*
28
august 2015
Marianne Haslev Skånland:
Er
barnevernskritikerne mistenkelige?
Hva slags syn
har vi og barnevernet på vold mot barn?
En
artikkel om barnevern: Raser mot barnevernet
på Jan Simonsens
blogg
har en del leser-kommentarer under. En kommentar sier:
"Jeg
må si det er noe mistenkelig over dere barnevernshatere."
Vel,
mitt eget engasjement sprang ut av at jeg satte meg inn i
konkrete barnevernssaker, og derpå i rettspraksis, en del
av lærestoffet som brukes i barnevernet og i
barnevernsjuss, den type klinisk psykologi det hviler på,
og argumentasjonen på ulike nivåer (det som jevnlig kommer
fra offentlig hold er hjelpeløst uholdbart og
unnvikende).
Barnevernet – dessverre en skadevolder.
1: Møte med systemet og
rettsbehandlingen
For å hjelpe til det jeg kan klare i å gjøre nordmenn mere
på vakt, så de bedre kan forsvare sine barn og sine
familier, har jeg i de følgende 20+ år beflittet meg, i det
meste av det jeg har skrevet av artikler, på å gi
dokumentasjon og henvisninger som kan følges opp.
Hvis dette er mistenkelig, så er det lite å gjøre med det.
Jeg har absolutt erfaring for at det ikke slår an hos folk
som bare vil debattere uten å sette seg inn i realitetene,
og heller ikke vil lese det sånne som meg kan gi av
opplysninger. Man tror kanskje at de som kritiserer heller
ikke egentlig vet noe men bare synser i vei. Mange vil at
jeg skal stå skolerett og eksamineres og bedømmes av dem om
hvorvidt jeg og det jeg sier er 'bra' nok, uten at de
følger opp den dokumentasjonen jeg kan gi, og mens de selv
både mangler kunnskaper om emnet og slett ikke synes deres
egne oppfatninger trenger å utsettes for noen tilsvarende
eksaminasjon.
*
Ovennevnte kommentar kom i
forbindelse med en diskusjon av vold mot / fysisk
avstraffelse av barn. Ingen av de kritikerne jeg kjenner av
det nåværende barnevernet, er det minste tilhengere av vold
mot barn. Gjengs
oppfatning i den
norske befolkning og blant 'fagfolk' har imidlertid tre
mangler sammenligningsvis,
mangler som barnevernskritikere ofte prøver å få frem (men
da blir de mistenkt / beskyldt for å være
for
vold mot barn):
Det mangler
forståelse av den alvorlige
følelsesmessige tragedie det påfører et barn å ta
foreldrene fra det. Hvordan står dette i forhold til det
barnet påføres ved fysisk avstraffelse av forskjellige
grader? Er / Var volden fra foreldrene så ille at det er
nødvendig å bryte all kontakt mellom barn og foreldre? Er
det / Er det ikke vold fra barnevernets side å tvangsfjerne
det fra foreldrene når barnet absolutt vil være hos
foreldrene? Er det vold å nekte barnet å komme hjem når
barnet hele tiden sier at det vil hjem? Er det vold å ta
barnet med makt på nytt når det flykter fra
fosterhjem/institusjon og prøver å komme seg hjem til
foreldrene? Er det vold når barnevernet sier (som de
faktisk gjør): "Foreldrene dine vil ikke ha deg lenger, så
du skal få nye foreldre." eller "Foreldrene dine har nok
med sine egne problemer, de har ikke tid til å ta seg av
deg, så vi skal gi deg ny mor og far, og du skal få søsken
i fosterhjemmet." ? Dette sier barnevernet vel å merke i
saker hvor foreldrene gjør alt for at barna
ikke
skal bli tatt fra
dem; de elsker barna og har sandelig ikke 'nok med sine
egne problemer', men er opptatt av barna dag og natt.
Samtidig forbyr barnevernet foreldrene å si til barna eller
vise dem at de er glad i dem.
Det mangler
at man ser i
øynene hvor alvorlig reduserte livs- og fremtidsutsikter
det er for foster- og institusjonsbarn (statistikkene er
fryktelige);
og det
mangler realistisk forståelse av at det å ta barn vekk fra
deres foreldre og sende dem inn i barnevernsindustrien,
generelt er å sende dem ut i betydelig fare for vold.
Samfunnets skyts rettes kun
mot ekte foreldre.
Når samme slags handlinger utføres av barnevernets folk,
tildekkes det ofte, og terminologien skifter: Nå heter det
at barnevernets aktører 'setter grenser' for barna når de
går fysisk til verks; når de legger dem i gulvet og holder
dem der, kan man høre det forklart som at de 'beskytter
barnet mot det selv'.
