*
3 januar 2026
Familier rives fortsatt i fillebiter av barnevernet, i Norge og andre steder
Av Marianne Haslev Skånland
Jeg har lest beretningen til Mia Kristensen i Danmark om hvordan en famile har det som skandinavisk barnevern har tatt barna fra. Nå er det blitt over 30 år at jeg har vært engasjert i å prøve å hjelpe til i noe av arbeidet for familier som er rammet på denne måten, og jeg vet at det Mia skriver er sant for veldig mange, og er resultatet av at et land har et meget dysfunksjonelt 'barnevern'.
Vi har mange norske historier også. Historiene blir oftest fortalt av foreldre eller besteforeldre, som her:
• Lene Olsen: Situasjonen i Horten barnevern er dypt foruroligende
• Yra Våge: Jula og barnevern. Jul – den store hyggen som gjør så vondt
• Arne Jarl Hatlem: Barnevernet – nådeløse nordmenn
• Beate Kvammen: Ville barna våre ha samvær med familien da de var under barnevernets omsorg?
Barna som er i hendene på barneverns-systemet, blir oftest hindret i å skrive eller si åpent noe som går imot den offentlige versjonen av saken, eller de er redde for å snakke, fordi de vet at hvis de gjør det, vil de bli isolert enda mere radikalt, eller det blir satt i verk sanksjoner mot foreldrene deres. For eksempel kan de sjeldne, tillatte samværene barn–foreldre bli skåret ned på eller tatt helt vekk.
*
Men i noen saker hører vi mer om barnas perspektiver. Her er to historier. Jeg vet at de er sanne.
Den første er om en festdag – syttende mai:
De to barna i en familie ble tatt og satt under fosteromsorg. Så kom våren med 17. mai. Helt fra feiring av grunnlovsdagen ble innstiftet, tok man sikte på at den skulle være 'barnas dag', med lykkelige og festlige innslag for barna som sentrum. Svært mange barn gleder seg intenst til feiringen.
Barnevernet har som prinsipp at de vil hindre samvær på dager som kan gi barna følelser av samhørighet med familien. Imidlertid fikk den 9-årige piken i denne saken lov til å besøke foreldrene den dagen. Men hennes yngre bror fikk ikke lov. Så dagen ble en tragedie for piken. Hun ville ikke være med på noe morsomt eller hyggelig eller se på barnetog, ville ikke spise – hverken iskrem eller annen yndlings-mat. Hun gråt hjelpeløst hele dagen fordi broren ikke fikk lov å være sammen med dem og fordi de ikke fikk lov å vise at de var glad i sine foreldre.
Den andre saken har det vært offentliggjort mye om, det er en av Samnanger-sakene.
Sakene kom opp da kommunen hadde fått en ny ordfører, som med støtte av administrasjon og politikere sto opp mot hva kommunens barnevern hadde gjort, og ville prøve å gjøre opp for seg. Det ble en omfattende behandling i kommunen, også med motstand, men de klarte å få gjennomført en realistisk og avslørende rapport om tre lokale barnevernssaker. Rapporten og en del avisartikler lot barnas stemme komme frem også. En av de tre sakene angikk en familie på far og fire barn, som nå er myndige.
Den eldste broren, som hadde vært 15 år, sa: "– Det var ingen som spurte kva eg ville. Eg tenkte ei stund på å ta livet mitt. Men eg bestemte meg for å halda fram, for pappa si skuld. Så eg isolerte meg fullstendig. Og sa ingenting.
– Eg hadde få vener på skulen og følte eg mista familien. Då eg ikkje lenger hadde nærleiken til bror min og søstrene mine, følte eg meg berre einsam."
Brørne blei feilaktig henta av barnevernet: – Eg hadde få vener. Så mista eg familien
Broren, som hadde vært 14 år, sa: "– Dei kom til meg på skulen og sa eg skulle i fosterheim. Eg skjønte ikkje bæret."
