*
Holdningene
hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern
Av
Marianne Haslev Skånland, Bergen
***
Artikkelen har tidligere vært publisert på
Barnas Rett og
på NKMR i
desember 2000, samt på Forum Redd Våre Barn
i
juni 2007.
Jeg ble i 2007 spesielt oppmerksom
på at beskrivelsene i artikkelen av barnevernets handlinger
og holdninger dessverre fortsatt ser ut til å være "som
nye", så artikkelen er ikke revidert siden.
En relevant artikkel fra en
lignende synsvinkel er forøvrig Overgrepet mot taterne
fra
2005 av Knut Aukrust.
***
Etikk
i yrkesutøvelsen er viktig i enhver profesjon, faktisk en
del av selve det å utføre profesjonelt arbeid. Hvilke
etiske mål synes folk som arbeider i sosialsektoren at
deres profesjon skal ha?
Først noen eksempler:
1. Norge
En middelaldrende dame, som hadde
oppdratt sine egne barn og delvis sine barnebarn, som var
lærer av yrke, og med verdifull erfaring fra flere
yrkesområder og livsområder, søkte en stilling i
barnevernet. Under stillings-intervjuet var det særlig ett
spørsmål sosialsjefen var interessert i å få svar på: Ville
hun være "lojal mot systemet"?
Søkeren var meget forbauset, og da
hun forsto at sosialkontoret for alvor mente at det var
etaten selv og ikke klientene som hadde krav på lojalitet,
trakk hun sin søknad tilbake.
2. Norge
En psykolog, hvis arbeid ligger
delvis i å utdanne sosialarbeidere, er blant de ytterst få
som forsøker å åpne sine studenters øyne for hvordan
realitetene oppleves av mennesker som utsettes for
forskjellig slags "hjelp" fra vår velferdsstat. Hun legger
frem detaljert dokumentasjon om konkrete saker der norske
myndigheter påfører familier svære prøvelser, foretar gale
vurderinger og utøver makt-overgrep, og viser hvilke
resultater dette har for barna og deres foreldre.
Utdannings-institusjonen hvor denne
psykologen arbeider har sagt til henne at siden hun ikke er
lojal mot deres system, ønsker de å bli kvitt henne. De
kommer sannsynligvis til å lykkes.
3. England
Sosialarbeiderne i
Liverpool-området gikk ut i streik for å få høyere lønn. Da
de senere kom tilbake på jobb, hadde befolkningen de skulle
tjene oppdaget at man alt i alt hadde hatt det bedre uten
sosialarbeiderne. Folk som trengte hjelp hadde hjulpet
hverandre, og hadde funnet at slik gjensidig, beskjeden
hjelp og støtte hadde gitt mer lykke og tilfredshet enn
mistenksomhet, dirigering og overvåking.
4. England
En mor med fire barn ble brått enke
mens barna ennå var svært små. Fordi familiens økonomi var
vanskelig, måtte hun be om økonomisk assistanse fra
sosialvesenet. Hun ble sjokkert over sosialarbeidernes
holdning til henne og hennes familie.
Sosialarbeider-sektoren trengte åpenbart personale med en
helt annen tenkemåte, og hun bestemte seg til at når barna
ble eldre, ville hun selv bli sosialarbeider.
Dette gjennomførte hun, og ble
ansatt i en bydel i London. Der ble hun satt på en sak hvor
et ungt ektepar, som hadde en baby, var så å si uten
inntekter og hadde store vanskeligheter med å klare daglige
gjøremål så som å koke mat og vaske babyens klær, siden
strømmen ofte ble kuttet når de ikke kunne betale
elektrisitets-regningen.
Da vår sosialarbeider begynte å
skaffe seg oversikt over ekteparets problemer, oppdaget hun
at både mann og kone i praksis var nærmest analfabeter. (I
enhver befolkning er det en rekke individer som, uansett
hva de får av undervisning, ikke klarer å lære å lese og
skrive såpass bra som man trenger å kunne i vårt komplekse
samfunn. Dette er vanligvis en funksjonsfeil som skyldes
tilstander / defekter i hjernen. Det har ingen direkte
korrelasjon med generell intelligens.) Ekteparet hadde
derfor ikke klart å ordne opp med utfylling av forskjellige
skjemaer for å kunne få en sosialstøtte som de egentlig var
klart berettiget til. Vår sosialarbeider hjalp dem gjennom
prosedyren og fikk systemet til å fungere regulært for dem.
Hun hjalp dem også med å få etterbetalt mer enn tusen pund
som de allerede skulle ha fått utbetalt.
