*


27 desember 2017




Anita Skippervik:

Hva skjuler barnevernet av saksbehandlingsmetoder og hvordan blir slike spørsmål møtt?


• • • • • • •
   Artikkelen sto i Oppland Arbeiderblad i under tittelen Hva skjuler barnevernet? den 18 desember 2017, som kommentar til Øistein Schjønsbys artikkel Hvordan jobber barnevernet? sammesteds den 12 desember 2017.
   Artikkelen er trykket her med forfatterens vennlige tillatelse.

• • • • • • •


Forleden stilte advokat Øistein Schjønsby spørsmålet "hvordan jobber barnevernet?"

I artikkelen omtaler han fleire sentrale temaer og hvorledes en del sentrale faglige temaer summarisk blir vurdert eller unnlatt. Når en ser på hvorledes domstolene vurderer bevisene i slike saker er dette ett sorgens kapittel og privat part ender alltid opp som den minst troverdige. Hvorfor er det slik at domstolen har en foruttinntatt holding om at forvaltningen gir en objektiv fremstilling av fakta i saken og er den parten som har fulgt lovene gjennom hele prosessen?

Schjønsby er inne på at domstolen/Fylkesnemnda har kompetanse til å prøve alle sider ved en barnevernssak, men er blinde for å stille spørsmål ved om barnevernet har gått utenfor sin kompetanse. Det er for mange tydelig at domstolene unngår slike vurderinger og velger summarisk å vekte bevisene slik at den offentlige part  får medhold. Det er ikke utenfor domstolene sitt mandat å stille seg dette spørsmålet og gjøre en gjennomgang av hvorledes har barnevernet jobbet i den aktuelle sak. 

Det skinner gjennom systemet at det er viktigere å veie bevisene slik at den offentlige part ikke står som Svarte Petter enn å vurdere "barnets beste". Etter mitt syn er hensynet til "barnets beste" blitt en floskel som barnevernet dekker seg bak for å dekke over irrelevante hensyn gjennom hele prosessen. En finner ikke at domstolene vurderer om resultater i prosessen er forholdsmessige eller om resultatet er "så urimelig og stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning", jf. Mortvedtdommen. 

I de få sakene der en modig stiller domstolen slike spørsmål, kommer det tydelig frem at slike spørsmål er svært upopulære, og blir omgått med at den private part ikke er troverdig. Samfunnet ikke er i stand til å fatte hvordan barnevernet jobber i praksis og domstolene unngår for det meste å prøve alle sider av saken.  En må merke seg at det er stor turn over i denne bransjen. I flere artikler kommer det frem at de ikke hadde samvittighet lengre om hva de måtte være med på. Det er på høy tid at en stiller spørsmålet - hva skjuler det seg bak barnevernets taushetsplikt og innenfor "de fire veggene" på barnevernet sine kontorer før en sak kommer inn til Fylkesnemnda/domstolen. 



**





*