. Dertil hindrer man så godt man kan enhver åpen fremleggelse av sakenes innhold, idet man hevder at barna må beskyttes mot offentligheten, ofte med trusler og sanksjoner overfor familier som gjør opprør.
    Man kan knapt tenke seg noe mindre funksjonelt og mere ansvarsfraskrivende. Det er nesten utrolig at man i et land med rimelig vel utdannet befolkning godtar slike ordninger: Systemets egne folk forsikrer at det de gjør, er til beste for barn, uansett hvor mange familier som kan fortelle og dokumentere det motsatte i sine saker; for å få "ro i administrasjonen" utstyrer man seg så med politiske vedtak om at overordnet myndighet og politikere ikke har lov til å undersøke skikkelig, mens de derimot har lov til å vifte vekk særdeles alvorlige klager og kritikk som om det var upålitelig eller bare gjaldt tilfeldige feilskjær.


Enkeltsaker

Forfatteren Nevil Shute, som jeg siterer øverst, hadde selv arbeidet i flyindustrien. Han visste hva han skrev om. Romanen er en stimulerende historie om hva man kan komme opp i når et etablert byråkrati og de det samarbeider med, har fattet gale beslutninger på basis av overfladisk granskning og ufullstendig kjennskap til relevant forskning. De ønsker å legge lokk på, og det krever derfor mot og fasthet å gå imot det for å få foretatt virkelige undersøkelser av vital betydning for å ordne opp i foreliggende katastrofe(r) og hindre samme slags ulykker i fremtiden.

Når det gjelder norsk barnevern, er oppskriften til system-styrerne omtrent det omvendte av mot. Kommer det frem litt for alvorlig kritikk av barnevernet til å passe for Barne- og likestillingsdepartementet, fylkesnevndene, domstolene, og andre som har vært med å håndspålegge eksisterende ordninger, da reagerer systemet, fra statsråden og nedover, blant annet med å etterlyse flere "solskinnshistorier": beretninger om saker hvor barnevernets omsorgsovertagelser eller annen inngripen har vært til stor hjelp for barn, og så telle opp eller "granske" disse, mens katastrofe-sakene fortsatt skal holdes konfidensielle. Slike solskinnshistorier kommer da også titt og ofte i pressen. Norges tidligere dommer i Menneskerettighetskommisjonen Gro Hillestad Thune bemerket det absurde i å vegre seg mot å gjøre alvorlige granskninger av barnevernskatastrofene, ved å spørre om man når man arbeidet med flysikkerhet ville konsentrere seg om alle de flyvningene som ikke gikk galt?
   

Skal sakene legges i vektskåler?

Det ligger videre i de samme tankebaner at man liksom skal telle opp de sakene hvor det går dårlig med barn barnevernet tar under sin myndighet, og holde dem opp mot de sakene hvor det går bra for barna, og så trekke en konklusjon om hvorvidt systemet er overveiende godt eller dårlig, og om "visse justeringer" trengs. Slikt er bare akseptabelt hvis man først retter omhyggelig og løpende oppmerksomhet mot hver enkelt sak som går dårlig, og gjør det aller ytterste underveis for å rette på feil som er begått, helt uavhengig av hvor mange feil og saker dette dreier seg om.
    
Det er unødvendig å opplyse om at dette ikke gjøres i barnevernssaker. Myndighetene forsvarer jo til og med at intet gjøres med de gale sakene. Standard er: Barn som fortvilet vil hjem etter en uønsket omsorgsovertagelse blir overhørt og forsøkt hjernevasket av barnevernet. Foreldres forsøk på å få dem fri og hjem blir trenert. Avslått blir også alle andre forsøk på i noen grad å holde familien som en enhet flytende. Man har innrettet saksgangen slik at foreldre ikke kan ta opp sak ved fylkesnevnden, det er det kommunen som har beslaglagt barna som må gjøre, og kommunens barnevern forlanger for eksempel at foreldrene skal underkaste seg psykologutredninger eller andre meningsløsheter før de vil ta opp saken. Gå til tingretten kan familien ikke gjøre før de har vært igjennom fylkesnevndsbehandling.

