*

17 februar 2020




Hilde Charlotte Sjølett:

Når systemet svikter, kollapser barnas rettsvern.
Hva med å åpne noen dører?


• • • •
Artikkelen ble publisert på advokat Hilde Charlotte Sjøletts blogg Barnejuristen den 16 februar 2020.
Den er trykket her med forfatterens vennlige tillatelse.
• • • •


Hvordan kan Norge ha blitt dømt flere ganger for brudd på menneskerettighetene dersom vi har et så godt system, spør mange seg. Er systemet egentlig så godt når det har en målsetting om økt bruk av adopsjon, spør andre. Hva vil Høyesterett ha å si om det biologiske prinsipp, spør jeg.

Høyesteretts viktigste organ, Storkammeret, behandlet nylig tre barnevernssaker som en direkte konsekvens av Norges brudd på menneskerettighetene. Signalene har vært sterke fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og Høyesteretts oppgave er således å forhindre nye menneskerettighetsbrudd mot norske barn, og foreldrene deres. Vi har som nasjon fått uttrykkelig beskjed om å utvise forsiktighet rundt tvangsadopsjon og at det må gis langt mer samvær i saker hvor barn plasseres utenfor hjemmet. Målet skal nemlig alltid være en potensiell tilbakeføring.

EMD slo fast at omsorgsovertakelser skal være midlertidige. Videre ble det fastslått at barnevernet skal legge til rette for en tilbakeføring, straks forholdene tilsier det. Her styrker EMD påstanden om hyppige samvær.

Nå venter vi på at Høyesterett skal endre kurs. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er veldig spent. Høyesterett har uttalt at formålet med samvær etter plassering er å beholde kjennskap til opphavet og ikke gjenforening. Er det faktisk slik at Høyesterett ikke har fått med seg at oppvekstplassering ikke er overensstemmende med EMK artikkel 8? Eller har Høyesterett bevisst sett bort fra menneskerettighetene og således krenket norsk lov? I så tilfelle har Høyesterett krenket utallige barns rettigheter også. Barn som ulovlig er tatt ut av hjemmene sine, uten mulighet til å bli gjenforent med foreldrene sine. Likeså vil Høyesterett ha vært med på å skjule brudd på menneskerettighetene, ved å signalisere at norsk gjeldende samværspraksis er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

*
Dette er jo i så tilfelle et massivt svik. Særlig mot barna. Høyesterett bærer imidlertid ikke ansvaret alene. Et helt fagmiljø har støttet Høyesterett. Barnevernet. De sakkyndige psykologene. Sosialpsykologien. Advokatene. Domstolene. Alle har vært klar over hvordan barna kan bevare sin tilknytning til foreldrene. Likevel har de altså argumentert og dømt stikk i strid med sin kunnskap.

Det handler om både barn og foreldre i sine største livskriser. Barnevernet henter barn de oppfatter lever under omsorgssvikt. Barna plasseres i beredskapshjem, fosterhjem eller på institusjon. Disse barna får ikke se foreldrene sine mer enn to-tre timer, to til seks ganger i året. Denne praksisen er det Høyesterett som har lagt føringer for. Høyesterett har nemlig lagt til grunn, at i de tilfellene det dreier seg om en oppvekstplassering er det tilstrekkelig for barna å beholde kjennskap til sitt opphav. Noen tettere kontakt er med andre ord overflødig.

Hvordan kan det være til barnets beste? Er ikke dette en praksis som traumatiserer og bryter bånd mellom barn og foreldre? I tillegg er dette en praksis som helt automatisk hindrer en tilbakeføring, fremfor å strebe etter den. Og i den sammenheng oppstår spørsmålet om tvangsadopsjon.

*
Altfor mange foreldre har mistet omsorgen for barna sine, for deretter å miste dem på nytt, gjennom tvangsadopsjon. Foreldre blir diagnostisert av barneverntjenesten, de kritiseres for manglende mentaliseringsevne, eller også for en lav IQ. Det blir ansett for å være en betydelig risiko for barnet knyttet opp mot omsorgen. Kanskje er far for gammel, noe som kan få stor betydning for barnet. Dette er helt vanlige anførsler fra barneverntjenesten. Du synes kanskje det høres ut som en skrekkhistorie, og det er det for så vidt. Like fullt er slike historier sanne. Noen av disse barna fjernes allerede fra mors bryst på fødestua, uten at hun har kunnet vise sine ferdigheter som mamma.

