*
7 oktober 2025
Barneombudet 3
Ikke til alle barns beste
Stillingen som barneombud, de som har fylt den, og forholdet til barnevernet
Av Marianne Haslev Skånland
• • • •
Problemer med barneombudets nettside
Barneombudets offisielle nettsted, som fremstår som en side der publikum inviteres til å sette seg inn i barneombudets arbeid i samfunnet, finner jeg svært uoversiktlig, nærmest kaotisk. For eksempel finnes det en seksjon "Barnets beste", som ligger under "Barns rettigheter", som igjen ser ut til å ligge direkte under "Forside", men til de to første ser jeg ikke noen inngang i menyen på forsiden eller noe annet lett synlig sted. Jeg har derfor forsøkt nokså detaljert, kanskje til kjedsommelighet, å gi direkte lenker til filene som inneholder de formuleringene jeg kommenterer.
Annet teknisk
Regjeringens offentlige utredning NOU 1995-26 Barneombud og barndom i Norge, som jeg har referert til, er i versjonen "Les dokumentet" (klikk grønt felt) godt søkbar og har innholdsfortegnelse (klikk "Vis innholdsfortegnelse og søk" i høyre marg).
Pdf-versjonen som kan lastes ned (klikk "Dokumentet i pdf-format") har side-tall. Jeg finner den imidlertid noe vanskelig søkbar og litt defekt, bl.a i behandlingen av bindstrek og linjeskift.
Begge versjoner ligger på nettet, men kan også lastes ned.
Offentlige instanser er her i artikkelen referert til slik oppslagene er i dag 7 oktober 2025. Artikkelen i Store norske leksikon angis å være sist revidert 26 november 2024; regjeringens oppslag kan jeg ikke se er datert, seksjonene på Barneombudets sider som jeg lenker til, ser ikke ut til å være datert, men noen av artiklene har dato.
• • • •
Innhold:
0 Tre artikler om barneombudet
1 Barneombudet ingen hjelp for barnevernsofre
2 Barneombudets mandat og funksjon
3 En offentlig utredning om barneombudet i 1995, NOU 1995:26
4 Stab, og forholdet til konkrete saker
5 Barneombudet og 'barnets beste'
6 De enkelte barneombudene
Særskilt om
Målfrid Grude Flekkøy, 1981–1989
Trond Viggo Torgersen, 1989 – 1995
Reidar Hjermann, 2004 – 2012
Anne Lindboe, 2012 – 2018
Inga Bejer Engh, 2018 – 2024
Mina Gerhardsen, 2024 –
7 Litt sammenfatning
Fotnoter (fn)
0 Tre artikler om barneombudet
Denne artikkelen er én av tre om norske barneombud og stillingens funksjon i forhold til barnevernet og til barn som rammes av barnevernsaksjoner på galt grunnlag. De forrige er:
– Barneombudet 1
Konklusjon: Barneombudet må avskaffes
7 januar 2025
– Barneombudet 2
Barneombud Mina Gerhardsen med krigserklæring mot familier
5 februar 2025
Jeg burde saktens ha skrevet artiklene i omvendt rekkefølge. "Barneombudet 1" kommer med en konklusjon, "Barneombudet 2" er mer detaljert om arbeidet til det nåværende ombudet Mina Gerhardsen. Den herværende artikkelen, "Barneombudet 3", gir kritiske kommentarer til noen punkter ved opprettelsen av institusjonen Barneombudet og dennes funksjon, slik de er uttrykt i offentlige oversikter. Jeg gir også noen kortere eksempler på hvordan enkelte tidligere barneombud har utøvet sin funksjon i forbindelse spesielt med barnevern. Dette, sammen med det nåværende barneombudets uttalelser, har ført til min konklusjon.
1 Barneombudet ingen hjelp for barnevernsofre
'Ombud' betyr omtrent det samme som 'sendebud', altså en delegat, representant eller talsmann. Ordet er som kjent kommet i bruk i forskjellige språk i nokså like hovedfunksjoner (se f.eks fn1a og b), med noe varierende men oftest ganske konkrete arbeidsoppgaver.
Norge var det første land i verden som opprettet en etat og en stilling som nasjonalt barneombud. Med en slik oppmerksomhet omkring barns liv i samfunnet kunne man vente at de som fylte stillingen som barneombud, ville bli sterke og klare stemmer i et bredt område av saksforhold, og kanskje særlig ville se det som en oppgave å virke til bedring for barn som ellers ble oversett eller skadet av det offentlige selv.
Men sånn er det ikke gått for ihvertfall én gruppe barn: de som barnevernet uten grunn skiller fra foreldrene og annen familie. Nettopp slike barn kunne hatt bruk for et barneombud som viste klar vilje og sunn fornuft, noen som ikke vek tilbake for å få frem i lyset at barnevernet går galt frem i mange saker, til stor skade for barna. Barneombudene uttaler seg ofte til hovedstrøms-media og publiserer artikler selv. Men ingen som har fungert som barneombud har, det jeg har sett, fremhevet seg som forsvarer av barns viktige rett til sine foreldre, sin øvrige familie, og sitt hjem hos dem.
Årsakene er sikkert flere. Lett synlige er:
• myndighetenes definisjon av stillingens og kontorets funksjon, som ikke tar sikte på at det skal gripes inn i eller argumenteres om enkeltsaker, bortsett fra at ombudet og kontoret kan bruke informasjon i mer generelle rapporter til politiske myndigheter (jf Del 4 nedenfor);
• nordmenns tiltro til offenlig ansatte og offentlige etater, slike som barnevernet; tro på at disse alltid opptrer hjelpsomt, innsiktsfullt, kunnskapsbasert, uegennyttig og sannferdig, slik at det alltid er til barns fordel å fjernes fra sin familie hvis disse offentlige aktørene bedømmer at det bør gjøres;
• rekruttering av barneombud fra kretser som står barnevernet og andre 'barnefaglige' etater og yrker nær, og som fortsetter i samme type tankegang og tro;
• barne- og familie-statsråder og andre ledende politikere som alle har støttet klart opp om barnevernets handlemåte og har unnlatt å stille spørsmål ved deres sannferdighet og pålitelighet, altså politikere som styrer disse fagområdene og som barneombudene vel derfor er lite innstilt på å stå i motsetning til;
• en respektløs, sensurerende holdning som henger sterkt i fra gamle dager, overfor f.eks tater-familier og andre med uvanlig livsførsel eller som er kommet i en uheldig situasjon, uansett om den enkelte familie faktisk skader sine barn eller ikke.
Barns og familiers konflikter med barnevernet, som i stor grad skapes av barnevernet, har vært velkjente i mange år. Den 20 april 1995 skrev Landsforeningen for familiens rettigheter i sitt medlemsbrev og referat etter årsmøte 30 mars (fn2):
"Den opphetede offentlige debatten om barnevernet har utvilsomt medvirket til forsiktighet når det gjelder drastiske og dårlig begrunnede hastevedtak, men den trakasserende arbeidsstilen er ennå tilstede i fullt monn og lar seg nok ikke utrydde på kort sikt. Til det er den for fast knyttet til tradisjoner og foreldede politisk/ideologiske læreverk.
Dette betyr ikke at LFFR er blitt overflødig. Likevel håper vel optimistene blant oss at barnevernet med tid og stunder skal utvikle seg til hva det aldri har vært: et hjelpeapparat og ikke som nå, et maktapparat for hensynsløs manipulering av barn og voksne mennesker."
Hos etaten barnevernet er det imidlertid knapt nye synsmåter å spore, heller ikke nå i 2025. Det er flere ganger kommet offentlige rapporter eller forslag om endringer, men disse har i synlig grad tatt sikte på formelle endringer i systemet, ikke på å legge om i grunnleggende opplæring og forståelse som tilføres dem som arbeider med sakene. Noen enkeltindivider tilknyttet barnevernet går derimot av og til imot trenden, og lar seg intervjue eller skriver selv. Men de er ofte på vei til å slutte i barneverns-relatert stilling, eller blir skjøvet ut.
Opp igjennom årene har jeg truffet en del familier utsatt for barnevernet som har prøvet å henvende seg til barneombudet, for å få hjelp til sine barn som vil hjem, eller til å få forhindret at barna blir tatt fra sitt hjem på uriktig grunnlag. Det har ikke resultert i noe. Et eksempel er beskrevet nedenfor (Del 6, avsnitt 6a).
2 Barneombudets mandat og funksjon
Lov om barneombud ble vedtatt i 1981, og det første barneombudet ble utnevnt samme år.
Regjeringen sier om formålet:
"Barneombudet skal fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og skal følge med i utviklingen av barns oppvekstkår."
"I 1998 ble barneombudsloven endret slik at Barneombudet også pålegges å følge med på om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har påtatt seg ved å ratifisere FNs konvensjon om barnets rettigheter."
Det sies også: "Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre."
På Barneombudets nettside, i seksjonen "Om Barneombudet", sies det: "Barneombudet er uavhengig."
Seksjonen "Vårt arbeid" beskriver funksjonen slik:
"Barneombudet skal fremme barns interesser i samfunnet og følge med på utviklingen av barns oppvekstkår. Vi skal spesielt følge med på at barns interesser blir ivaretatt i lovgivningen og at Norge overholder FN's barnekonvensjon."
Store norske leksikons artikkel har også fått med seg at barneombudet skal være uavhengig av hva andre offentlige instanser mener: "... har til oppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private" og "Barneombudet er en statlig etat, men er i sitt arbeid uavhengig av staten."
I 1995 kom det en offentlig utredning om barneombuds-stillingen: NOU 1995: 26 Barneombud og barndom i Norge, som jeg bare tar opp summarisk her.