Med alt i god funksjon rapporterte
vår sosialarbeider tilbake til sitt kontor, med oversikt
over hva hun hadde gjort som hadde gitt tilfredsstillende
resultat i saken. Men hennes overordnede og hennes kolleger
var negative. Hennes måte å arbeide med problemer på var
ikke den riktige i sosialt arbeid, fikk hun høre. Hun
skulle ha fjernet barnet fra foreldrene fordi de ikke tok
seg tilfredsstillende av barnet.
5. Norge
Politiske ledere i et fylke
tillyste et åpent diskusjons-møte om den måten barnevernet
i fylket utførte sitt arbeid på. Et stort antall mennesker
møtte frem; mange av dem fortalte om sine egne saker hvor
barnevernet hadde forfulgt dem og deres barn, løyet om dem
og til dem, og skilt barna fra foreldrene.
Lederen for fylkesbarnevernet
reiste seg. Han sa at politikerne skulle holde seg unna
saksområdet. Han selv hadde tatt mer enn 60 barn fra
foreldrene; det var det barnevernet var til for, sa han;
han aktet å fortsette med det og ville ikke finne seg i
innblanding, kontroll eller spørsmål.
*
* *
Sosialt
arbeid er ensartet verden rundt
Likheten mellom de engelske og de
norske episodene jeg har beskrevet ovenfor, er ikke
tilfeldig. Slike historier er til kjedsommelighet like i
andre land også (jf for eksempel saker beskrevet på mange
av nett-stedene som er henvist til på seksjonen "Länkar" på
NKMR's internett-side). Utøvere av sosialt arbeid i de
fleste land er blitt opplært i samme filosofi av samme
slags personer, personer som har lest de samme bøkene og
artiklene (noen av dem har jeg lest, og må si at de er
ganske gjennomførte i sin mangel på forstand og
forståelse). Disse folkene er stadig på jakt etter studier
og forslag fra utlandet, og de bryr seg sjelden med å bore
under overflaten i noe som helst som lanseres av
sosialvesenet i et annet land og som hevdes å gi totalt ny
innsikt og løse alle problemer. Vanligvis er det ikke
egentlig noe særlig nytt ved det sosialetats-guruer skriver
eller refererer til; de er svært så selektive i sitt valg
av skriverier og programmer: de velger slikt som skal
bekrefte det de allerede tror - eller ønsker å tro. De gjør
med andre ord akkurat det man ikke må gjøre hvis man vil
drive akseptabelt forskningsarbeid. Ikke desto mindre
hevder de at de baserer sin praksis på forskning, eller til
og med at de utfører forskning selv.
Troen til disse folkene i
sosialsektoren er basert på løse ideer av forskjellig slag,
noen av dem et par hundre år gamle, noen fra middelalderen;
noen går tilbake to tusen år eller mer, til hjelpeløse
spekulasjoner som det på den tiden ikke var mulig å følge
opp med skikkelige undersøkelser, fordi man manglet metoder
som er nødvendige for å gjennomføre undersøkelser som leder
til holdbare resultater, og fordi man likeledes manglet
nødvendig basiskunnskap i anatomi, fysiologi, sykdom, og
disiplinen statistikk.
Av og til finner man at
sosialsektoren siterer, eller til og med hevder å følge
anvisningene til, folk som peker ut metoder som virkelig er
anderledes. Et eksempel er New Zealanderen Murray Ryburn.
Det han skriver, er relativt kritisk til den måten
sosialarbeidere gjør barnets familie til fiender på. Han
anbefaler å sette familien tilbake i en posisjon der det er
familien selv som har myndighet til å bestemme hva som skal
foretas med et barn som det er reelle problemer med, og å
backe opp familien i deres omsorgs-utøvelse. (En lengre
artikkel av Ryburn finnes på norsk i boken
Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og
familier fra
1996, redigert av Mona Sandbæk & Gunnar Tveiten; Oslo:
Kommuneforlaget. ISBN 82-446-0290-2.) Ryburn blir berømmet
som ideal av mange i det norske sosialvesenet og han står
på pensumlister i sosialfag-utdannelse, men i praksis
finner sosialarbeidere alltid ut at Ryburns ideer ikke
passer i den saken de arbeider med akkurat nå.
Et tv-program for noen måneder
siden (i år 2000) viste en annen variant - også velkjent:
Sosialvesenet i Agder roste en "ny" amerikansk metode for å
"behandle" vanskelige tenåringer. Vi så sosialarbeiderne
kjøre rundt på jakt etter tenåringer på vidvanke, mens de
fra bilen ringte sine kolleger i Amerika på
mobil-telefonene sine, for å be om råd og sjekke med
amerikanerne at de fulgte den storartede metoden. Det er
vel unødvendig å si at metoden besto i å snakke med kreti
og pleti om hvor viktig det var å være oppmerksom på .....,
å støtte ...., å gjøre en grundig studie av ..., - - - jeg
klarte ikke å finne noe nytt; jeg klarte faktisk ikke å
oppdage noe spesielt innhold i denne metoden i det hele
tatt. Men neste år, fikk vi vite, skal visst
sosialarbeidere fra alle deler av Norge til Amerika for å
lære den nye metoden.