Hvordan kan vi som en anerkjent rettsstat unndra barna våre de helt elementære rettigheter? Ved å vende det biologiske prinsippet ryggen, for deretter å bringe barna til taushet, svikter vi dem totalt.

Barns rettigheter skal ikke være som en gevinst i lotteriet

Normalt går barnevernssaker for lukkede dører. Høyesterett åpnet imidlertid dørene under behandlingen av tre barnevernssaker i begynnelsen av februar. Beslutningen har åpenbart en sammenheng med den store interessen knyttet opp mot behandling av barnevernssaker generelt. Det sentrale spørsmålet er om flere dører bør åpnes?

Jeg tror det vil bli enklere å fange opp den ukulturen som hersker i mange barnevern på den måten? Den ukulturen som har fått utvikle seg nettopp bak lukkede dører. Norge er dømt for brudd på menneskerettigheter i altfor mange barnevernssaker. I et system der barnevernets vurderinger og påfølgende domsavsigelser er nært knyttet opp mot sosialpsykologien, ville det kanskje vært betryggende å la dørene stå åpne. Også til rommene der barna skal høres.

Barn får gjerne uttale seg til de ansatte i barnevernet, barnas talsperson eller til en sakkyndig. Disse samtalene foregår som regel bak lukkede dører. Barna er således prisgitt menneskene oppnevnt som deres talerør.

Det er ingen hjemmel i norsk rett til å kreve at samtalen blir tatt opp med lyd eller bilde. På den måten er barnas rettssikkerhet overlatt barnevernkonsulentens- eller den sakkyndiges forståelse av det barna forteller. Når den sakkyndige skal videreformidle til retten hva barnet har fortalt, er det hans eller hennes notater som utgjør den endelige rapporten. Er notatene skrevet ned under samtalen med barnet? Eller er notatene skrevet ned i etterkant og basert på hukommelse? Kommer nyansene klart frem? Forstår den sakkyndige hva barnet mener?

*

Det er vanskelig å høre barn. Ikke minst er temaet det snakkes om vanskelig. Med det som utgangspunkt vil man tro at samtaler mellom den sakkyndige og barn bør kunne tas opp med lyd eller bilde, slik at samtalen kan spilles av i retten. Det ville åpenbart styrket barnas rettsvern.

I påvente av at Høyesterett skal endre en kurs de med stor sannsynlighet har inntatt selv, er det kanskje lov å håpe på selvinnsikt? Jeg våger i den anledning å ignorere regjeringsadvokatens arrogante tilsvar på vegne av Norge, hvor det anføres at signalene gitt oss er en utvikling EMD ikke bør være assosiert med. Ganske arrogant vil jeg påstå. Jeg for min del, tror på en endring som fremmer åpenhet, ærlighet og barnets beste. EMDs praksis tilsier at det som utgangspunkt ikke er til barnets beste å bli skilt fra sine foreldre. Da må også første målsetting være en tilbakeføring. Barna bør høres og forstås. Jeg stemmer for å åpne noen dører. La oss i det minste sette døra på gløtt.


**




Se også


Erik Bryn Tvedt:
Årsaker til krisen i barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 januar 2020

Nathalie H. Brinkmann:
Nav-skandalen kaster lys over norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 29 november 2019

Øivind Østberg:
Kampen om barnevernets framtid hardner til
MHS's hjemmeside,19 desember 2019

Marianne Haslev Skånland:
Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
MHS's hjemmeside, 9 november 2017

Siv Westerberg:
Barnefängelser? I Sverige?
MHS's hjemmeside, 1995 – 28 desember 2018

Lennart Sjöberg:
Tvangsadoption? Psykologer om en mors olämplighet och om barnets "anknytning"
BarnasRett, 2001 / mars 2008

  – :  Envis förälder riskerar sitt barn
BarnasRett, mars 1997

Dag Sverre Aamodt:
En advokats erfaringer med barnevernet
MHS's hjemmeside, 28 oktober 2014

Margaret Hennum:
Appell – mot barnevernet
MHS's hjemmeside, 24 april 2016



*