3 En offentlig utredning om barneombudet i 1995, NOU 1995:26
Etter 14 år kom
NOU 1995:26 Barneombud og barndom i Norge
Evaluering av barneombudsordningen og utredning om organiseringsformer for barn og ungdom
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 27. september 1994
Regjeringen, 4 desember 1995
Denne innstillingen er på 254 sider, og tar opp et meget vidt spekter av forhold som barneombudsstillingen har berøring til, og uttalelser og utredninger som er kommet. Blant annet tar den opp historisk og idémessig bakgrunn, lovgivning, stortingsdebatt, opplysningsarbeid, politisk debatt, kriminalitet, politiet, funksjon som samfunnsinstitusjon, uttalelser i media, funksjon som talerør for barn og/eller som informant overfor barn, direkte kommunikasjonsform i forhold til barn, funksjon i forhold til skole og utdannelse, barnehage og hjemmet, til helsevesenet og forskjellige etater og organisasjoner, enkeltsaker, faglighet, oppfatninger av barns behov og av samfunnsutviklingen, minoritetsbarn, forholdene i de andre nordiske land.
Utredningen tar også opp noe kritikk og debatt som hadde kommet om barneombudets rolle og uttalelser.
Jeg innrømmer gjerne at jeg finner denne utredningen for omfattende til at jeg har klart å bedømme helhet eller kan gi noen karakteristikk av den. Det ville sannsynligvis bli en hel utredning i seg selv, mens mitt anliggende her er begrenset til hvordan jeg særlig ser barneombudets posisjon og innstilling i relasjon til barnevernets behandling av barn.
Min begrensede og usikre oppfatning er at utredningen går i takt med vanlig syn både hos politikerne, myndighetene og befolkningen stort sett: et ikke-kritisk syn på hvordan barnevernet fungerer.
Utredningens "5.3 Utviklingstrekk i norsk barnepolitikk" har et avsnitt 5.3.2 om barnevern.
På side 150, om begrunnelse: ".... referering til behov angir en grunnleggende legitim begrunnelse for handlinger som utøves i forhold til eller på vegne av barn (jfr. for eksempel barnevernet hvor hensynet til barnets behov fremstår som en legal og faglig legitim begrunnelsesdimensjon)."
Samme side 150, om ivaretagelse av barnets interesser: "I krise- eller konfliktsituasjoner er samfunnets måte å løse dette på representert ved barnevernet."
Side 9: "I denne sammenhengen vil utvalget blant annet framheve Barneombudets innsats for å bedre rettssikkerheten til barn i institusjoner, flyktninge- og asylsøkerbarn og skoleelever, samt arbeidet for å styrke barnevernet."
Side 11: "Når barna først kommer med konkrete problemer, er Barneombudets svar holdt på et generelt nivå. Barneombudet kan på denne måten invitere barna til en kommunikasjon som ombudet ikke helt følger opp."
Side 234: "Det er derfor mange faktorer som tilsier at den opprinnelige barneombudsinstitusjonen bør revurderes. Vi finner imidlertid ikke at tiden er inne å foreslå en avskaffelse av institusjonen. Barneombudet kan i framtiden ha en viktig funksjon som koordinator og igangsetter av faglige og politiske prosesser, og bidra til å skape en helhet på det barne- og ungdomspolitiske området."
Stortingets Barne- og familiekomités merknader til utredningen ligger som Vedlegg II til utredningen. Her nevnes, side 240, fra året 1990-91: "Flertallet har merket seg hvilke saksområder Barneombudet særlig har arbeidet med det siste året, og spesielt det som er blitt gjort for å rette oppmerksomheten mot den svikten som er innen barnevernet." Side 242, fra året 1992-93: "Flertallet er fornøyd med at Barneombudet skal arbeide med å få til et mer differensiert forebyggende barnevern gjennom bl.a. å arrangere barnevernhøring, og prioritere en tett oppfølging av den nye barnevernloven."
Fremskrittspartiet har vært skeptiske til ordningen, og har foreslått reduserte bevilgninger. FrPs medlemmer i komitéen sier, side 241, fra 1990-91: "... Barneombudets lov og instruks fra 1981 gir ombudsinstitusjonen et bredt og nesten uavgrenset arbeidsområde, samtidig som det er gitt rom for stor handlefrihet og muligheter for prioriteringer. Dette, kombinert med en kraftig budsjettmessig styrking av ombudet, har ført til at ombudet står meget fritt til å ta opp hvilke saksområder som helst. Med en vid definisjon av hva som angår barn, ligger det til rette for at man kan prioritere saksfelt galt. Disse medlemmer mener det er uheldig dersom ombudet skulle bruke ressursene galt, og involvere seg i en altomfattende samfunnsdebatt. Barneombudets kraftige utfall mot besteforeldre og mot politikere generelt og Oslo spesielt, er eksempler på dette. Disse medlemmer hadde derfor ønsket velkommen en nærmere definisjon og prioritering av Barneombudets oppgaver."
4 Stab, og forholdet til konkrete saker
Barneombudet har et kontor med en stab. Barneombudets nettside, "Om Barneombudet": "Sammen med henne jobber rundt 20 fagpersoner som gir ombudet råd om faglige problemstillinger som medvirkning, skole, barnevern, mobbing og andre tema som er viktige for barn og unge."
Barnevernet nevnes altså eksplisitt. Et barneombud må derfor kunne ventes å skaffe seg god innsikt i hvordan barnevernet fungerer i praksis.
Blant godtfolk sies det at kontoret har noe over 40 ansatte. I fall det er riktig, så arbeider antagelig et tyve-tall av dem som ikke er fagpersoner, i støttende kontor- og administrativ funksjon.
Uansett skulle det være nok personale til at barneombudet og kontorets andre fagpersoner kan stå til disposisjon for samtaler og noe arbeid for enkelt-familier, i det minste for et utvalg saker hvor innsats fra barneombudets side også vil kunne gi nyttig opplysning utad, med generell og samfunns-veiledende relevans omkring hvordan barn til tider bør støttes mot hva offentlige instanser gjør og mener.
Men slik hjelp gir knapt disse fagpersonene. "Om barneombudet" har en del "4. Veiledning", hvor det står:
"Barneombudet bruker veiledningsarbeider for å bidra til at privatpersoner, helst barn og unge, skal kunne ha noen å kontakte om de ikke opplever å bli hørt av offentlige myndigheter."
Men videre:
"Vi behandler ikke enkeltsaker, men vi besvarer alle spørsmål fra privatpersoner, og veileder og viser dem til rett instans."
Dette er svakt. Det er uklart hva 'behandler' omfatter, uklart hva formålet skal være med å 'bli hørt' når det ikke fører til noen handling fra barneombudet, hva besvarelser til privatpersoner går ut på når etaten ikke går inn i saksbehandling, likeledes hvilken 'rett instans' barneombudet kan vise til når barneombudet ikke vil være det selv, og når den instans barnet er i konflikt med, er offentlig, som barnevernet.
Med problemer og kriser i barnevernet som har funnet veien også til media i flere tiår, burde alarmen nettopp gå i en barneombuds-etat.
Det er tross alt heller ikke helt uten grunn at Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, som er Europarådets domstol i menneskerettssaker, har dømt Europaråds-medlem Norge skyldig i krenkelse av retten til familieliv gjennom adskillelse av barn og foreldre. Riktignok har heller ikke EMD skaffet seg perfekt innsyn i hvor ille norsk barnevern går frem i mange saker, og hvordan det nasjonale rettssystemet backer opp det offentlige systemet! Men dommene mot Norge i barneverns-relaterte saker dreier seg om noe sånt som 38 krenkelser fordelt på 24 enkeltsaker, flere enn mot noe annet land innen dette saksområdet. Ved sin skadelige handlemåte mot familier er Norge i Europarådet blitt stemplet som en 'habitual offender', en 'gjentatt/vanemessig (menneskeretts)krenker'. Sakene er merket som 'gjentatt' og med gult i EMDs saksliste. Forsøk fra norsk rettspleies side på reformering etter dette er foreløpig spredte og svake. Overfor EMD har Norge argumentert både med at Europa ikke har forstått norsk barneverns kvaliteter, og med at Norge nå har rettet på det som var galt. I noen grad har EMD trodd på disse forsikringene, men rettsapparatet og fremstående jurister her hjemme har ikke hindret at saker konstrueres av barnevernet på lignende vis som før, og flere ser ut til å dele norske myndigheters ønsker om å ignorere og bagatellisere Menneskerettsdomstolen.
*
Barneombudets mangel på oppvåkning og personlig innsats overfor barnevernet der barnevernet legger barns og deres familiers liv øde, viser at barneombudets uavhengighet ikke fungerer utenfor alfarvei, ikke for mennesker i konflikt nettopp med det offentlige.
Barneombudsetaten vil nok henvise til at barnevernsnevnd og domstol er de som har myndighet til å fatte beslutninger i klagemål og iverksette beslutninger i enkeltsaker, og at barneombudets stilling ikke er tiltenkt en slik funksjon.
Veiledningen på barnevernets nettsider er allikevel villedende for dem som måtte trenge hjelp. Det som sies om barneombudets uavhengighet, peker også i retning av en mer konkret innsats i konkrete barnevernssaker enn det barneombudet i virkeligheten gir. I svært mange barnevernssaker stemmer ikke barnevernets kart med terrenget, barnevernets fremferd fører ikke til hjelp men skade, og trenger å stoppes.
Barneombudet mottar og samler altså inn fakta fra enkeltsaker. I seksjonen "Hva gjør Barneombudet?" (se et stykke ned på siden), del "1. Overvåkning", sies det: "Vi bruker overvåkning til å samle og arbeide med kunnskap gjennom informasjon fra barn og unge. Denne informasjonen samler vi fra ...." (og her nevnes) "innsyn i enkeltsaker", og det sies videre: "Ved hjelp av denne informasjonen lager vi rapporter og annen skriftlig dokumentasjon som vi bruker overfor politiske myndigheter og samfunnet ellers."