Hva skjer med en sosialarbeider som føler et
dilemma?
Det er naturlig at mennesker som
arbeider i sosialsektoren sjelden blir alarmert over hva de
selv gjør. De fleste av oss har et positivt syn på eller
positiv forventning til et yrke når vi går inn i det,
ellers ville vi ikke ha valgt det yrket. Vi går også stort
sett ut fra at våre egne handlinger er gode og berettigede,
for vi har jo så gode hensikter. Ettersom vi vokser inn i
arbeidet vårt, får vi en liste av våre tidligere
aktiviteter og handlemåter på vårt rulleblad, en liste som
det blir vanskeligere å bryte med jo lenger den har vokst.
Hvis vi skulle begynne å behandle saker på en fullstendig
annen måte, ville det være det samme som å innrømme at det
har vært noe galt i alt vi har gjort tidligere.
La oss ta en sosialarbeider som
virkelig er motivert av idealisme og har et oppriktig ønske
om å gjøre godt for andre. Hvis denne sosialarbeideren,
etter mange år der han har deltatt i barne-deportasjoner,
innser at slike deportasjoner ikke redder barn men isteden
sender dem ut i en ørken av fare og fortvilelse, da
innrømmer han samtidig at hans motiv - å gi hjelp - ikke
har ført til noe godt i praksis; isteden har han gjort
utilgivelig skade og hans visjon av seg selv som en
hjelpende engel er falsk inntil det tragiske.
Denne typen sosialarbeider som
virkelig våkner opp, er nesten ikke-eksisterende i
virkelighetens verden. Reelt sensitive og tenksomme
mennesker reagerer vanligvis lenge før de har pådratt seg
en uutholdelig byrde av skadelige handlinger som de har
tatt del i. Mange skyr unna den typen jobb meget hurtig.
(Gjennomtrekken av sosialarbeidere i barnevernet er enorm.)
Noen av dem nekter å utføre skadelige ordrer, og får da
ofte sparken eller blir tvunget til å si opp. Eller de
trekker seg ut av barneverns-profesjonene stille og rolig,
for å slippe negative sanksjoner fra sosialvesenet som
tidligere arbeidsgiver når de søker annet arbeid. Type 2 -
de som er mindre våkne - begraver sin samvittighet,
fortsetter, og beholder jobben, mens de gradvis legger
igjen på lønnsomhetens alter den følsomheten de opprinnelig
hadde. Den tredje typen sosialarbeidere er slike som ikke
har hatt andre motiver enn maktlyst og kikker-nysgjerrighet
for sitt yrkesvalg. Det er ikke lystelig å tenke seg
hvorledes deres sinn kan se ut.
Derfor er sosialarbeid – slik som
det i alminnelighet utføres i våre samfunn i dag – en
synkemyr. "Systemet" vedlikeholder seg selv, fordi
fornuftige mennesker som virkelig kunne utføre arbeid som
gir "sosial velferd til barnets beste", slik dette begrepet
er ment å være, – slike fornuftige mennesker flykter fra
profesjoner og yrker som driver på som våre nåværende
sosialetater regelmessig gjør. Folk som er tilfredse med
den nåværende tilstand, fortsetter, og gjør seg selv døve,
blinde og immune overfor all den informasjon som reell
vitenskap kan vise om det uholdbare i deres oppfatninger og
om de virkelige resultater av deres handlinger.
Hvorfor handler sosialarbeidere som de gjør?
Noen av oss har sett på nært hold
hvordan hele familier ødelegges av fryktelige handlinger
utført av folk som representerer deres velferdsstater og
deres samfunn - med andre ord deres medborgere - i det som
hevdes å være rettsstater med ytringsfrihet. For oss er det
nesten ikke til å tro at sosialetatene kan unngå å se
realitetene. Hvordan er det mulig?
Faglitteraturen i emnet sosialt
arbeid er meget opptatt av sosialarbeiderne selv.
Sosialarbeidere læres systematisk opp i å betrakte seg selv
som plettfrie og sine motiver som hevet over kritikk.
Lærebøkene inneholder endeløse diskusjoner og innskudd om
hvordan de må lære å takle sin egen smerte når de tar barn
fra foreldre eller utfører noe annet brutalt mot klienter.
Når de har gjennomgått sin utdannelse, er sosialarbeiderne
trenet i å betrakte seg selv som heltemodige martyrer som
tar på seg den tunge byrde det er å handle til barnets
beste.
