*



24 november 2014




Barnevernsak rammer Norges anseelse i Tsjekkia

Av Jan Simonsen


•••
Jan Simonsen er journalist og tidligere stortingsrepresentant. Han er tvillingbror av biologen Åge Simonsen, som omtales i artikkelen.
    Artikkelen ble opprindelig publisert på
Jan Simonsens blogg Frie Ytringer, den 24 november 2014. Den er publisert her med forfatterens velvillige samtykke.
•••


I Tsjekkia er Norges rykte i ferd med å bli ødelagt. Den store saken i tsjekkiske medier for tiden er historien om hvordan det norske barnvernet tok barna fra en tsjekkisk familie. Det har vært demonstrasjoner mot Norge på gatene, moren har sendt brev til den tsjekkisk presidenten og den norske barnevernsaken ble tatt opp i Europaparlamentets komite for sivile rettigheter, justis- og innenrikssaker i begynnelsen av november.

Der redegjorde det tsjekkiske parlamentsmedlemmet Thomas Zdechovský for saken, som internasjonalt fremstilles som en frihetsberøvelse av to tsjekkiske barn. En talsmann for Zdechovský sier til
den tsjekkiske avisen TN.cz at han på møter i komiteen inviterte de andre medlemsstatene og EU til å hjelpe Tsjekkia med å øke det internasjonale presset på Norge.

Under møtet i parlamentskomiteen fremholdt Zdechovský at Norge bryter folkeretten. Å fjerne barn og deretter foreta en segregering av barn i ulike familier uten foreldrenes rett til å sosialisere med barna, er ifølge flere parlamentsmedlemmer et enestående brudd på internasjonale forpliktelser. Den tsjekkiske politikeren sier han vil fortsette å jobbe med saken internasjonalt og ta kontakt med de ulike partigruppene i Europaparlamentet og EU-kommisjonen.

Et oppslag om saken
i tsjekkisk tv har opprørt tsjekkerne (se 9 min 30 sek inn i nyhetssendingen). Her forteller både moren og barnas bestefar om lengselen etter barna. Spesielt bestefaren (bilde), som risikerer å dø før han får gitt sine barnebarn en ny klem, og som virker tydelig berørt av savnet, gjør et sterkt inntrykk. Norge fremstilles ikke som noe sympatisk og barnevennlig land.

Tsjekkerne er opprørt både over at barna ble tatt fra moren og tatt hånd om av fosterforeldre, som nå ønsker å adoptere barna, og over hvordan moren i ettertid er blitt behandlet av det norske barnevernet, som gradvis har redusert morens samværsrett med barna sine. Hun får kun møte dem et par ganger i året, og får ikke snakke tsjekkisk med dem, hevder hun.

«Byråkratene vil gradvis begrense tilgangen til barna, som allerede har begynt å glemme sitt morsmål,» skriver det tsjekkiske
ukemagasinet Tyden.

Mai 2011 vil Eva Michaláková huske til sin død, skriver ukemagasinet. Eva Michaláková bodde sammen med sin mann, også tsjekkisk, og to barn, seks år gamle David og to år gamle Denis, i Steinberg, et lite tettsted i Nedre Eiker som ligger mellom Mjøndalen og Hokksund, med drøyt 1000 beboere. Mens mannen var på jobb ringte plutselig politiet, og sa at det gjaldt den eldste sønnen. Moren ble nervøs og fryktet at sønnen hadde blitt skadet i barnehagen.

I stedet fortalte politiet at barnehageansatte hadde fortalt politiet at sønnen hennes hadde blitt seksuelt misbrukt av faren. Sønnen skulle ha sagt til barnehagetantene at faren hadde «famlet med hånden over pyjamasen». Bare et par dager senere ble foreldrene informert om at deres barn ville bli tatt fra dem. «Jeg brøt helt sammen,» forteller Eva Michaláková til det tsjekkiske magasinet.