Barneombudet kan på basis av disse opplysningene neppe være uvitende om alle sakene der barnevernet over mange år behandler barn feil. Er det når informasjonen kommer fra foreldre og andre slektninger at man ikke vil absorbere den likevel?
Ombudet 'behandler' altså ikke enkeltsakene, og noen innsats i form av mer generell opplysning som følge av innsamlingen er lite synlig i samfunnet.
Barneombudet i Norge fungerer ikke som en uavhengig og selvstendig tenkende fagperson eller instans, men som en ytterligere forsterker av offentlig ideologi.
5 Barneombudet og 'barnets beste'
Svakheten som følger av at ombudet ikke går ordentlig inn i enkeltsaker og ikke vil uttale noe om dem, kommer også sterkt frem i forbindelse med bruk av uttrykket 'barnets beste'. Ombudets nettsider har tallrike referanser til dette begrepet.
"Om barneombudet" har et punkt "(3) Vi skal bidra til at offentlig sektor ivaretar hensynet til barnets beste". En artikkel rettet til politikere poengterer "Barnets beste skal vurderes. Hver gang."
"Barnets beste" (som igjen er en seksjon under "Barns rettigheter") har en ganske lang, generell utlegning "Hva betyr det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn?", med henvisninger til så vel Grunnloven som FNs barnekonvensjon. Her sies det:
"Prinsippet om barnets beste gjelder både i enkeltsaker og for barn som gruppe. Barn er til stede på de fleste av samfunnets arenaer og mange beslutninger påvirker barn, enten direkte eller indirekte.
Hva som er til barnets beste må avgjøres fra sak til sak. For å kunne vurdere dette konkret, må man ha kunnskap om situasjonen og behovene til det aktuelle barnet, eller den bestemte gruppen barn."
Alt dette peker på at barneombuds-etaten anser spørsmål om hva som er best for barn som sentralt. Men det hjelper lite, fordi det forblir fullstendig ubeskrevet hva man antar er godt for barn, altså hva slags innhold begrepet 'barnets beste' tillegges, hvilken kunnskap dette hviler på og hvor sikker kunnskapen er, og derfor hva som må vurderes konkret. (Stortinget hadde lignende vanskeligheter med manglende definisjon og konkretisering da man i oktober 1996 debatterte et Dokument 8-forslag om hvordan "tilliten til et barnevern i tillitskrise" kunne gjenopprettes (fn3).)
For domstoler må anvendelsen av lov-bestemmelser naturligvis vurderes i hver enkelt sak. Likevel må lovgivningen, lovforarbeider og kommentarer fra juridisk hold så klart som mulig få frem grunnprinsipper, og må føre til en praktiserbar metode for hvordan dette skal vurderes i forhold til virkelige situasjoner og behov, hvis det skal fungere etter hensikt.
Jeg kan huske at et av de tidlige barneombudene protesterte kraftig mot plasseringen av boliger i noen utbyggings-planer på Østlandet, fordi hun/han mente at det var for farlig for barn å bo i terrasse-leiligheter i et så bratt terreng som det var planlagt. De av oss som var kjent med hva som i det hele tatt eksisterer av bo-muligheter på Vestlandet, med sin topografi, lo godt av denne berkymringen for 'barnets beste', og lurte på hvor balansen lå i barneombudets arbeid, når embetet derimot ikke beskjeftiget seg med barn som ble hentet av politi når de flyktet fra fosterhjem og institusjoner og ikke fikk lov å komme hjem.
I beskrivelsen av barneombudets virke ser relasjonen til grunnprinsipper og menneskers behov i virkelighetens verden ut til å mangle. Det medfører at barneombuds-etaten knapt er en hjelper men kun en tilskuer til barnevernets og rettssakenes resultat, især når barneombudet samtidig ikke vil vurdere enkeltsaker eller enkeltelementer i sakene eller uttale seg om dem, altså vise hva man står for i praksis, men bare vise videre til andre.
Til hvem? Andre offentlige myndigheter vil nok i noen tilfeller høre på hva mennesker som klager over barnevernets behandling av dem har å si, men standard er at de likevel unngår å involvere seg, eller at de direkte tar barnevernets side i en konflikt (fn4), og ikke sjelden melder videre til barnevernet ting som de får høre fra de rammede men som slett ikke hjelper familien når barnevernet 'tolker' det.
Barneombudet slutter seg derfor til alle de andre instansene som skyr unna å gå ordentlig inn i enkeltsaker, men overlater familiene i enkeltsakene til barnevernet, eventuelt til nevnds- og rettsapparatet, eller henviser til hverandre.
Det er derfor langt fra klart at barns beste spesielt ivaretas av barneombudet hvis støtte mot ødeleggende aksjoner fra barnevernet er det som trengs.
*
Frasen 'barnets beste' er godt kjent som en innholdsløs gjenganger som i barneverns-sammenheng brukes mot familier, både i rapporter fra saksbehandling og i rettssaker, uten at noen etterspør bevis for eller sannsynliggjøring av hva som er barnets beste i den aktuelle saken. Og slik blir det også med barneombudets bruk av begrepet. Riktignok har samme avsnitt under "Barnets beste" tatt med: "Hva barnet selv mener er en viktig del av kunnskapen i en barnets beste-vurdering, og det er nær sammenheng mellom barnets beste og barns rett til å bli hørt."
Barneombudet har tilbud om kurs, blant annet om "Barns rett til å bli hørt på individnivå", hvor det sies: "Vi beskriver grunnleggende prinsipper for å sikre reell og meningsfull medvirkning" og "Å lytte til hva barnet selv mener, er viktig for å kunne bestemme hva som er til barnets beste."
Dette ville det vært ryddig av barneombudet å gå nærmere inn i, især i de mange barnevernssakene hvor barn sier at de vil hjem til foreldrene. I praksis har det meget sjelden gjennomslag, hverken hos barnevernet, i nevnd eller i domstoler, når det gjelder barn som barnevernet har eller vil ha under sin kontroll. Jeg har til gode å se at et barneombud bidrar til at offentlig sektor ivaretar hensynet til barnets beste ut fra forståelse av at retten til å bli hørt bare er meningsfylt oppfylt hvis den medfører at barnet får gjennomslag for et ønske som er så sentralt for barnets følelse av trygghet og lykke som å vite at det har rett til å være hos sine nærmeste.
Én ting er at det er kritisabelt med trylleord og null forklaring. En annen ting er at det er avslørende: Barneombudet fremstår som hjelpeløs og uvitende når det gjelder hva som er godt for barn som er i konflikt med barnevernet. Det er kanskje derfor de forskjellige personene som har sittet i stillingen som barneombud, og ombudsetaten, heller ikke har sett ut til å forstå noe av hvorfor det stadig går ille med en så betydelig del av barnevernets resultater og foretak som det gjør.
Klare uttalelser fra barneombudet om graverende elementer i barnevernets behandling av representative enkeltsaker ville sannsynligvis ha betydelig gjennomslag i befolkningen og øke presset mot myndighetenes skjev-vinkling av barnevernet. Men slike uttalelser måtte springe ut av praktisert, selvstendig tenkning og undersøkelser fra barneombudets og etatens side. Enkeltsaker er det beste sted å begynne.
6 De enkelte barneombudene
Som vist til ovenfor gir rammeverket og utformingen av ordningen med norsk barneombud ingen oppfordring for barneombudet til å ta barnevernsofrenes beretninger alvorlig, sjekke dem nøye, og gå ut mot myndighetenes drift av barnevernet. Til det er elementene i den praksisen som legges opp til for barneombudet, for vage.
Så er det spørsmål om den klare poengteringen om uavhengighet ikke likevel gjør det naturlig for et barneombud å ta opp nettopp et så alvorlig forhold som at barn uberettiget holdes borte fra sin familie, eller andre forhold hvor opposisjon med kraft kunne ha god funksjon?
Alle barneombud ser ut til å ha hatt myndighetenes ståsted som sitt.
Følgende personer har sittet i stillingen som barneombud:
1981–1989 Målfrid Grude Flekkøy,
barnehagelærer, psykolog, politiker
1989–1995 Trond Viggo Torgersen,
lege, tv-underholder, komiker etc
1996–2004 Trond Waage,
spesialpedagog
2004–2012 Reidar Hjermann,
psykolog, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi
(2008 Ida Hjort Kraby,
jurist, advokat; trådte ikke i funksjon men trakk seg i
forbindelse med at statsråden gikk av)
2012–2018 Anne Lindboe,
barnelege, politiker
2018–2024 Inga Bejer Engh,
jurist, aktor
2024– Mina Gerhardsen,
politiker, journalist
Jeg har ikke sett at noen av barneombudene har uttalt seg kritisk til barnevernets omsorgsovertagelser foretatt på uriktig grunnlag, hverken når det gjelder enkeltsaker eller generelt, eller at de har bistått barnevernsofre for å få gjenforenet familien. I den grad barneombudene i de ca 45 årene ordningen har bestått har tatt nærmere forbindelse med grupper av barn berørt av barnevernet, ser dette ut til å ha vært barnevernsbarn som ikke har villet være hos sine foreldre, og som har hatt ønsker og krav om flere rettigheter og mere ressurser hos fosterforeldre og på institusjoner, og gjerne etterpå.
Jeg har ikke lagt an på å studere barneombudenes virksomhet systematisk. Når det gjelder noen av barneombudene, har jeg imidlertid kommet over enkelt-episoder i relasjon til barnverensspørsmål som bør bedømmes som kritisable. Det gjelder følgende:
6a Barneombud Målfrid Grude Flekkøy
I 1988 ble barneombudet oppsøkt av en bestemor, Marit Wang, og hennes dattersønn, fem og et halvt år gammel. Bestemoren hadde på forhånd hatt en brevveksling med Ombudets kontor. Hun ville forsøke å få barneombudets hjelp til å stoppe barnevernets langvarige aksjoner mot datteren og hennes barn (bl.a denne gutten), hvor barnevernet bl.a baserte seg på usanne påstander fra barnehage o.a. Korrespondansen med barneombudet og besøket er beskrevet i Marits publiserte bok (fn5) (barnas og et annet navn representrert med bokstaver A – D):
"
Hos Barneombudet (en formiddag mellom 9/11-1988 og 15/11 s.å.)