Den eldste var en pike som hadde vært 17 år da det skjedde og som ikke var blitt tatt. Men selv om hun hadde fått være hjemme hos faren, ble også hun hardt rammet av at familien ble ødelagt: Barnevernet tok alt jeg hadde – og knuste det.
Den yngste, en pike, hadde bare vært 7 år gammel da hun ble skilt fra faren sin og alle søsknene. Hennes reaksjon hadde vært å bli fryktelig redd, ulykkelig og urolig. Diagnosen barnevernet stilte av dette var, som ventet, ikke å se i øynene at dette var resultatet av deres egne handlinger mot henne, men å sette henne under omsorg i institusjon og gjennom barndommen og ungdommen få henne behandlet med forskjellige medisiner, som ble antatt å ville roe henne ned og minske hennes 'abnormitet'.
De to juristene som sto for den avslørende rapporten fant derimot at hun var fullstendig normal og at hun kommuniserte helt realistisk om barnevernets 'omsorg'. Hun fortalte dem at hun hadde vært veldig redd alle årene i fosterhjem og på institusjoner. – Det skulle ikke kreve så stor forestillingsevne hos oss å se at det hun hadde gjennomlevet var bare en variant av det fanger forteller som kommer fra konsentrasjonsleirer og andre steder hvor det drives tortur.
*
Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har funnet den norske stat skyldig i over 30 krenkelser i 24 saker konsentrert om Artikkel 8: retten til respekt for privatliv og familieliv. Men norske myndigheter har ikke vært villige til engang å la barna i disse sakene komme hjem.
Det ser ut til å være drevet færre omsorgsovertagelser i 2025 enn tidligere, men den måten barnevernet 'beskytter' barn på fortsetter som før. Mia Kristensens sak i Danmark kunne vært fra Norge når som helst mellom 1950 (eller før) og i dag.
En bestemt faktor tror jeg er dominerende i å forklare at det offentlige fortsatt klorer seg til samme holdning: Det er utbredt i vårt samfunn – og undervisningen om dette som inngår i utdannelse i sosialfagene har ikke forandret seg – er at biologisk familie ikke er av noen spesiell betydning for barn, at søsken bare er lekekamerater for en periode, og foreldre bare lett erstattbare 'omsorgsgivere', som er der for å skaffe et stimulerende miljø for barn plassert hos dem nærmest tilfeldig. Derfor blir familier som desperat forsøker å få sine barn hjem, sett på som selvgode, egoistiske og uforstandige.
Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
Det fins ingen forståelse i 'faglige' kretser i mange Vestlige land, slett ikke i Nord-Europa, av hvor dype de naturgitte båndene av kjærlighet er som knytter nære slektninger sammen. Eller, man kan si det på en annen måte: Kjærlighet antas å være kun et resultat av suksess. Bare perfekte foreldre og barn, som også er fullstendig tilfreds med hverandre i liv som utvikler seg storartet på alle måter, antas å har erfaring av gjensidig kjærlighet og samhørighet, som en sorts tilfredsstillelse. Derfor er slike uperfektheter som fattigdom og sykdom mistenkelige i disse 'ekspertenes' øyne, se f.eks Et juleønske,
og eksemplene e - h her:
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
Denne troen på hva som er årsaken til følelser av solidaritet og tillit er ur-gammel og man finner den i mange samfunn. I USA var det en bølge av slik ideologi for omtrent 25 år siden:
Hillary og Bill Clinton – ivrige pådrivere for tvangsadopsjon i USA – 2
(Del 3 sporer i en kort skisse denne oppfatningen tilbake mer enn 2000 år.)
Jeg vet at det har vært saker i USA nokså nylig hvor myndighetene har skilt barn fra foreldre når de har arrestert dem som uønskede immigranter. Men det har også være sterke protester mot det.
