Oktober 2006:
Dette innlegget sto opprinnelig i På Høyden nr 11, 19. juni 1996, i
seksjonen Debatt.
Stor
ståhei for ingenting?
Stipendiater
vantrives, savner faglig respons, føler de stagnerer.
Jeg minnes årene før den nye doktorgraden ble innført. Jeg
husker historien slik: Det begynte den gang med at en
gruppe stipendiater vantrivdes, savnet faglig respons,
følte at de stagnerte. De uttrykte derfor et ønske om litt
mer veiledning og faglig kommunikasjon med fast ansatte
kolleger. Det ble nedsatt en komité. Den konkluderte med at
her trengtes det en helt ny doktorgrad, med fast opplegg,
kurs, formalisert veiledning, og ditt og datt som skulle
gjøres under veis. Stipendiatene selv gikk imot dette. De
syntes det var svært at deres ønske om en beskjeden økning
av den faglige kommunikasjonen skulle føre til så pass
drastiske endringer av overveiende organisatorisk art.
Så fikk vi den nye doktorgraden. Allikevel høres det ut til
at man er i essensielt samme situasjon som for 20 år siden.
Fortsatt er det en god del stipendiater som ikke makter å
fullføre. Dette er nok naturlig i og med at det dreier seg
om forskning, som jo er å bevege seg på ukjent mark uten
forhåndsviten om hvor målet ligger eller om det i det hele
tatt finnes. Verre er det at stipendiaters tid fylles med
aktiviteter som i realiteten knapt vil bli særlig
meriterende for dem i fremtiden, og som vel sjelden støtter
avhandlingen vesentlig. I tillegg til klagepunktene fra for
20 år siden har da også dagens stipendiater et til: at de
er utkjørt.
Jeg har alltid mislikt den nye graden. Det er en
misforståelse å tro at den måtte til for at vi skulle kunne
måle oss med utenlandske PhD-grader. Det man skulle gjort,
var å omdøpe hovedfag avlagt med laudabel karakter til
doktorgrad. Den ville ligget fullt på linje med de fleste
PhD, hvor nivået forøvrig også varierer svært. Videre
gradsarbeid burde så foregå i retning av dr.philos, som
før.
Allerede på hovedfagsnivå bør dyktige studenter som tenker
på en forsker-fremtid kunne gjøre seg stort sett ferdig med
å gå på forelesninger og kurs, bruke langt mer tid på å
lese og skrive i rolige forhold, og så snakke fag med
hverandre og med det vitenskapelige personalet på det som
ville være en naturlig måte hvis Akademia hadde som klart
ideal at tiden ikke skal fylles med skolegang. At
heseblesende faste opplegg prolongeres, også ut over
hovedfagsnivå, er, tror jeg, en viktig årsak til at
stipendiater drukner under depresjon over alt de «må lære».
Marianne
Haslev Skånland
professor
Seksjon
for lingvistiske fag