A – på det tidspunkt 5 og 1/2 år – og Marit Wang hadde tidligere samme dag vært oppom Barneombudet og snakket med Else E. Lange (?) jurist, om arbeidet der. Fru Lange var meget elskverdig, kontorpersonalet likeså. Vi ble enige om at A og jeg skulle komme opp et par timer senere og snakke med fru Flekkøy som jo er psykolog, så kunne vi eventuelt få en videre avtale.
Barneombudet hadde på dette tidspunkt, som det fremgår av brev derfra 9/11, lest mitt brev av 24/10 hvor familieforholdene til min datter er beskrevet.
– – –
Da vi kom inn på fru Flekkøys kontor, gikk en liten hund omkring.
A (rygger tilbake): "Jeg er redd for hunder."
BESTEMOR (forklarende): "A er allergisk for hunder. Dessuten er han en gang blitt bitt av en hund."
BARNEOMBUDET: "Denne hunden er så snill. Og den er så liten."
BESTEMOR: "Det var en liten hund som bet A."
A sitter på en stol. BESTEMOR står.
BARNEOMBUDET (tar etter hvert hunden på fanget): "Jeg heter Målfrid. Hva heter du?"
A: "A."
BARNEOMBUDET: "Har du noen søsken hjemme?"
A: "Jeg har B. Og jeg har C."
BARNEOMBUDET: "Er det flere som bor hjemme hos dere?"
A: "Det er mamma."
BARNEOMBUDET: "Har du ikke en pappa?"
A (bøyer hodet, finner en løsning): "C har D."
BARNEOMBUDET (kjæler med hunden): "Men B, har ikke han en pappa?"
A: (fortsetter å sitte med bøyet hode. Det går som en sky for ansiktet hans): "B kjenner D. Jeg kjenner også D."
Jeg glemmer aldri A's bøyete hode og hvordan det gikk som en sky over det lysende ansiktet hans.
Jeg kommer også til å huske hvordan psykologen straks fant det tillitsfulle barnets ømmeste punkt og ubarmhjertig fortsatte å spørre om forhold som hun utmerket godt kjente til.
Det ble ikke sagt stort mer efter dette.
Jeg følte meg omtrent som Lots hustru – bare av is.
– – –
Det er fælt når barn såres – av uforstandige voksne –. "
A's far hadde aldri vært til stede i familiens liv. D var morens samboer og far til et annet av barna. Slik det er for mange barn i lignende familiesituasjoner, følte A seg sår og utilstrekkelig fordi hans far ikke var der.
Hva som er vanlige manérer veksler, men det er alment kjent og opplevet iallfall for oss av den eldre garde at det er en betydelig nedlatenhet når en person i offentlig stilling som i embets medfør har invitert til en samtale, selv blir sittende men lar en besøkende eldre dame stå. Siden det er nevnt i boken, ble det nok også oppfattet slik av Marit.
Verre var likevel Flekkøys behandling av A. Hun var altså barneombud. Og psykolog.
Målfrid Grude Flekkøys oppførsel viser manglende omhyggelig omtanke for hvordan atferden hos barneombudet bør være i kontakt med mennesker i konflikt med det offentlige, og kanskje manglende psykologisk forståelse av virkeligheten for familier som bringes i en sårbar og vanskelig situasjon ved barnevernets fremgangsmåte.
Barnevernssaken til denne bestemorens familie endte forøvrig med at moren, barna og samboeren kom seg ut av Norge. Skjønt de ikke fikk hjelp av barneombudet, fikk de i det videre løp til gjengjeld effektiv støtte både fra bestemoren, fra sin advokat og fra pasientombud for Akershus Irma Iversen, slik at de endelig etter flere år fikk Stortingets billighetserstatning (rimelighetserstatning) og kunne flytte tilbake i Norge:
Erstatning til familie etter løgn fra leger, sykehus og barnevern
Nyhetsinnslag fra 1996, kommentar fra 2013
6b Barneombud Trond Viggo Torgersen
Med start i 1992 utviklet det seg i Bjugn i Trøndelag en skandaløs sak, med påstander om omfattende sexovergrep og vold mot en rekke barnehagebarn. Saken kom midt i en farsott av lignende store og små saker i flere land.
De hadde uten tvil basis i psykologiske spekulasjoner på avveie, spredt vidt om i hjelpe-systemer og hos befolkninger, gjerne blandet sammen med personlige eller lokale konflikter, med enkelte saker der det beviselig hadde foregått overgrep, med opplæring av barnevern og andre hjelpe-etater som skulle verge barn mot overgrep, og med redsel for å rammes av beskyldninger om selv å være barne-overgriper eller forsvare overgrep. Bevisbare tilfeller av overgrep mot barn ble brukt til å begrunne en tro på at det foregikk koordinert og i overveldende stor stil i de fleste samfunn. Ofte førte kraftig vedlikehold av historiene til at mange kom til å tro fast på at de var virkelighet. Ikke minst hadde groteske påstander det med å vokse, især når barn ble utspurt flere ganger. Et vanlig mantra var at barn ikke løy om 'ikke aldersadekvate' seksuelle ting. Likheten med hekseprosesser i tidligere århundrer kom tidlig opp.
I Bjugn gikk utspørringer av barn over stokk og sten, og førte, blant mer og mer groteske og forvirrede beskrivelser som omfattet flere og flere 'overgripere', også til påstander om at barn i barnehagen var blitt løftet opp etter føttene og sluppet ned på stengulv (uten at noen hadde hørt eller sett noe, og ingen med skader etter noe slikt var registrert hos leger eller sykehus eller av foreldrene); at en krets av voksne hadde kjørt barn ut til fjerntliggende gårder, hvor barna var blitt tvunget til å kle seg nakne og ligge i krybber, mens de voksne danset rundt dem kledt i hvite 'trolldrakter' med bilder av småtroll på (desember måned, med både Lucia-opptog og julekrybber som inspirasjon?). Vanlige ting som at barn ikke ville gå i barnehagen, ble brukt som bevis for at de var utsatt for voldsomme overgrep der.
Mange ble arrestert, og ble i en rettssak senere tilkjent erstatning for belastninger de var blitt påført.
Det fins rikelig litteratur om Bjugn-saken, både i artikler skrevet mens den pågikk, artikler senere, og bøker. (Jeg lister kun opp noen få nedenfor.) Den mest innsiktsfulle boken er Bjugn-formelen, av VG-journalisten Hans Kringstad (fn6a), som også arbeidet omfattende med flere lignende saker.
Ulf Hammern var den eneste som til slutt ble stilt for retten; han ble frikjent, av en jury hvor de fleste hadde likevekt og mot i behold. Både Ulf og hans kone Jorid Hammern har utgitt bøker, under egne navn, og har stor ære av åpenheten (6b og c). Flere i hjelpe-apparatet og den naïve del av pressen har utgitt artikler og bøker med forsvar for dem selv og fortsatte antydninger; ille nok, men kritisk lesning av dette selvforsvaret viser etter mitt syn faktisk at hele hjelpeapparatet er ukyndige, urealistiske og dårlig informert.
Etter at landet fikk ny riksadvokat i 2019, er det blitt ny og bedre behandling av Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken, (se også Sak om drapet på Biritte Tengs i 1997/98 og i 2022), og det er betalt bedre erstatninger. Det er ikke skjedd med Bjugn-saken. Nye bølger med påstander og anklager om omfattende sexovergrep mot barn har kommet i norsk samfunnsliv også flere ganger etter Bjugn-saken, uten at det legges vekt på bevis, feilkilder og sammenlignbare trender i utlandet.
Et viktig element i troen på overgrep i Bjugn-saken var påstander fra medisinsk hold om at barnas kjønnsorganer viste skader. Men det manglet norm-materiale (mange og pålitelige undersøkelser som viser variasjonsbredden hos normalbefolkningen). I ettertid er også de medisinske bevisene i Bjugn-saken blitt gjennomgått, i flere sammenhenger, og blitt funnet ikke å holde mål. For eksempel: Hans Kringstad: "Slakter flere Bjugn-bevis", VG 15 juli 2006: "En amerikansk ekspert slakter praktisk talt samtlige bevis som ble brukt mot Ulf Hammern i Bjugn-saken. Disse bevisene førte til at Frostating lagmannsrett nektet Hammern full erstatning. Retten mistenkeliggjorde ham i stedet for massive overgrep trass i frifinnelsen. .... Professor Joyce Adams påpeker i en rapport om rettsavgjørelsen at alle disse fenomenene – inkludert blod i trusen – er vanlige, og at de oftest ikke har noe å gjøre med misbruk."
Så til barneombud Trond Viggo Torgersen. Han grep som barneombud inn i Bjugn-saken, ved at han mens den var i utvikling i oktober 1992, kom reisende til bygda, med angitt formål å støtte barna. Han holdt møte med utvalgte personer, og uttalte seg om saken og om hva som var sant.
Fra Kringstads bok (fn6a), side 97-100:
" ..... et intervju med barneombud Trond Viggo Torgersen:
"Tro på barna når de snakker om seksuelle overgrep," uttalte barneombudet, og så la han til: "Barna i denne barnehagen har reagert med vantro og redsel. Min jobb blir å plassere ansvaret der det hører hjemme og sørge for at barna får hjelp."
.......