For at granskning skal ha noen funksjon i å bringe galskapen til opphør, må granskere først og fremst gå inn i alle aspekter av enkeltsaker hvor det er brukt omsorgsovertagelse og annen tvang som foreldrene er imot, og utførlig rapportere for offentligheten hva som skjer i sakene. Det gjør man i andre "systemer" når noe går galt.


*


Nå foreligger det endelig et politisk vedtak om at en uavhengig granskning av enkeltsaker skal skje, i Bergen:
Politisk bråk om barnevernet i Bergen

Farene for at det blir en liksom-granskning med sandpåstrøing er til stede. Allikevel er det et fremskritt at det endelig er politikere i Norge som ikke bevisstløst gjentar og gjentar at de ikke går inn i enkeltsaker.

Bergen er et fornuftig sted å begynne. Barnevernet i Bergen har vært svært så destruktivt mot barn og deres familier i flere tiår. Man vil gi byombudet en viktig rolle ved utvelgelsen av saker og oppnevning av granskere. Det er også fornuftig; byombudet har konkret erfaring fra familier som er rammet.

" Moltu håper at flere byer og kommuner i landet vil følge Bergens eksempel og innføre eksternt tilsyn med enkeltsaker for å bedre barneverntjenesten.
– Jeg håper dette er noe som kan spre seg utover i landet, sier hun." "
(Norge IDAG, 31 mai 2017)
  

Kommer så Oslo etter?
Frp vil granske barnevernet i Oslo

Aina Stenersen i Oslo Frp ønsker å ha en uavhengig gransking av barnevernet i storbyen, slik Bergen har vedtatt der, og mener flere byer bør gjøre det samme.
nrk Norge, 15 juni 2017

" Mandag hadde Moltu møte med Stenersen i Oslo, der de var enige om at det er alvorlig at Den europeiske menneskerettighetsdomstol skal se på ni norske barnevernssaker. De mener at den økende kritikken fra inn- og utland mot barnevernet må undersøkes."

" Stenersen sier hun vil foreslå i Oslo bystyre at de også vedtar gransking av barnevernssaker.
   – Jeg vil også oppfordre andre byer til å følge etter. Det er viktig at storbyene reiser seg og går foran i et felles løft, sier hun."


En kommunestyrerepresentant i Giske
har forsøkt å få kommunestyret der til å gjøre likeså. Når kommunestyrets flertall avslår dette, er det viktig å gjøre det offentlig kjent.


Det bør følges opp i andre kommuner: Jo flere oppfordringer til å foreta realistiske granskninger av hva som foregår i hver enkelt av barnevernssakene, desto vanskeligere blir det for kommunestyrer å fortsette å unnlate å bry seg om hvordan det går med kommunens barn og familier, samt fortsette å støtte seg ensidig på barnevernets påstander. Kommunens administrasjon har ansvar for hva barnevernet gjør, og politikerne har ansvaret for hva administrasjonen gjør.

  
**


26 juli 2017:

Vidar Kleppe i Demokratene har 19 juni 2017 sendt en interpellasjon til ordføreren i Kristiansand:
Ber kommune granske barnevernet

"Vil ordføreren støtte et forslag fra Demokratene om en ekstern gjennomgang av minimum fem enkeltsaker fra Barneverntjenesten for Kristiansandregionen?"


**




Se også

Geir Fauchald: Tale om barnevern på FrP's landsmøte 6 mai 2017
Roy Kanestrøm: Barnevern og rettssikkerhet
Bjarte Ystebø: Barnevernet under lupen
Demokratenes program for barnevern
Kystpartiets nye program
Gro Hillestad Thune: Ingen vei utenom gransking
Nils Morten Udgaard: Norge og det "sivile samfunn"
Marta Straume: Barnevern på Karl Johan
Redaksjonen, Norge IDAG: – Behov for lovendring om Barnevernet
Trine Overå Hansen: Toppolitikere fra Romania sjokkerte over det norske Barnevernt og politikernes unnfallenhet – Det er noe som skurrer når ingen vil snakke i Norge
Marianne Haslev Skånland: Politisk program for barnevern på lokalplan
Marianne Haslev Skånland: Er Norge et foregangsland hva antår menneskerettigheter?
Marianne Haslev Skånland: Fem / Syv norske barnevernssaker til menneskerettighetsdomstolen og en regjeringsadvokat uten gangsyn







*