Barna ble sendt til undersøkelse på et lokalt sykehus, som imidlertid ikke bekreftet noe misbruk. Barnevernet gjentok imidlertid påstanden om misbruk etter å ha intervjuet moren, en av de ansatte og sønnen. En norsk domstol som senere tok stilling til foreldreretten over barna, nektet å ta med disse intervjuene som bevis, fordi domstolen mente gutten ble intervjuet på en ledende og uakseptabel måte. Politiet henla saken etter mangel på bevis på at det hadde funnet sted noe misbruk.

I februar 2012 vedtok likevel norske myndigheter å frata foreldrene retten til omsorg for sine barn, og sendte dem til fosterforeldre. Ifølge TN.cz ble moren lovet å få tilbake omsorgen for barna dersom hun skilte seg fra sin mann, hvilket hun gjorde, uten at sønnene ble returnert. Mor og sønnene kan nå bare se hverandre to ganger i året i to timer under strengt oppsyn av barnevernsansatte. Guttene får ikke klemme moren eller snakke tsjekkisk, skriver
den tsjekkiske avisen Idnes.cz.

Den tsjekkiske avisen TN.cz skriver om en trist slutt på en trist historie: Etter tre års slit med norske myndigheter for å få tilbake de to sønnene risikerer moren, Eva Michaláková, å definitivt miste foreldrerettighetene. I henhold til de siste informasjonene skal guttene være i ferd med å bli adoptert av fosterforeldrene, skriver TN.cz.

Den tsjekkiske avisen Idnes.cz minner i sin reportasje om at Norge lenge har blitt kritisert av internasjonale organisasjoner på grunn av det høye antallet barn som blir tatt fra sine foreldre. Avgjørelser foretatt av det norske barnevernet har flere ganger vakt oppsikt, hoderysting og sinne i utlandet. Tidligere denne måneden rykket den russiske barneombudsmannen ut og hevdet at norske myndigheter i 55 tilfeller har begått overgrep mot russiske foreldre. Han sier i følge NRK at situasjonen for russiske barn i Norge vil bli tatt opp i Europarådet og FN. De kraftige utfallene mot Norge kommer ifølge NRK samtidig som flere russiske TV-kanaler har hatt timelange sendinger om situasjonen for russiske foreldre og deres barn i Norge, og der det norske barnevernet er hovedskyteskiven.



Åge Simonsen er en av Norges fremste eksperter på barnevernet, og er ofte brukt som ekspertvitne til fordel for foreldrene når barnevernsaker har endt i retten, selv om han er udannet med doktorgrad i naturvitenskap og ikke i sosiologi. Han har i mange år vært medlem av organisasjoner som stiller seg kritisk til barnevernet.

Simonsen bekrefter at det norske barnevernet flere ganger er blitt skandalisert i utlandet. For noen år siden var det en sak som gjaldt datteren til en indisk familie, der faren jobbet i oljesektoren i Stavanger. Barnevernet tok barnet etter at barnehagenansatte hadde fortalt at barnet spiste med fingrene, og at hun hadde fortalt at hun sov i samme sengen som sin far. Begge deler er vanlig i indisk kultur.

Barneforeldrene og deres advokat foreslo en løsning der barnet ble tatt midlertidig hånd om av sin onkel hjemme i Calcutta, en løsning som barnevernet satt seg imot. Barnet ble i stedet tatt fra foreldrene og plassert hos en norsk fosterfamilie. Onkelen hadde imidlertid tett kontakt med den indiske utenriksministeren, og saken endte både med demonstrasjoner mot Norge i India, store avisoppslag i indiske aviser, og til slutt med at den indiske utenriksministeren tok saken opp med Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Først etter det fikk barnet bo hos sin onkel i sitt hjemland.*

Simonsen viser også til at Norge tapte en sak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 1996, som gjaldt barneovertagelse. I denne saken ble et barn tatt fra sin mor umiddelbart etter fødselen og plassert i et fosterhjem. Da saken kom opp i domstolen hadde barnet bodd med sine fosterforeldre i 7 år, men moren vant likevel frem. Seieren fikk imidlertid liten praktisk betydning for moren, siden norske myndigheter etter tapet i Strasbourg godtok at fosterforeldrene fikk adoptere barnet, og nektet å følge opp avgjørelsen i domstolen.