– Bjugn rådhus. ... Et mangehodet pressekorps ventet allerede utålmodig ved inngangen.
.......
De fleste journalistene inne i kommunestyresalen henvendte seg til dagens hovedperson, en tillitvekkende og selvsikker Trond-Viggo Torgersen, som svarte imøtekommende på alt, inkludert Norsk Telegrambyrås utesking omkring forhold som tangerte skyldspørsmålet.
– Jeg er ikke i tvil om at barn snakker sant når de snakker på denne måten, uttalte barneombudet. Han bygde på psykologenes redegjørelser. Selv hadde psykologene fått forbud fra Sør-Trøndelag fylkeskommune mot å uttale seg offentlig.
– Jeg er overbevist om at det har foregått seksuelle overgrep, gjentok Trond-Viggo Torgersen."
Fra Jorid Hammerns bok (fn6c), side 68-69:
"Det var også på denne tiden barnombud og entertainer Trond Viggo Torgersen invaderte Bjugn, fotfulgt av et tallrikt mediakorps. Også han prioriterte én side i saken. Hjemme hos oss satt 17 unger som hadde gått i hælene på yndlingsonkel Ulf uten å bli antastet. De hadde bedt om å få møte barnas talsmann, og fortelle hvordan de kjente onkel, men Torgersen hadde ikke tid ... Barna ventet forgjeves.
Går det an å skuffe og såre barn mer enn det barneombud Torgersen gjorde da?
.......
Etter barneombudets besøk i Bjugn kom en stri strøm av nye anklager mot Ulf. .... En mor kom over barnehageansatte i full sving med å indoktrinere datteren hennes med at Ulf hadde begått overgrep mot henne. De brukte den første jenta i saken til å overtale venninnen til å si at hun var misbrukt. Jeg tror ikke dette var det eneste tilfellet av hjernevasking."
Et sidespor, som ikke reflekterer på Torgersen men som illustrerer hvordan utspørring og arrestasjoner foregikk, er at noen av barna, når de ble spurt hvilke voksne som 'hadde vært med' (blant dem med 'trolldrakter' osv), hadde sagt: 'Viggo var med!' Dette førte til at en ansatt i Televerket på Fosen, med Viggo som fornavn, ble arrestert som 'medlem av den pedofile ringen'. Det lett tenkes at barn som ble spurt og spurt, husket barneombudet, som ganske riktig hadde vært på besøk i bygda under stort oppstuss.
Torgersen er altså lege, men støtter seg på psykologene. Den 9 mars 1995 skrev han i Dagbladet:
"Skadelig desinformasjon
I Bjugn-saken har jeg som Barneombud fått ufortjent mye opmerksomhet i forhold til det jeg faktisk har sagt og gjort. ...
Skal ytringsfriheten vernes, påhviler det imidlertid på den andre siden journalistene å gjøre sitt ytterste til å fjerne skadelig desinformasjon. ..... "
Han synes TV2's Lønning er "undergravende" og ikke skulle la følgende ytring[er] passere som sannheter: "Barneombudet kom til rettssalen i helikopter og sa at han trodde på barna." Det er sikkert riktig at rettssalen her er blitt blandet sammen med møte i Bjugn Rådhus i oktober, men det er vel nokså uviktig sammenholdt med at barneombudet nærmest hadde garantert at barna hadde vært utsatt for sexovergrep og hadde snakket riktig om det?
Han mener det er tilgivelig – etter en stund – "At forsvarsadvokater og synsere tildels misbruker offentlige personer som meg for å fremme sin sak...", mens pressen "undergraver barns rettssikkerhet".
Torgersen hevder også at han ikke var blitt bedt om å møte Hammerns barn. Jorid Hammern sier noe annet (jf sitatet ovenfor), og i intervjuet "Trond Viggo ikke ombud for alle barn" i Dagbladet 14 desember 1994 gir hun litt mere detalj: "... var han også invitert til å besøke barna i familien Hammern. Men barneombudet besøkte bare barna i barnehagen.
– Søsteren min ringte til Trond Viggo og ba ham hjem til oss. 17 barn ventet på ham, men Trond Viggo kom ikke."
Kritikkverdige aspekter av hele Bjugn-saken og av Torgersens aksjon i den var kjent allerede. Før Torgersens artikkel 9 mars 1995 hadde det bl.a vært en leder i Aftenposten 7 februar 1995: "Barneombudets parodi". Lederen henviser spesielt til dommen i Fosen forhørsrett som ga oppreisning og erstatning til en del av de tidlig anklagede som hadde gått til oppreisnings- og erstatningssak. Fra lederen, om Fosen-dommen:
"Til en viss grad kan retten forstå den panikkreaksjon som oppsto blant foreldrene da det oppsto mistanke om seksuelle overgrep. Men, fastslår retten, hjelpeapparatet, og her inkluderes barneombudsinstitusjonen, burde ha reagert.
Konklusjonen i favør av dem som reiste erstatningssaken, er like tindrende klar som den knusende kritikk av hele dette apparat."
– – "Dommen er i seg selv en betimelig reaksjon overfor et hjelpe- og politiapparat som i en vanskelig situasjon mistet bakkekontakten og tapte på alle punkter. Når det spesielt gjelder Torgersen, som den dag i dag har vanskelig for å forstå den vel begrunnede kritikk han blir rammet av, fastslår retten at han ved sin utflukt til Bjugn i oktober 1992 bidro til å ødelegge politietterforskningen. Hans utspill og samtaler med foreldre og barn førte til at foreldrene selv satte i gang avhør og etterforskning. Torgersens påstand om at "barn snakker sant" uansett, gjorde at noen foreldre ikke ga seg før de fikk ungene til å innrømme at de var blitt misbrukt seksuelt. I kjennelsen betegnes barneombudets besøk som ubetenksomt."
NOU 1995:26 Barneombud og barndom i Norge tar opp barneombudets aksjon i Bjugn-saken spesielt. På side 83-84 refereres det fra Stortingets spørretime til kritikk mot Torgersens opptreden. Side 87-90 har en lengre behandling.
Torgersen har ment at barneombudet ikke er en del av hjelpeapparatet: "Vi undrer oss også over at retten i kjennelsen fremstiller barneombudet som en del av hjelpeapparatet" (sitert av Aftenpostens leder). Jeg vil tro det meste av Norge vil undre seg over denne uttalelsen, og spørre seg hva den offentlige stillingen som barneombud i så fall har for funksjon og hva et barneombud tror han/hun har for ansvar. Lederen: "I likhet med retten oppfatter vi barneombudet som en del av det totale hjelpeapparat. ..... Men i det øyeblikk barneombudet midt under etterforskningen sto frem i full offentlighet og prosederte på at "barn snakker sant", begynte sneballen å rulle med ødeleggende effekt for hele det lille bygdesamfunnet."
Det skulle ikke vært behov for å klargjøre overfor noen som er barneombud at barns rettssikkerhet ikke ivaretas ved at man kunnskapsløst og ukritisk oppmuntrer foreldre og andre til å tro på psykologisk kvakksalveri.
6c Barneombud Reidar Hjermann
I 2011 tok barnevernet i Stavanger to barn fra det indiske ekteparet Sagarika Chakraborti og Anurup Bhattacharya. Saken ble langvarig, men tilbake i India lyktes Sagarika til slutt ved hjelp av Burdwan barnevern og Calcutta High Court å få barna hjem til seg i 2013. En god oversikt er Olav Terje Bergos artikkel "Indisk lekse i humanitet" (fn7a og b).
Det har stått mye om saken i media, først tilbake i 2011-2012, og så igjen i 2023-24, da Bollywood-filmen "Mrs Chatterjee vs Norway" kom. Det er en spillefilm, men den gjengir godt sentrale elementer i saken (jf fn7c). En lengre artikkel, som også går inn på noen sentrale påstander, diagnoser og argumenter, fins i fn7d. Dokumentene fra India som vises til i denne siste, er svært klargjørende, f.eks The confisction of the Bhattacharya children by Norwegian authorities – a case study fra 12 oktober 2012.
Norsk barneverns aksjoner hadde utspring i påstander fra barnehagen og dernest fra barnevernet om at familiens sønn Abhigyan på to og et halvt år hadde unormal utvikling, og at man mente dette skyldtes at moren var en unormal mor og hadde påført sønnen en 'tilknytningsforstyrrelse'. Det samme het det seg at hun hadde påført datteren Aishwarya på 3-4 måneder; beviset her skulle være at når barnevernsfolkene kom inn i leiligheten, så babyen på dem og ikke på sin mor. Det ble tolket som at hun ikke hadde 'tilknytning' til moren.
'Tilknytningsforstyrrelse' er en av de populære kvakksalver-diagnosene i barnevernet og tilknyttet psykologi. Nesten hva som helst kan brukes som 'kriterier', og selvfølgelig ligger sen utvikling, unormale tilstander eller sykdom til rette for det (se fn7d Norske ikke-mennesker, avsnittene "Noen påstander og enkeltheter i Bhattacharya-saken", "Sakens utvikling" og "Etter Sagarikas hjemkomst").
Barnevernet forsøkte i de påfølgende år å hemmeligholde og mystifisere det de hevdet var 'grunnen' til at disse barna ble tatt. Det ble hevdet (slik det ofte gjøres i barnevernssaker) at den egentlige grunnen til at barna måtte holdes borte fra foreldrene, var meget mer alvorlig enn de forskjellige detaljene som ofte ble omtalt, men at denne alvorlige grunnen ikke kunne offentliggjøres pga. konfidensialitet, som sies å skulle beskytte barna. På denne måten hindrer barnevernet at svakt eller usannferdig grunnlag for deres handlinger i mange saker blir gjennomskuet av befolkningen, og det lyktes de med i denne saken overfor norske myndigheter og et godtroende norsk publikum.
