*

6 januar 2020



Vil ytterligere pengebruk på utdanning løse utfordringene i barnevernet?

Av Øyvind Eikrem,
førsteamanuensis i psykologi, NTNU

• • •
Artikkelen ble publisert i Adresseavisen 3 januar 2020.
Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • •


Synspunkter på hva som utgjør problemet med barnevernet har vært en gjenganger i avisspaltene, og
nylig har Inge Kvaran i Adresseavisen 29. desember søkt å stille spørsmål ved kompetansen til de som utøver virksomhet som barnevernspedagoger etter endt universitetsutdanning. Kvaran henviser til en nylig utgitt rapport av Barne- og familiedirektoratet, hvor en hovedkonklusjon er at mange som arbeider i barnevernet ikke innehar tilstrekkelig kompetanse for å ivareta funksjonene.

For de av oss som har kjennskap til innholdet ved utdanningen slik den tilbys i dag, så er ikke den konklusjonen akkurat overraskende. Vi snakker om et misforhold mellom særs komplekse og krevende oppgaver og et kort og lite substansielt utdanningsløp.

Det kan være at et hevet formelt kompetansekrav til de kommunale barnevernstjenestene kan lede til bedre kvalitet, men det er ikke en nødvendig sammenheng mellom formell og reell kompetanse. Eksamenspapirer garanterer ingen evne til å løse sammensatte problemer. Uansett er det betydelig viktigere spørsmålet hvilket substansielt faglig innhold som de framtidige yrkesutøverne arbeider ut fra.

Holder de tidligere, slitte teoriene og modellene mål som et adekvat kart for et komplekst terreng? Er forventninger om omfattende statlig ansvar for å løse personlige livsproblemer rimelige? Spørsmålet bør også våges å stilles om noen av kartene som brukes, faktisk skaper problemer i stedet for å løse dem.

Hvorvidt utviklingen av en femårig integrert masterutdanning i barnevern vil kunne løse dagens aktuelle problemer innenfor barnevernet, er et helt åpent spørsmål. Antagelig beror svaret i mye større grad på hvilket faglig innhold utdanningen får enn på hvilken lengde den har eller gradsnivå de uteksaminerte kandidatene tilordnes. Statsråder og andre ansvarlige for å legge føringer for framtidens utdanning for arbeid i barnevernet bør tenke seg godt om slik at de ikke faller i den sedvanlige fellen, hvor økt statlig ressursbruk anses som en universell oppskrift på løsning av sosiale problemer.



**




Se også:


Olav Terje Bergo:
Hvem skal man lytte til?
26 mars 2019

familien-er-samlet:
Så har vi feiret jul igjen her i "Ytre Mongolia"
1 januar 2020

Gunnar Graff:
Jeg anklager!
31 desember 2019l

Ashley Frawley:
The dystopia of the child-protection industry
From Norway to Britain, more kids are being seized from their parents.

spiked-online.com, 9 August 2018

 – :
Scottish parents don't want a smacking ban
spiked-online.com, 26 October 2017

Marianne Haslev Skånland:
Regjeringspartienes 'plattform' for barnevern
7 februar 2019

 – :
Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern
desember 2000 / juni 2007 / august 2011

 – :
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
april 2003

 – : Et barnevern på avveier
23 april 2018

 – :
Barnevernet – hva må skje nå?
11 juni 2016

Johannes Idsø:
Barnevern og maktmisbruk
16 mars 2019

 – : Lav terskel for barnevernsinngrep?
16 mars 2019l

Joar Tranøy:
Forfalskningen av barnevernets historie
1 september 2005

Lennart Sjöberg:
Envis förälder riskerar sitt barn
BarnasRett, opprindelig 15 mars 1997






*