Simonsen mener at det norske barnevernet tar omsorgen fra mange foreldre uten at det har vært dokumentert omsorgssvikt. Argumentene som brukes er at foreldrene har «for svak omsorgsevne», og at man risikerer omsorgssvikt i fremtiden dersom foreldrene får beholde sine barn.

• • •



Se også
Tsjekkisk familie hardt rammet av det norske barnevernet
Forum Redd Våre Barn, 11 desember 2014 –

----------

* Om Stavanger/India-saken:

Det var ikke barnas onkel (farens bror) som hadde politiske forbindelser, men en del opprørte indere som ble familiens hjelpere, særlig juristen Suranya Aiyar, som sammen med andre mobiliserte flere politikere helt opp til statsministernivå.
   Saken angikk primært sønnen, ikke datteren, men begge barna ble tatt. Sønnen led/lider muligens av noen slags nevrologiske vanskeligheter, som BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) og barnevernet slett ikke brød seg med å hjelpe familien med. Isteden stemplet de moren, Sagarika, med en fullstendig falsk og grunnløs psykiatrisk 'diagnose', og hevdet at sønnens vanskeligheter besto i at han led av en 'tilknytningsforstyrrelse' forårsaket av moren. 'Tilknytningsteori' er en populær kvakksalverdiagnose hos barnevernet, fordi den er utestbar (og derfor uvitenskapelig). Den skriver seg fra psykoanalytiker John Bowlby, og har meget svak forskningsstøtte, trass i at forskning er gjort for å finne ut om det dreier seg om et virkelig fenomen. Den lille støtten som kan finnes, synes å kunne skyldes andre årsaker.
   Én faktor som de 'diagnostiserte' som morens feil, var at sønnen hadde dårlig språk og språkutvikling. Da han hadde vært holdt i fosterhjem i et år, var språket forsvunnet helt. Dette ble imidlertid hverken diagnostisert som foster'foreldrenes' skyld eller barnevernets, men ble fortsatt lagt ved Sagarikas dør.
   Andre grunner barnevernet brukte som argumenter for å ta barna var at moren gav sin sønn mat med hendene (datteren var bare en baby), og at sønnen sov i samme seng som moren. (Både å spise med hendene og å dele foreldrenes sengeleie er vanlig i India.)
   Barnevernet måtte likevel til slutt slippe barna tilbake til India, for å plasseres hos onkelens familie (barnevernet i Stavanger hadde forlangt at moren ikke skulle få ha noe med barna å gjøre, og hadde forsøkt å tvinge henne til å skrive under på at hun frasa seg enhver rett til å gå til domstolene - i India!). Barnas far hadde skiftet side, og slått seg sammen med norsk barnevern i å klandre sin kone; hans bror og øvrige familie likeså: de klandret Sagarika. Hun fikk imidlertid i India – i motsetning til i Norge – skikkelige undersøkelser og evalueringer hos kompetente psykiatre og psykologer, som konkluderte med at hun var helt normal trass i de svære påkjenningene hun hadde vært utsatt for. Det lokale barnevernet der hun bor, støttet henne fullstendig. Hun gikk så til sak i India, og fikk barna tilbake. Hun har senere tatt seg glimrende av dem på alle måter, støttet av sin familie, som fullt ut forstår alt som er skjedd og at Sagarika er skyldløs. Se
Indiske barn konfiskert - Såkalt barnevern ignorerer ambassade (samlemappe),
Marianne Haslev Skånland: The iron hand that rocks the cradle
Norway NRI kids row: The UNtold Story by Sagarika
Suranya Aiyar: Understanding and Responding to Child Confiscation by Social Service Agencies,

Marianne Haslev Skånland

----------





*