I saken ble barnevernet etter hvert fremstilt som et offer, fordi de etter sigende grunnet taushetsplikt ikke skulle kunne offentliggjøre den 'egentlige' årsaken til omsorgsovertagelsen.
Daværende barnevernssjef i Stavanger Gunnar Toresen, som også har vært leder for Norsk barnevernlederorganisasjon, holdt senere, i 2018, foredrag på regjeringens Seminar om norsk barnevern sett med internasjonal øyne arrangert av daværende barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (fn8). Han henviste til Bhattacharya-saken på uforandret måte, mente fortsatt at det å fremlegge sakens realiteter i barnevernssaker ville være en altfor stor belastning på barna, at pressen skulle høre på barna og barnevernet (som han altså mente hadde sammenfallende interesser og virkelighetsoppfatning, i motsetning til foreldre), hevdet at de som gikk imot norsk barnevern i saken var 'selvoppnevnte barnevernseksperter, psykologer og advokater' (1:24:02), sa at det var uvisst hvordan det var gått med Bhattacharya-barna etter at moren tilbake i India hadde det han påsto var 'kidnappet' dem(1:25:40), og at barnevernet måtte ha hjelp til å takle utlandet i slike saker (1:26:50).
Barneombud Hjermanns uttalelser i saken:
Barneombud Reidar Hjermann hadde dratt til Stavanger for å bistå Toresen, og Stavanger Aftenblad rapporterer: Barneombudet kritiserer departementets innsats, 23 april 2012.
Her er det nok barnevernet som skal skjermes, ikke barn. "Det er kritikkverdig at ikke Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) har skjermet det lokale barnevernet. Myndighetene burde vært på tilbudssiden for å unngå at Toresen har måtte[t] forsvare denne saken på indisk tv, sier en opprørt Hjermann til Aftenbladet".
Videre ser det ut til at Hjermann ikke hadde satt seg inn i sakens realiteter, men kun ukritisk har tatt barnevernets versjon som selvsagt: "Hjermann mener BLD burde dratt til India da saken sto på som verst. – De kunne lagt inn et lite gir for å informere. Her har departementet skuslet bort en fenomenal mulighet til å nå millioner av indere gjennom indisk tv for å fortelle om barns ukrenkelige rett til å vokse opp uten vold, sier Hjermann."
Sagarika hadde hevet hånden advarende til sønnen når han spyttet maten på gulvet eller ville gjøre noe farlig. Hun hadde stengt ham ute fra kjøkkenet og holdt ham i andre deler av leiligheten når hun holdt på med mat på komfyren (fordi han ville rive ned kjeler med kokende innhold fra komfyren). Dette ble i spekulasjoner hos barnevernet 'tolket' dithen at hun stengte ham inne og var generelt voldelig mot barna. Men i saksdokumentene som barnevernet la frem for fylkesnevnd og domstol, var det ingen påstander om vold eller fysisk irettesettelse av barna i det hele tatt, ikke så mye som en ørefik. Det er særs lite trolig at vold ville vært utelatt av barnevernet som påstand i rettsbehandlingen hvis det hadde funnet sted.
Med det forbehold at Hjermanns utsagn foreligger i Aftenbladets gjengivelse og kontekst, må det sies at argument om vold, i en eventuell redegjørelse i India om behandling av barn i Norge, var et alvorlig, etisk feilskjær når det fremsattes i forbindelse med Bhattacharya-saken. Det er en variant av 'tendensiøs bruk av stråmann', det å tillegge motstanderen i en debatt et argument han ikke har, her: å tillegge foreldrene handlinger de ikke har begått, som om de har gjort det og står inne for slike. Bruk av stråmenn er godt kjent som brudd på normer som deltagere i en debatt må innordne seg under for at debatten skal være saklig (fn9). Det burde vært påtalt av myndighetene at et barneombud offentlig kommer med en slik etisk kritikkverdig usaklighet som måtte ramme foreldrene Bhattacharya i mange menneskers oppfatning.
I India hadde avisen The Hindu brakt en rekke gode artikler som støttet foreldrene, og man kan si fornuften, men kort tid etter at deres Europa-korrespondent hadde vært i Stavanger og intervjuet barnevernsleder Gunnar Toresen og barneombud Reidar Hjermann, som da var der, skrev The Hindu at det 'var konstatert' at Sagarika trengte hjelp men ikke vil motta den, og at sønnen var 'diagnostisert' med en 'tilknytningsforstyrrelse'.
Om tilbudt hjelp, se Bergos artikkel (fn7b): "Fra januar 2011 kom det stadig to damer fra Stavanger barnevern hjem til Sagarika, Anurup og de to barna. De lovet å hjelpe henne med den nyfødte. Men de hjalp ikke til, fortalte Sagarika: – De satt i sofaen, hvisket til hverandre og skrev notater."
Også noen andre indiske aviser trodde etter hvert på at det fantes gode grunner til omsorgsovertagelsen. Noen lot seg overbevise om at det egentlig dreiet seg om en konflikt mellom foreldrene, men at barnevernet ikke kunne røpe noe – enda påstanden om tilknytningsforstyrrelse var godt kjent.
Motsatt av hva Toresen og Hjermann har hevdet, gjorde imidlertid indiske myndigheter og mange overbevisende aktører i det offentlige rom der en kraftig innsats som skaffet de to barna det vern, hos moren og hennes familie, som norsk barnevern, støttet av det norske barneombudet, hadde avskåret dem fra.
Forøvrig ville det vel vært for mye å vente at Reidar Hjermann, som er psykolog, skulle ha kritiske kunnskaper og motforestillinger mot diagnosen 'tilknytningsforstyrrelse'.
6d Barneombud Anne Lindboe
I 'Politisk kvarter' i nrk den 22 desember 2014 sa barneombud Lindboe:
"Det har skjedd mye i barnevernet, og jeg har lyst til å understreke at de som jobber i tjenesten gjør en strålende jobb. Men vi ser at det svikter igjen og igjen på kommunalt nivå."
Hun mener likevel det er problemer med barnevernstjenesten, og tror hun vet hvorfor: – "årsaken til at vi som samfunn ikke snakker mer om problemene med denne tjenesten, er at barnevernsbarna i utgangspunktet er en svak gruppe."
Som spesialist i pediatri har Anne Lindboe vært engasjert i undersøkelse av barn som antas å ha vært mishandlet, og har antagelig betydelig kjennskap til barnevernet profesjonelt. Det er likevel grunn til å sette spørsmål når hun mener tjenesten selv gjør en strålende jobb, og ikke nevner katastrofe-sakene hvor barnevernet klart ikke har gjort det strålende. Svakheter antar hun skyldes nedprioritering i kommunene.
Dette faller inn i en svært vanlig norsk holdning: Hvis noe er galt, søkes forklaringer kun i organisatoriske forhold og manglende økonomisk tilgang.
Man kan godt samstemme i at barnevernsbarn er en svak gruppe, men forklaring på dette ved å henvise til kommunale ressurser er mere overfladisk enn man burde kunne vente fra et barneombud. I mange saker er barnevernsbarn særlig svake fordi de ikke tillates å ha foreldrene som kraftige forkjempere for deres rett til frihet og til sin familie. Samfunnet, og også barneombud Lindboe, unnlater å gå inn i de mange sakene hvor foreldrene absolutt ville være i stand til å verge sine barn hvis samfunnet ikke fratok dem makten til det. Hvis foreldrene ikke gjordes maktesløse men hadde frihet til å styre utviklingen, ville det antagelig også gi så kraftig gjenlyd at noe av samfunnets holdning kunne bedres.
6e Barneombud Inga Bejer Engh
Engh har vært statsadvokat og dommer før hun ble barneombud. På samme regjerings-arrangerte seminar i 2018 som er nevnt ovenfor holdt hun som nylig tiltrådt barneombud et innlegg på ca 12 minutter (fn8). Innslaget løper fra 1:29:16 til 1:42:00.
Av seminarlederen presenteres Engh som barnas talskvinne, og emnet hun skal ta opp som "rettighetene og rettssikkerheten til barna".
Engh begynner med å si, svakt spøkefullt: "Når man er dommer, så bestemmer man egentlig det meste" (1:29:55) og at hun selv vil bestemme hva hun vil snakke om.
Om elementer i og rundt rettsbehandling angående barnevern sier hun blant annet:
"Men jeg har også nå som dommer sittet og dømt i akuttvedtak og i omsorgsovertakelser .... men jevnt over er inntrykket at Fylkesnemnda (fn10) holder god kvalitet, og det er veldig få saker som blir omgjort i tingretten og lagmannsretten. (1:32:20)
"Altså, i retten, i tingretten, så sitter det en fagkyndig meddommer, helt uavhengig, som jeg ihvertfall opplever stiller kritiske spørsmål til de sakkyndige, og er til god hjelp for den enkelte dommer. Bare sånn fra et rettssikkerhetsperspektiv." (1:32:50)
"Det meste av debatten går på de voksnes rettssikkerhet og de voksnes roller i dette systemet." (1:38:54)
"... jeg da, som kommer fra både politi og påtalemyndighet, har jo hele tiden hatt et trøkk mot meg, hvor jeg har opplevd at jeg har blitt stadig bedre i jobbene. Jeg har vært med på gjennom mange år å etterforske seksuelle overgrep mot barn, der vi stadig får kritikk og vi må bli bedre, og vi henger på, og det skal vi gjøre." (1:33:17)
Engh fremstår her som ganske ukritisk til rettsapparatet og sakkyndige. Det faller henne altså ikke inn at grunnen til at mange avgjørelser fra en nevnd ikke blir omgjort i rettsapparatet, faktisk kan være at heller ikke dommerne som sitter der, i sin utdannelse er blitt tilført andre opplysninger enn slike som kommer fra gjeldende barneverns-ideologi.