Helt nylig kom jeg over noen videoer om likegyldighet av barns behov for sin familie og for hjemmet eller landet de føler er deres eget. Videoene kommer fra en høring i Senatet i Washington DC den 3 desember 2025. Høringen dreier seg om foreslått lovgivning angående en bestemt, tragisk handling utført av Russland i krigen som pågår: Russland har bortført ukrainske barn og regelrett gjort dem til slaver. Høringen i Senatet var holdt av begge partiene (Republikanere og Demokrater), og medlemmer av Representantenes Hus var også invitert:
• BREAKING NEWS: Senate Holds Critical Hearing on Russia War Crimes Against Ukrainian Children | AC14
DWS News
• U.S. SENATE HEARING: Ukrainian Ambassador Exposes Russia's Child Abductions/DRM News/AC1F
DRM News
• Lindsey Graham Asks Ukraine Ambassador If Russia Has Admitted To Abducting Children In Occupied Land
Forbes Breaking News
Det som kommer frem i videoene er glassklart, og jeg håper sterkt at dette initiativet i Senatet i USA også løftes over til en klarere forståelse av at ikke alt vi gjør mot barna i våre egne samfunn er til 'barnets beste' heller.
Også i Europa er det sterk vektlegging av at tilbakeleveringen av ukrainske barn til deres eget land, og til deres egne familier hvis de er i live, må være topp-prioriteten i en fredsavtale, og at bortføringen av barna er en meget alvorlig krigsforbrytelse.
Norsk samfunn har generelt en ganske mild, nærmest beundrende holdning til våre myndigheter; vi er mere myndighets-underdanige enn jeg oppfatter at amerikanere kanskje er, så vi har muligens vanskeligere for å gjennomskue en ideologi som er uten saklig grunnlag. Om avsporet barnevern ser jeg ikke hva vi kan gjøre annet enn å fortsette å undersøke, finne ut og dokmentere så godt vi kan, og fortsette å spre informasjon – til barnets beste i virkelig forstand.
**
Se også
Bjørg Ødegård:
Vi barnevernsofre og våre liv
MHS's hjemmeside, 17 juni 2021
Tonje Omdahl:
Man opplever å miste litt av seg selv og tilhørigheten når barnevernet skiller søsken også
MHS's hjemmeside, 19 desember 2020
Charlotts to brev til det norske Amnesty
MHS's hjemmeside, november 1999 – desember 2013
Sigrunn Braatlund:
Rettsløs og liten
MHS's hjemmeside, 31 mai 2024
Marta Straume:
Heimeundervisning som diagnose?
MHS's hjemmeside, 30 mai 2024
Marianne Haslev Skånland:
Elefanten
Om en som er fjernet fra sin opprindelse – og som lengter
MHS's hjemmeside, 6 desember 2010
– : Borte fra mor og far
MHS's hjemmeside, 18 november 2005 / 19 november 2010
– : Norske ikke-mennesker
Stavanger barnevern, India-saken, og nå en Bollywood-film
MHS's hjemmeside, 15 – 31 mars 2023l
Olav Bergo:
Indisk lekse i humanitet
MHS's hjemmeside, 1 februar 2024
På kino: Bollywood-filmen "Mrs Chatterjee vs Norway"
Kommentarer av flere
MHS's hjemmeside, 31 mars / 1 april 2023
Sverre Kvilhaug:
Barnevern eller hensynet til barnets beste?
MHS's hjemmeside, 7 februar 2024
familien-er-samlet:
Hva betyr egentlig "barnets beste"?
MHS's hjemmeside, 1 oktober 2016
– : Så har vi feiret jul igjen her i "Ytre Mongolia"
6 og et halvt år borte fra Norge og barnevernet
MHS's hjemmeside, 1 januar 2020, oppdatert 2 januar 2025
Nils Morten Udgaard:
Norge og det "sivile samfunn"
MHS's hjemmeside, 20 mai 1996 / 10 november 2016
*