10.01.2007




Barnevernet og kritikken: På helsen og livet løs – for hvem?

Av Marianne Haslev Skånland


En navnløs barnevernsarbeiders innlegg i Samfunnsmagasinet den 9. januar 07 er opprørende. Men det er et nyttig varsel til familier som kommer i faresonen, om hvor farlige barnevernere er fordi de ikke har begrep om hva den forårsaker, den makten de utfolder. Som advarsel er vedkommendes synspunkter derfor velkomne.

Jaså, så kritikken av barnevernets ødeleggende deportasjoner er en belastning for barnevernere? Men selve deportasjonene av barn, og barnas og foreldrenes pine, er ingen belastning? Nei vel, visstnok ikke for denne her, for han/hun er opptatt av alt det andre: "Alt kan ikke være så galt. Vi gjør mye bra."

Hva da? Hvis det er så mye av det, hvorfor da ikke sløyfe tvangs-sprengningene av familier, som er både unødvendige, menneskerettighets-krenkende og skadelige, og konsentrere seg om å gjøre mere bra og uten maktbruk? Og hvorfor er dette som er "bra" – hva det enn måtte være – viktig i en sammenheng hvor vi kjemper desperat mot tvangsfjerninger, løgn, skadeverk, tortur av barn og foreldre? – Å sutre om sin egen situasjon på jobben for barnevernet er en ren avsporing for å unngå å avslutte og stå til rette for skadeverket, naturligvis. Mange tyskere sa det samme når de etter krigen ble konfrontert med både konsentrasjonsleirene og sin nasjons skyld i en grusom krig: De mente at Hitler hadde gjort mye bra for Tyskland, utviklet industri og gitt tyskerne arbeid, renset samfunnet, og skapt orden, at alt dette måtte tas i betraktning, og at man skulle veie for og imot!

Så den anonyme "forstår" kritikken som reises og mener den i "mange" tilfeller er berettiget. Hva gjør vedkommende med den berettigede kritikken da? Står han/hun sammen med barnevernsofrene og roper høyt midt imot sine spinngale kolleger? Man kan ikke være medløper til det som denne kritikken dreier seg om, attpåtil mene at etaten gjør så mye bra at familiesprengningene kan overses, uten å pådra seg skyld. Det er aldeles ikke nok at vedkommende mener å selv gjøre en jobb til beste for barn og familier. Det der hører vi fra alle barnevernere og fosterforeldre og institusjonsansatte og psykologer som tjener på jobb for barnevernet. Familiene som disse "jobbene" gjøres "for" (i realiteten overfor), vet noe annet.

Den anonyme tror visst det er et problem at ikke alle barnevernere handler likt. Intet blir imidlertid bedre hvis alle barnevernere driver "barnevern på lik måte". Tvert imot ser vi at barnevernsofre i hoper allerede opplever barnevernet i dag som altfor likt: alle sammen babler likt i sine totalt fornuftsstridige, usanne, inhumane begrunnelser for å ødelegge familier og skape tragedier for barna. Det blir ikke riktigere av at altfor mange opptrer like vanvittig.

Det er temmelig ynkelig å våse om at kritikken er "berettiget" "i mange tilfeller". Det er ikke barnevernerne som bestemmer om kritikken er "berettiget", det er ofrene som opplever grusomhetene på kroppen som avgjør dette. – Og så, i formuleringen "i mange tilfeller" kommer den sedvanlige indirekte påstanden om at i mange andre tilfeller er kritikken "naturligvis" ikke berettiget.

Jaså, "tilliten må være gjensidig", og ingen er tjent med noen isfront? Jo, barnevernets ofre og prospektive ofre er absolutt tjent med isfront og advarsler og offentlig kritikk, og det er viktig og riktig at den kommer hver eneste dag. Når vanlige aviser med pompøse og feige redaktører ikke vil gjøre sin plikt, så benytter vi naturligvis internett-publisering; det er et strålende middel til å få frem alt det myndigheter og myndighets-lakeier vil skjule. Det er bare barnevernet som ikke er tjent med opplysning og isfront, for med en opplyst almenhet er det ikke fullt så lett å narre stadig nye familier i barnevernets garn.

Isfronten må styrkes. Barnevernet driver krig mot sine ofre; det er på tide ofrene tar konsekvensen av det. Kampen for å vise hva barnevernet er, må fortsette inntil alle barnevernere og medløpere som har deltatt i skadelig behandling av mennesker er trygt forvart i fengsel, og barnevernsbarna blitt fri.

Foreldre og barn som skilles ad er aldeles ikke "frustrerte". Dette er et sjikanøst uttrykk i en sånn forbindelse. Frustrert kan jeg være hvis jeg sitter fast i bilkø fordi noen nøff lenger fremme sperrer unødig, eller fordi mine kolleger fortsatt ikke rydder sine skitne kaffekopper vekk etter seg. Hvis barn blir berøvet det ene nødvendige: sine foreldre, og dertil blir behandlet slik barn blir det i barnevernets klør, da er de ikke "frustrerte", da lever de i frykt og fortvilelse og apati. Hvis mennesker må forlate alt og gi seg på flukt, eller hvis hele deres liv legges øde fordi det kjæreste i livet: deres barn, er i grepet på et barnevern som piner barna, og foreldrene hjelpeløse hindres i å forsvare dem, da er de ikke "frustrerte". Da blir de fortvilet, desperate, apatiske. Det er deres livs mening barnevernet tar fra dem. Det er så skammelig at jeg ikke kan få sagt det å kalle dette for frustrasjon.

Det er utmerket hvis denne barneverneren har helseplager av sitt yrke. Da opplever han/hun kanskje en snev (men bare en liten) av den nedbrytning av helsen som barnevernsofrene opplever ene og alene forårsaket av barnevernet. Barnevernets ofre opplever mer enn plager. I alle pålitelige undersøkelser fremgår det at fosterbarn og tidligere fosterbarn har overhyppighet av sykdom og tidlig død, blant annet ved selvmord. Dette etter at de har vært i barnevernets "omsorg" i et dusin år eller mer, til og med røvet ved fødselen. Det er ikke foreldrenes behandling av dem som bryter dem ned, det er barnevernets omsorgsovertagelse og behandling av dem. Foreldrene har det naturligvis like ille.

Den sutrende barnevernsarbeideren som klager over at kritkk går inn på ham/henne, bør nok slutte å surre om sin egen person og lese hvordan ofrene for den etat vedkommende livnærer seg av, har det:

May-Britt Tysnes og Knut Kvelland har mistet et barn ved selvmord, en sønn som barnevernet hadde ødelagt livet for. Hvordan det gikk til, ser man ved å lese May-Britts innlegg på forumet Redd Barna Våre, særlig i seksjonen
Selvmord etter barnepolitikkens maktmisbruk i familiene
http://forum.r-b-v.net/viewforum.php?f=148

tråden:
De tause rop
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?f=148&t=279

Belysende er også:
Har du helt mistet dit barn?
av Else Sommer
http://www.barnasrett.no/else_sommer/har_du_helt_mistet_dit_barn.htm


*




Opprindelig publisert i Samfunnsmagasinet den
10.01.07, som kommentar til et innlegg
"Barnevernet går på helsa løs" av 09.01.07.