Siden Engh flere ganger nevner seksuelle overgrep mot barn, savner jeg at det nevnes at det også i Norge har vært en rekke saker hvor foreldre og andre er blitt uskyldig anklaget for slike, og noen er blitt uskyldig dømt. Det er altså ikke tilfelle at det å bli bedre i etterforskning kun skulle gå ut på å avsløre flere reelle sexovergrep, som er en nyanse man kan tenke seg ligger i hennes resonnement. Engh sier: "Jeg har opplevd at barn har vært i kontakt med barnevernet, og foreldrene har fått, de har fått støttetiltak i hjemmet, men ingen griper inn, og vi ender med en senere avdekking av grove seksuelle overgrep. Ikke sant – [i] mange av de sakene så har barnevernet kommet inn altfor seint og fått reddet de barna." (1:39:07)
Hun har altså stor tiltro til barnevernets evne og kunnskaper til å bedømme slike spørsmål (jf fn11a og b).
Det samme kommer til syne her, hvor hun øyensynlig setter barnevernets mening og mistenksomhet opp som idealer, hvis innhold ikke kan settes spørsmålstegn ved:
"Så er det den andre oppgaven som barnevernet har ..... Det er når barnevernet har mistanke om at omsorgssituasjonen til barnet ikke er god nok. Da vil det ofte være at foreldrenes interesser kræsjer litt sammen med hva barnevernet mener er det beste for det aktuelle barnet." (1:31:45)
Igjen må man da ta i betraktning at det ikke finnes noen definert eller kritisk diskutert definisjon av hva som er best for barn (jf Del 5 ovenfor), og at år med erfaring av feilslåtte barnevernssaker, rettssaker og lovgivning ikke har brakt klarhet. Engh later til å bygge lettvint på barnevernets 'mistanker' som både udiskutabelt sannferdige og udiskutabelt et gode for barn.
Så til hva Inga Bejer Engh får ut av barnevernskritikk:
Øyensynlig har hun opplevet at noen kritikere har kommet med en hypotese om at hun, når hun har støttet barnevernet, arbeider for (frimurer)losjen (1:37:05). Akkurat det forsøket på forklaring av barnevernets fremgangsmåte har jeg ikke truffet på, men det stemmer at mennesker som opplever pågang fra barnevernet, ofte søker utrolige forklaringer på utrolig handlemåte og utrolige påstander fra et offentlig hjelpeapparat i et samfunn man ellers synes man kjenner som realistisk. Man skulle tro at en jurist i offentlig stilling som blant annet skal arbeide med slike saker, etter hvert ville oppdage at det er svært mange saker hvor man kan finne til dels graverende opplysninger om barnevernets opptreden, fra familier man ikke bør skyve vekk som løgnaktige eller uforstandige.
Men Engh mener: "Sørg for å få avstand til de som mener at noen er kjøpt og betalt, eller at noen tar barn ut for å seksuelt misbruke dem." (1:37:33)
Det har øyensynlig gått henne forbi at det fra tid til annen avsløres saker hvor det kan være svært store penger i barnevernsdrift, og at personale på institusjoner og fosterforeldre er blitt dømt for å ha misbrukt barn seksuelt.
Enghs anbefaling er jurist-preget: "Og da må vi for det første ha en viss grad av ydmykhet overfor de menneskene som er satt til i kraft av loven, til å fatte de veldig, veldig komplekse og vanskelige avgjørelsene." (1:34:26)
Det er altså dem som bestemmer, vi skal være ydmyke overfor, uansett om deres avgjørelser er gode eller dårlige? Det burde vekke til ettertanke i et demokrati at en jurist som sitter / har sittet med adskillig makt, gjør et så tydelig knefall for egen profesjon. Men det føles sikkert trygt.
Når det gjelder barneverns-kritikerne, sier hun: "Alle som kan bidra i debatten, må ha et ansvar inn der for å gjøre denne debatten ren, og ryddig, og til barnets beste." (1:36:38). Hvis kritikere argumenterer på måter hun ikke liker:
"Jeg tenker som et eksempel at hvis du får inn en forsvarer i retten .... [uforståelige småord] som alltid kommer inn og sier at det er et justismord, så slutter jeg å lytte." (1:38:08)
"Da er det ett eller annet ved mottakeren som gjør at du slutter å lytte. Så når man har god og konstruktiv kritikk, vær nyansert, og – så ikke de gode poengene blir borte. Vær konstruktiv." (1:38:41)
For en dommer eller en statsadvokat å la være å lytte fordi man ikke liker innhold eller form i en parts / motpartens presentasjon i retten, er utilbørlig. Vi har ikke et rettssystem for at jurister skal 'oppdra' befolkningen ved å nekte dem å bli hørt og lyttet til medmindre de opptrer 'strømlinjeformet', i saker som ofte angår deres liv på svært alvorlig vis.
Om barnevernskritikk sier Engh: "... men altså den sjikanen som er [?] på dette området, det overgår mitt ... [?] forbauselse, altså, jeg har jo satt folk i fengsel, livsvarig fengsel ....... i nærheten av å få sånn hatretorikk mot meg." 1:40:25
At et barneombud – som antas å skulle hjelpe både barn, som ofte vil ha vanskelig for å uttrykke seg, og deres foreldre, for hvem barnas skjebne betyr alt – forlanger en høflig og dempet uttrykksform, er kanskje desto verre, og dette foregår også i andre sammenhenger enn i rettssaler. Engh forstår åpenbart ikke alvoret i mange av klagene mot barnevernet fra familier i nød (jf fn12a og b).
Men det er ikke uventet at en jurist som har hatt sitt virke vesentlig i offentlig stilling, tenker hun kan forlange at kritikk kun skal ha en bestemt form. Juristenes eget lærestoff om barnevern og gjengse tolkninger av det, i og utenfor dommer, er en vesentlig grunn til det uføre barnevernssystemet er i.
Man finner en helt annen reflektert tankegang i en artikkel av Nina Karin Monsen (samfunnsengasjert filosof og forfatter) (fn13a): "Dialogen er i motsetning til argumentasjonen dessuten basert på sympati og vennlighet. En kritisk dialog kan derfor ikke bety annet enn skjerpet oppmerksomhet og ekstra velvilje. – – –
Det er ofre et demokratisk og humanisisk land skal føre en kritisk dialog med, ikke bødler. Det er ofre som fortjener å bli lyttet til med skjerpet oppmerksomhet og utvidet velvilje. Ofre bør få sjansen til å uttrykke seg ærlig, tydelig og oppriktig, de bør møte åpenhet, ærlighet og hjelp." (fn13b)
Det ganske gjennomtenkte resonnementet kan vi med fordel anvende også på vårt eget samfunn.
Barneombud Engh kunne tenkes å si at hun ikke vet hvorvidt foreldre som vil ha hjelp mot barnevernet, er ofre. Nei, men da må man som barneombud begynne å finne det ut. Det gjøres ikke ved kun å bevege seg i statsautoriserte tankebaner og lese den litteraturen som der er gjengs.
6f Barneombud Mina Gerhardsen
har jeg omtalt i artikkelen Barneombudet 2 – Barneombud Mina Gerhardsen med krigserklæring mot familier, fra februar i år, se kort forklaring ovenfor, i avsnittet "0 Tre artikler om barneombudet".
Jeg tilføyer bare at Gerhardsen i disse dager har uttalt seg i forbindelse med saken hvor 13-åringer har vært utøvere av alvorlig kriminalitet: detonering av granater (fn14). Hun mener at "Løsningen på utfordringene knyttet til ungdomskriminalitet først og fremst ligger hos kommunene – og ikke politiet", hvilket formodentlig betyr det lokale barnevernet? Gerhardsens oppskrift er ellers velkjent: "tett oppfølging av barn med høy risiko, slik at de får oppleve tilhørighet, mening og mestring i trygge miljøer". Allikevel sier hun "at hun blir bekymret for at debatten handler om strengere tiltak og mer innlåsning", og at også disse barna "skal behandles som barn og har rett på hjelp".
Det er utvilsomt vanskelig å hanskes med barne- og ungdomskriminalitet av dette slaget. Men spørsmålet er om barneombud Gerhardsen har bedre forslag enn menigmann til hvordan det skal gjøres, i regi av barnevernet / hjelpeapparatet, med tett oppfølging men uten innelåsing eller annen type tvang, og uten at foreldres autoritet og medvirkning støttes og respekteres?
7 Litt sammenfatning
Regjeringens utredning NOU 1995:26 konkluderer i kapittel 11 med en del konkrete forslag til endringer i lov og instrukser for barneombudet. Kapittel 12: "Organiseringsformer for barn og ungdom" har vidtrekkende forslag. Jeg kan ikke se at noe av dette skjerper barneombudets rolle som verner av barns rettigheter også overfor myndighetene representert ved barnevernet.
Jeg har gitt noen ganske få eksempler fra de fleste barneombudenes hånd på det jeg mener illustrerer litt av dette. Heller ikke spesialpedagog Trond Waage, som var barneombud i to perioder, har så vidt jeg har registrert gått ut i noen kamp for barn som går på tvers av hva barnevernet vil. Han har, som man ser av en oversikt, vært medlem av og også leder i utvalg angående barne-spørsmål. Han var ett av medlemmene i utvalget som sto for NOU 1995:26, men uten at noen bestemt uttalelse er knyttet til ham.
Man kan si at noen av episodene jeg nevner ovenfor, ikke er utilgivelige, og at alle fra tid til annen gjør feil i sitt arbeid. Det stemmer, men det er likevel et spørsmål om de ikke her i noen grad springer ut av at institusjonen 'Barneombudet' ikke fungerer som noen uavhengig hjelp for barn når det ikke er mellom barn og deres pårørende det eksisterer noen dyp konflikt men det snarere er slik at barnevernet er konfliktskapende for familien. Heller ikke fremstår barneombudet som en som demper eller løser konflikter med f.eks skole eller helsevesen til barns beste.