Det er imidlertid ikke så mange
saker som propagandaen vil ha det til, hvor foreldre bruker
alvorlig vold. Det er proporsjonalt flere tilfeller av
betydelig vold der hvor alle andre personer enn egne
foreldre har makten, slik at hvis man øker antallet barn
som må vokse opp hos andre, stiger forekomsten av vold.
Det
betyr ikke at familieforhold alltid er idylliske. Noen er
mislykkede, og der er plenty av problemer og gnisninger. En
husholdning er et fellesskap som skal fylle flere
funksjoner for medlemmene. Hvis disse funksjonene ikke
ivaretas av nære slektninger, som har en naturbasert
kjærlighet og samhørighet, pietet og lydhørhet for
hverandre, må de ivaretas av andre konstellasjoner av
personer. Og i så tilfelle er forekomsten av problemer og
konflikter og mistilpasning og hat mere omfattende og
uoverkommelig, og antall slike konstellasjoner som går i
oppløsning tilsvarende større. Dette er alvorlig for barna,
som sterkest er avhengige av at fellesskapet fungerer.
Konflikter, vold og mishandling er overrepresentert i
barnehjem og fosterhjem over alt hvor slike har vært
undersøkt skikkelig og brakt frem i lyset (myndigheter i
alle land, også Norge, har en tendens til å skjule sånt så
godt de kan) (se Er biologisk slektskap irrelevant for
menneskenes liv?).
Av og
til lekker det ut litt om vold mot barn i barnevernets
omsorg, skjønt vår konvensjonelle presse er ganske
tilbakeholdende med å ta noe som helst oppgjør med denne
offentlige 'velferden'.
Jeg husker en sak for 20-30 år
siden hvor to institusjonsarbeidere hadde tvunget en gutt
til å stå med bare ben i isvann i lengre tid. De fikk visst
5000 kroner i bot, men ble ikke avskåret fra å arbeide med
barn for fremtiden.
Nylig var det en sak hvor en mor
som hadde kastet et håndkle på en umulius av en sønn, ble
anklaget for vold. Hysteriet er nådd anselig nivå når man
da ville ha henne for strafferett og berøve sønnen denne
'farlige' moren.
Barnevernssjefen i Kristiansand for
noen år siden uttalte i en sak hvor fosterforeldre ble dømt
for å ha mishandlet et lite fosterbarn: "Vi spør oss om vi
burde tolket guttens adferd tidligere. Men vi var ikke
mentalt forberedt på at fosterforeldre kunne mishandle
barna sine" (s 145 i John Hollens bok Formynderterror,
se Averøy barnevern og oppvekstetat, Møre og
Romsdal).
Så har vi 19 august i
år: 14-åring påsatt håndjern i
barnevernssak, hvor måten
myndighetene
reagerer på, er
en ren blindvei: Politiet får påpakning fordi
barnevernet ikke har vært til stede! Til det er å si at
denne typen oppførsel overfor barn er noe barnevernet
ofte er med på. Det er de som mobiliserer politiet når
barn skal tas, og som ikke protesterer når politiet tar
barna på barnevernets vegne. Sterk bruk av makt, vold,
er altså godkjent når barnevernet er til stede som
garantist for 'barnets beste'?
Se også nederst her:
Fosterhjemstilværelse – som Sverige ville
ha for malaysiske barn der hvor det står
2 februar 2014, og klikk gjerne inn på
nrk-artikkelen. Det dreier seg om en (norsk) fostermor som
ble dømt for å ha mishandlet en fosterdatter. Hun hadde
slått henne med flat hånd i ansiktet og på hånden, gitt
henne ris, puffet henne og rystet henne. Volden hadde
pågått over lang tid. – Det er på sin plass å si at
straffen var ubetydelig sammenlignet med det ekte foreldre
blir tildelt i barnevernets behandling av dem landet rundt.
Alt til 'barnets beste'. Selvsagt.
Barnevernsofrene selv, både barna og foreldrene, kan ofte
berette om brutal behandling fra barnevern og politi. Det
er 'mistenkelig' i Ola Nordmanns øyne.
En debatt om politi og presse som sporet
av: Hvorfor blir 2 av 3 barn fjernet fra sitt hjem
uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen
på forhånd?
Noe
klarer de å filme og legge ut på video. Slike videoer
setter myndighetene en del inn på å få fjernet fra
internett igjen. Det heter seg at det er så
sensitivt for
barna at man får se hvordan
barnevernet og deres hjelpere går frem. Dette argumentet
kjøper Ola Nordmann. Alt til 'barnets beste'.
Selvsagt.
*