Bergen 4. mai 2006



Alexander Aminoffs språklige kompetanse som barn
Analyse av påstander fremsatt av det svenske sosialvesenet i forbindelse med tvangsfjerningen av ham fra hans mor


Av Marianne Haslev Skånland, professor


* * *
Denne analysen ble foretatt i september 1995, til hjelp for jurist Siv Westerberg i hennes behandling av Alexander Aminoffs sak.

Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, Norge.

Artikkelen er tidligere publisert på NKMRs nettsted sent på 1990-tallet, og på forumet Redd Barna Våre den 4. mai 2006.

Saken Alexander Aminoff er beskrevet en rekke steder, se litteraturlisten nederst.

* * *



******************************************************************************************************

I en fremstilling av det svenske sosialvesens aksjoner mot Alexander Aminoff fremgår det at to forhold vedrørende Alexander Aminoffs språkbruk inngår i sosialvesenets anførsler mot ham og hans hjem. Jeg gir nedenfor en kommentar til hver av disse.


1

En lege og en psykolog skal begge ha uttalt at Alexander Aminoff var usikker på sitt eget navn, og dermed hadde en sviktende forståelse av egen identitet.

Denne slutning later til å være basert på det forhold at Alexander vekslende kalte seg "Alexander", "Iskander" og "Nenne".


Navnet Alexander er av gresk opprinnelse, men i arabisk er det blitt omtolket som en kombinasjon av Al (bestemt artikkel) og Iksander/Iskander. Den siste formen har fått stor utbredelse særlig i det sør-østlige Europa og Midt-Østen. Formen Alexander brukes imidlertid også, og de to formene er i språkene i området generelt anerkjent som ekvivalente men med bruksforskjeller av geografisk art. Alexander og Iskander er derfor å betrakte som normalt etablerte variant-former av samme navn (delvis analogt til den måten Amadeus og Theofilius er blitt brukt som ekvivalente navn internasjonalt i Europa). Det er forøvrig utbredt i mange kulturer, også i europeisk navne-skikk, at en person kan benytte forskjellige navn for forskjellige formål.

Hvis Alexander Aminoff som barn vekslet mellom å kalle seg selv "Alexander" og "Iskander", kan dette derfor ikke tolkes som noe tegn på at han hadde dårlig forståelse av egen identitet. En slik interpretasjon er snarere et tegn på at legens/psykologens bakgrunn av generell kulturell orientering har vært svak, og at vedkommende heller ikke har klart å kompensere for denne sin begrensning ved å søke informasjon og kontrollere den - en essensiell prosedyre når man ønsker å nå frem til resultater som er tilstrekkelig klare og pålitelige til å kunne betraktes som vitenskapelige.

Når det gjelder Alexander – Iskander, er slik informasjon lett tilgjengelig. Svært sannsynlig er det at Alexanders mor, fru Eva Aminoff, ville ha kunnet opplyse om forholdet hvis hun var blitt spurt, siden variant-bruken er kulturelt kodifisert og barnet Alexander således må ha lært den gjennom sitt hjemmemiljø.

Eller man kunne konsultere standard oppslagsverker. Kart med internasjonale navneformer ville for eksempel kunne vise at Alexandrette i Tyrkia kan angis som Iskenderun, og at Alexandria i Egypt vanlig oppgis med to navneformer: Alexandria og Al/El Iskandariya. Mange leksika o.l. gir tilsvarende informasjon, for eksempel 1990-utgaven av Encyclopædia Britannica, Aschehougs Verdensatlas (1970) og Damms Internasjonalt Atlas (1990).

Om den unge Alexanders vekslende bruk av Alexander og Iskander skulle betraktes som noen som helst indikasjon på hans personlighetsmessige og kognitive utvikling, måtte det være på at han allerede i tidlig alder var fullt i stand til å forstå at språklige uttrykk refererer til kulturelle trekk og situasjoner som er partielt ekvivalente. Dette er forhold ved språket som de fleste normale barn lærer seg å håndtere i bruken av språket og uten spesiell opplæring. Alexanders mestring av variant-formene tyder på at hans intelligens og modning begge var normale.

At det skulle være tegn på noe unormalt at et barn også oppgir å ha noe som tydelig er et kjælenavn – Nenne – kan knapt trenge noen kommentar, idet det faller på sin egen urimelighet. Jeg kjenner ikke til statistiske studier over hvor utbredt bruken av kjælenavn er, men det gjelder med sikkerhet millioner av mennesker, og er trolig kjent i alle samfunn. Mange fortsetter jo også selvfølgelig å bruke sine kjælenavn i noen sammenhenger i voksen alder.


2

Sosialarbeidere kritiserte det forhold at Alexander Aminoff og hans mor snakket engelsk sammen. Sosialvesenet tror dette svekket den unge Alexanders tilegnelse av svensk og således var skadelig for ham, muligens at det kunne føre til at han totalt ville mangle språk, noe som ifølge sosialarbeiderne skulle være tilfelle med finske innvandrerbarn i Sverige.