Dette igjen tror jeg skyldes at barneombudet fungerer slik man tror tingene bør gjøres i norsk samfunn når noe skal rettes på: Man plusser på med mer av det samme. Man unnlater å se kritisk på det som allerede er gjort. En presisere og smalere definert funksjon enn barneombudet har (jf Del 2 og 3) kunne muligens være en faktor til å avhjelpe dette. Jeg får gjenta meg selv fra Del 4 ovenfor: Barneombudets stilling kan gjerne være definert som uavhengig, men uavhengigheten fungerer ikke utenfor alfarvei. Til å være barnets støtte og hjelper ved konflikter med myndighetenes syn på barn, står barneombuds-etaten for nær den vanligste oppfatningen i Norge: at myndighetene i landet er sannferdige, kunnskapsrike og hjelpsomme, at foreldre mangler disse egenskapene med mindre de føyer seg etter barnevernet, og at samfunns-konstruert oppvekst for barn annensteds enn hos biologisk familie er like god eller bedre.
En barnevernsleder i Andebu har vist oss i klartekst hvordan barnefaglige kretser tenker. En polsk 9-åring hadde fått hjelp til å flykte fra en norsk institusjon hvor barnevernet hadde installert henne (fn15). Sammen med foreldrene flyktet hun tilbake til Polen. Norsk barnevern gikk til sak i Polen for å få henne utlevert! De tapte. Den polske domstolen sa at piken ville skades av å bli tvangssendt tiltake til Norge. Blant annet hadde de spurt piken hvor hun ville være, og tatt svaret alvorlig. Hun hadde svart at det var hos foreldrene. Så ville barnevernsleder Thormodsrud anke. Hun sa: "Hvis vi mente at jenta ville ta skade av det, hadde vi ikke fremmet det kravet. Vi tror ikke hun får noen bedre omsorgsbetingelser i Polen."
– – – 'Omsorgsbetingelser'?!! Springer opplevelse av lykke, samhørighet og meningsfylt oppvekst ut av 'omsorgsbetingelser'? Materielle sådanne, kanskje? Hva med følelsesmessige bånd?
Forfatteren Gabriel Scott skrev i 1938 boken De vergeløse, om barn i hendene på barnevernet den gang det var kalt vergeråd. Da det etter publiseringen kom avisartikler og henvendelser som hevdet at beskrivelsen var usann, men han også fikk brev fra folk som hadde opplevet å være vergerådsbarn og bekreftet hans fremstilling, tok han i den reviderte utgaven av 1946 vekk det siste kapittelet, som hadde beskrevet hvordan barn ble hentet ut til en lykkeligere slutt. Fra et etterskrift:
"Jeg har gjort den erfaring at det vanskeligste ved vergerådssaker er å vinne tiltro. De som har barnene til oppfostring er praktisk talt alltid "aktede folk", hvad det nu er de er aktet for. Klagemålene preller av, folk flest nekter å tro på dem og viser saken fra sig uten å gjøre noen undersøkelse. Slikt forekommer ikke i Norge. Det er det lettvinteste, bare skyve det hele unda, så slipper de å bry sig mer med det."
11. mars 1945 Gabriel Scott
(Boken er utgitt igjen i 2015, av Gabriel Scott Selskabet, med etterskrift og det fjernede kapittelet inkludert (fn16).)
Mangelen på forståelse er altså ikke ny (jf også fn17). Men det er til vår skam at den fortsatt består. Denne mangelen later til å være premanent i norsk kultur, og fører fortsatt til handling fra mennesker som i sin utdannelse burde vært tilført et helt annet ståsted: de barnefaglige, og ikke minst barneombudene, som vel er tiltenkt et visst vidsyn.
Norsk tiltro til våre myndigheter er til vår fordel i mange sammenhenger; det kan skape ro og enhet og samarbeid, og er særlig viktig under politisk uro som ellers kunne rive samfunnet i stykker. Men når det gjelder barnevern, er det anderledes, fordi selve grunnlaget der ikke hviler på sannferdighet og respekt for noe nærmest uunnværlig for oss: biologisk families dype bånd av kjærlighet mellom barn og deres nære slekt, og det som følger av dette: behovet for å være fri til å være sammen, holde sammen, med sine egne.
**
Fotnoter (fn)
(1a)
Ombudsman (Linguistic recommendation from the Translation Bureau)
Government of Canada, date modified 16-03-2023
(1b)
Christopher Andrew: The Defence of the Realm. The Authorized History of MI5
Allen Lane, London, 2009
s 564: "To provide a secure outlet for future complaints for discontented intelligence officers, Mrs Thatcher announced in November 1987 the appointment of an 'ombudsman' or 'staff counsellor' for the intelligence services to whom any of its members could take 'anxieties relating to the work of his or her service'."
(2)
Sendt som høringsuttalelse til Stortinget av 7 mars 1996.
Ligger som bilag i Om Stortingets behandling av barnevernsspørsmål i 1995-96, Del 3 - Noen uttalelser sendt inn til Stortinget om Dokument 8-forslaget.
MHS's hjemmeside, 8 februar 2024.
Landsforeningen for familiens rettigheter var en liten organisasjon, basert i Bærum, som i flere år arbeidet for å hjelpe barnevernsofre til å gjenforenes med sine barn, og for å opplyse almenheten om barnevernet.
(3)
Se Del 7, avsnittet "Barnets beste", i Marianne Haslev Skånland: Om Stortingets behandling av barnevernsspørsmål i 1995-96
MHS's hjemmeside, 8 februar 2024
(4)
"Vi har jo forsøkt å snakke med rådmannen, fylkesmannen, fylkeslegen, kommuneadvokaten, sivilombudsmannen, ordføreren, barnevernssjefen. De står alle sammen steinstøtt mot en familie som kjemper for sitt liv."
Fra familien-er-samlet: Flukt, eksil og sjanser
MHS's hjemmeside, 11 november 2020 / 2 januar 2025
(5)
Det store barnevernspøkelset. En rapport ved Marit Wang
Bergen: Alma Mater Forlag AS, 1992. ISBN 82-419-0105-4
(6a)
Hans Kringstad: Bjugn-formelen
Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1997. ISBN 82-10-04241-6
(6b)
Ulf Hammern: "Annerledesbygda" Bjugn. Historien om det som skapte Bjugn-saken
Oslo: Leseselskapet AS, 1994. ISBN 82-7443-052-2
Tilgjengelig på Deichman
(6c)
Jorid Hammern: En mor i Bjugn
Oslo: Leseselskapet AS, 1994. ISBN 82-7443-0360
Tilgjengelig på Deichman
(7a)
Olav Terje Bergo: Barn blir skadet når barnevern og domstoler opptrer som bøller
Utrop, 17 mai 2023
(7b)
– : Indisk lekse i humanitet (en lettere oppdatert versjon av 7a)
MHS's hjemmeside, 1 februar 2024
(7c)
På kino: Bollywood-filmen "Mrs Chatterjee vs Norway". Kommentarer av flere, v/Marianne Haslev Skånland
MHS's hjemmeside, 31 mars 2023
(7d)
Marianne Haslev Skånland: Norske ikke-mennesker. Stavanger barnevern, India-saken, og nå en Bollywood-film
MHS's hjemmeside, 15 mars 2023
(8)
Regjeringens seminar i 2018:
Barne- og likestillingsdepartementet var departementets navn på tidspunktet. I 2025 heter det 'Barne- og familiedepartementet'.
Det ser på regjeringens nettside ut som om man kan klikke seg inn på seminaret direkte, men dette har jeg ikke klart. Seminaret kan imidlertid lastes ned fra nettet som en mp4-fil; klikk der dette står! Den nedlastede filen kan spilles av. Last først ned, vent til lastingen er ferdig, lagre så den nedlastede filen et passende sted, og åpne den for avspilling. Filen har tidslinje, slik at man lett kan hoppe til de tidspunkter man ønsker. De innlegg som nevnes i artikkelen:
Gunnar Toresens innlegg løper fra ca 1:21:48 til 1:29:05.
Inga Bejer Enghs innlegg løper fra ca 1:29:40 til 1:42:00 (intro fra 1:29:16).
(9) Mikkel Ihle Tande: Vi har alle godt av å minnes Arne Næss' seks normer for saklig debatt
Subjekt, 23 august 2023
(10)
"Fylkesnemnda" heter nå "barnevernsnemnda".
(11a)
Olav Terje Bergo: Hvordan er det mulig?
MHS's hjemmeside, 21 mai 2024
(11b)
– : Barnevernet er dyrt og skadelig
MHS's hjemmeside, 24 september 2025
(12a)
– : Barneombudet tar feil
MHS's hjemmeside, 10 mars 2020
(12b)
Marius Reikerås: Barneombud Inga Bejer Engh feilinformerer
MHS's hjemmeside, 29 desember 2020
(13a)
Nina Karin Monsen
Wikipedia, sist redigert 30 januar 2025
(13b)
Nina Karin Monsen: "Norge i kritisk dialog? Vår utenrikspolitikk: Ikke lett å forstå når det gjelder totalitære regimer"
Aftenposten, 4 juli 1996
(14)
Utviklingen bekymrer: – Alvorlig
Den siste tida har flere barn begått alvorlig kriminalitet i Oslo. Barneombudet forventer nå at regjeringen tar grep.
Dagbladet, 29 september 2025
(15)
Marianne Haslev Skånland: Dom i Polen: 9-årig pike skal IKKE utleveres til Norge
MHS's hjemmeside, 13 desember 2011
(16)
Gabriel Scott: De vergeløse
Gabriel Scott Selskabet, 2015. ISBN 978-82-92046-38-8
(17)
Knut Aukrust: Overgrepet mot taterne
MHS's hjemmeside, 8 januar 2025
**
*