Det er sjelden jeg går inn på en
vurdering av hva slags motiver sosialarbeidere virkelig har
eller på hva slags mekanismer som har fått
enkelt-individene i slike profesjoner til å male seg inn i
et hjørne sånn som de har gjort. Min umiddelbare reaksjon
er at spørsmålet om hvordan sosialarbeidere tenker og
føler, er irrelevant - det brennende spørsmål er jo å vekke
almenheten til å få innsikt i hvordan sosialetaten utøver
en fryktelig makt over sine ofre og er den langt viktigste
årsak til deres livslange tragedier. Det er ofrene, og
hvordan de skal få hjelp, som skal være vårt anliggende; vi
skal ikke tillate sosialarbeidernes situasjon å komme i
fokus for oppmerksomheten.
Men jeg er allikevel kommet til å
tenke i noe andre baner om dette. Det er to grunner til
det:
For det første: De fleste som
kommer i kontakt med sosialvesenet kan ikke forstå det de
opplever i hendene på disse folkene. Man venter hjelp, og
får skade. Det virker utrolig, og mange fortsetter å tro at
det må være en misforståelse og at alt vil bli rettet på
hvis man bare redegjør enda grundigere for alle forhold og
detaljer i sitt liv og sine problemer og behov. For at
mennesker skal forstå hva sosialvesenet virkelig driver
med, og beskytte seg bedre mot det, kan det være nødvendig
(dessverre) at vi setter oss enda bedre inn i den tankegang
og de mekanismer som styrer sosialarbeid og
sosialarbeidere, og nødvendig at vi sprer informasjon om
dette mer aktivt.
For det andre: Bare gjennom at vi
undersøker hele sosialarbeids-systemet så grundig vi kan,
har vi mulighet for å se likhetstrekk med andre fenomener i
fortid eller nåtid. Dette gir igjen mulighet for øket
forståelse av hva det er vi står overfor, og mulighet for å
være forberedt på hva som kan hende i fremtiden.
Blant de mest interessante bøker å
lese fra denne synsvinkelen er Zygmunt Bauman's
Modernity and the Holocaust fra
1989 (norsk utgave:
Moderniteten og holocaust,
1997; Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek, ISBN
82-90016-82-4). Bauman er en britisk sosiolog av jødisk
avstamning, opprinnelig fra Polen. Han kom til
Storbritannia før krigen, men er naturligvis særdeles
velorientert om jøde-utryddelsen. Hans oppfatning av
årsakene til utryddelsen er en annen enn den de fleste har.
Han hevder at den ikke var et utslag av opphisset,
aggressivt hat eller anti-semittisme alene. Heller ikke var
jøde-utryddelsen et brudd med moderne sivilisasjon. Tvert
imot, Bauman hevder at jøde-utryddelsen var moderne
sivilisasjons ektefødte barn - en naturlig konsekvens av
hva moderne siviliserte stater er. To karakteristiske trekk
er viktige i denne sammenhengen: Det ene er utviklingen av
en avansert teknisk-industriell sektor, som gjør det mulig
for myndigheter å "ekspedere" folk i utrolig stor skala.
Det andre er de moderne, siviliserte staters enorme og
stadig voksende byråkrati. Dette åpner døren for: sterkt å
begrense hva hver enkelt ansatt gjør og dermed mørklegge
hva den totale aktiviteten består i og resulterer i,
pulverisering av ansvaret hos hver enkelt ansatt, å skape
avstand mellom de fleste ansatte og deres ofre, og å skape
lojalitet mot den mektige arbeidsgiveren som står som
garantist for både jobben og samvittigheten.
Hvis Bauman har rett, var
jøde-utryddelsen ikke en enestående, ufattelig
masse-galskap. Tvert imot var den produktet av krefter og
motiver som fremdeles er til stede og som er forbundet med
selve livet i moderne samfunn. Er det slik, så kan sånne
katastrofer ventes å inntreffe igjen fra tid til annen. De
vil sannsynligvis anta noe forskjellige former, være av
varierende omfang, og være rettet mot skiftende grupper i
befolkningen, men man må regne med at de underliggende
krefter fortsatt virker og alltid driver byråkratiet til å
søke seg mot hendige mål.
For omtrent 10 år siden sa
psykiateren Reidar Larsen til Adele Johansen, som han
forsøkte å hjelpe da det norske barnevernet hadde bortført
hennes barn: "Dette som vi ser i dag, det er bare
begynnelsen. Det kommer til å vokse og bli mye, mye verre."
*
Referanse:
Zygmunt Bauman
(1997):
Moderniteten og holocaust
Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek, ISBN 82-90016-82-4