Særlig i 1970-årene ble det hevdet i en del arbeider fra svenske og finske språkforskere at tospråklig oppvekst, f.eks for finske barn i Sverige, ikke førte til at barna ble tospråklige, men at de isteden ble "dobbelt halvspråklige", altså at de hverken ble flytende i finsk eller i svensk.

En del av disse artiklene uttrykte ikke først og fremst bekymring for barnas svenskkunnskaper, men derimot for at det aller viktigste for barna: kontakten med de finsktalende foreldrene, kunne bli for dårlig. Disse resonnementene kan derfor ikke uten videre brukes på den måten sosialarbeiderne later til å ha gjort i saken mot Aminoffs, der de ikke har hatt hensynet til hjemmemiljøet i tankene.

Men viktigere er det at den omtalte forskning er blitt betydelig kritisert internasjonalt, særlig fra sosiolingvistisk hold. Hypotesen om "dobbelt halvspråklighet" stemmer ganske enkelt ikke med den omfattende kunnskap vi har om to- og flerspråklighet fra et stort antall samfunn verden rundt. Flere hundre millioner mennesker, muligens opp i milliarder, vokser opp mer eller mindre flerspråklig, fungerer fullstendig normalt, og har stor fordel av sine flere språk under de forskjelligste forhold. Det finnes intet som tyder på at de opplever uheldige virkninger av sin flerspråklighet.

Det er riktig at et flerspråklig barn ikke nødvendigvis utvikler alle deler av alle språksystemene like fort. Det gjelder særlig vokabular og uttrykksmåter: hvis en elev i svensk skole lærer en faglig type språkbruk og fagbegreper som f.eks "molekyl", "metabolisme", "cosinus" eller "parlamentarisk immunitet", mens konversasjonen på finsk hjemme ikke dreier seg om slike formaliserte emner, vil den unge tospråklige ha begrenset mulighet til å snakke om slike emner på finsk uten trening i et fagmiljø. (Slike begrensninger gjelder selvsagt også for énspråklige individer.) Tilsvarende vil barnet kunne mangle svenske ord for begreper som det bare snakkes om i det finsktalende miljøet hjemme. Men detaljene i utviklingen av barnespråk frem til voksent språk, og tempoet i denne utviklingen gjennom oppveksten, varierer ganske meget fra individ til individ uansett. Hvis flere språk alle blir brukt i rimelig grad gjennom et barns oppvekst, vil slike forskjeller normalt forsvinne, og det unge voksne individet vil ha full morsmåls-kompetanse i flere språk.

Sosialvesenets oppfatning av språktilegnelse synes å være enda et eksempel på et velkjent fenomen: forhold som fremsettes som hypoteser og diskuteres i en faglig debatt, der posisjonene ofte spiss-stilles og overdrives av de fagfolk som forfekter bestemte syn, blir av folk utenfor fagmiljøet tatt som bevislige, bastante fakta, blir sterkt overdramatisert, og brukes for deres egne formål uten motforestillinger.

Tilegnelse av flere språk foregår ikke som en konkurransepreget krig om å finne lagerplass i hjernen eller om maksimal brukstid per dag eller uke. Språklæring består i vesentlig grad ikke av å lære så mange ord som mulig men av å utvikle og bruke strategier for å tilegne seg systemer. Evnen til å tilegne seg ett eller flere språk som morsmål er:

genetisk basert;

uavhengig av intelligens innen meget vide grenser;

avhengig for sin realisering av å utfolde seg i en bestemt modningsperiode (inntil 12-14-års alder), på samme vis som mange andre ferdigheter hos levende vesener;

avhengig av at barnet ferdes en del av tiden – men ikke nødvendigvis stadig vekk eller særlig mange timer av gangen – sammen med andre som snakker språket/språkene;

fullstendig uavhengig av formell opplæring eller pedagogisk instruksjon. Det er derfor en misforståelse når en del pedagoger eller sosialarbeidere tror barn lærer språk gjennom bevisst undervisning i språkbruk og begrepsutvikling i barnehage og skole.

******************************************************************************************************




Saken Alexander Aminoff, og påstandende om unormal språkbruk og unormal språkutvikling, står beskrevet i

Lennart Hane (red) (1993): Rättvisan och psykologin - en studie över psykologins makt i domstolarna.
Stockholm: Contra. ISBN 91-86092-29-4



Saken er ellers beskrevet eller omtalt flere steder, blant annet i

Alexander Aminoff: Redogörelse för min barndom
august 1995

Martin Hillebard (2006): Vitsippornas Tid
Stockholm: CKM. ISBN 91-7040-053-9

Fallet Alexander
Föredrag av Martin Hongisto

Birgitta Wolf (1986): Fallet Alexander - ett beslagtaget barn
Stockholm/Lund: Symposion Bokförlag & Tryckeri. ISBN 91-7868-035-2.
Forord av Brita Sundberg Weitman

Brita Sundberg-Weitman (1985): Rättsstaten åter!
Stockholm: P.A. Norstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-857431-9

Kidnapping av barn är ren business - Eva Aminoff och den mörka sidan av Sverige
Av Mikko Niskasaari

Barnfängelser? I Sverige?
Av Siv Westerberg