*
9 februar 2019
Kenneth Skailand:
Appell holdt ved demonstrasjon i Kristiansand
26 februar 2016
• • •
I 2016 ble det holdt en rekke demonstrasjoner, både forskjellige steder i Norge og i mange andre land, mot overgrep mot barn og familier utført av det norske barnevernet.
Dette foredraget ble holdt som en appell ved demonstrasjonen i Kristiansand 26 februar 2016. Nederst er det lenket til video-opptak som ble gjort.
Foredraget er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.
• • •
Mitt navn er Kenneth Skailand, bosatt i Flekkefjord.
Først vil jeg takke for at jeg fikk denne flotte muligheten til å holde en appell her. Noen kjenner meg kanskje fra sosiale medier, men de fleste her har nok ikke sett meg tidligere.
Jeg er pappa til 3 barn, to voksne og en gutt på 10 år. Har jobbet innen tungindustri det meste av livet, i hovedsak bortreist på anlegg. Mor til vår gutt var derfor den som hadde ansvaret hjemme til vanlig, selv om jeg også var hjemme mellom alle reiseoppdrag.
Vi var en vanlig familie, med det som hører med. Selvfølgelig var det en og annen småting inn imellom som ble diskutert, men hvem har ikke det. Og det var etter hvert noe på skolen vi måtte delta i, noe uroligheter. Men på et nivå som de fleste kunne vært i.
Vi ble invitert til et par samtaler ved familiesenteret, og snakket der om småting som kunne være til nytte i hverdagen. Det gikk litt i grensesetting og annet, som å få vår gutt til å kle seg om morgenen. Små grep ble tatt. Vi fikk tilbakemeldinger at dette gikk så bra så. Frem til 4. juni 2014. Da lærte vi barnevernet å kjenne. Som lyn fra klar himmel kom barnevernets tanter.
*
Barnevernet. De fleste har hørt om barnevernet. I hvert fall litt. Selv de som ikke har tenkt på dette vernet, har hørt litt om det. At det ikke er bra å komme i dette vernets søkelys. For da har man gjort noe galt, eller kanskje unnlatt å gjøre noe riktig. Noe slik. For noe er det nok som ikke stemmer når barnevernet må på banen. Slik må det jo bare være, tenker de fleste.
Også jeg hadde denne oppfattelsen av dette vernet vi har for våre barn. Også da en familie i vår gate vi kjente litt til, mista sine to barn våren 2014, hadde jeg denne troen. Men vi begynte å lure på dette, og var inne på tanken om å ta kontakt med familien for å se om vi kunne hjelpe dem på noe vis. Men det ble med tanken, kanskje mest fordi familien selv ikke så ut til å ville ha noen kontakt med andre i saken.
Slik er det ofte i barnevernssaker. Folk som er inne i barnevernets grep, gjemmer seg oftest, og håper ingen ser hva som skjer. For det er jo så skammelig. Tenk, barnevernet tok våre barn, lyser det ut av situasjonen. Lite ante vi den våren hva som var i ferd med å utvikle seg på skolen til vår sønn, parallelt med at vi deltok ved familiesenteret.
4 juni 2014 kom barnevernet inn i vår familie. Ikke i vårt hus, der har de aldri vært. Men på skolen, der kom de. Og vi foreldre ante ikke noe før vi fikk beskjed om å stille på helsehuset.
Beskyldningene var massive, påstand om vold i hjemmet. Harde påstander. Det nyttet lite å si imot. 4 timer tok det, så tok barnevernet vår den gang 8 år gamle gutt med seg. Vi fikk ikke se ham den dagen.
**
Litt om hvordan det fungerer. Ikke så mange vet helt hvordan barnevernet fungerer, så jeg vil si det på en annen måte. Tenk deg situasjonen: Du er ute og kjører din bil og blir stanset av politiet. Det har vært en telefon til dem med opplysninger om at du kjører i ruset tilstand.
Dette forstår alle, dette er ikke bra. Så du går da med politiet, det tas blåseprøve, blodprøve eller hva det skal være for å bevise påstandene. Greit nok, slik må det være. Ingen protesterer på dette, i hvert fall ikke i vesentlig grad.
Om politiet hadde fremmet samme påstand om kjøring i ruset tilstand, men ikke tatt deg med inn til testing og prøvetaking, da ville du protestert rimelig høyt. For du visste du ikke hadde ruset deg. Selvfølgelig ville du da la deg teste, for å bevise dette.
Men nei, uansett hva du protesterte og ba for deg, så sto politiet på sitt, og sertifikatet ble beslaglagt. Ikke i 3 uker som regelen der tilsier, nei, i månedsvis. Hvem ville godtatt dette?
I barnevernssaker kan nettopp dette skje. Ikke alltid, og kanskje ikke så ofte heller. Men det skjer, og trolig mer enn vi aner. Nettopp dette skjedde i vår sak. Dem tok vår gutt fordi dem hadde så stor usikkerhet om guttens situasjon hjemme.
Og det ble med dette. Ingen undersøkelse fant sted den dagen. Heller ikke neste dag, uke eller måned. Det ble aldri noen utredning av saken. Bare rettsak på rettsak. Hele 16 måneder tok det før vi vant gjennom og fikk hjem igjen vår sønn. Og selv da mot barnevernets egentlige vilje.
Nå har vi hatt vår gutt hjemme i over et halvt år, og først nå begynner etatene rundt saken å se at problemet ikke var hjemme, det var på skolen. Alt var på skolen. Og nå er det 100 ganger verre på skolen. På skolen, ikke hjemme.
Jo da, det var nok ting i hjemmet også som ikke var perfekt. Jeg jobbet mye, og mor var nok litt for snill. Ikke alle grenser ble satt der de skulle. Men det er langt fra en feil grense til påstand om vold. Vold hver dag. Som i vår sak.
Nå i etterkant har det vist seg at det hele var et eventyr fra skolen, fremkommet i samtaler med en helsesøster, som kanskje ikke gjorde annet enn sitt beste. Men du verden det ble feil. Og barnevernets manglende undersøkelser på påstandene førte til at feilen aldri ble oppdaget.
***
Når barnevernet først tar barn på denne måten, så skjer det ting som gjør at foreldre står tilbake uten muligheter til å finne ut hva som egentlig har skjedd. I hvert fall er dette det vanlige.
Selv har jeg jobbet flere tusen timer for å avdekke den egentlige historien i vår sak. Det blir som å stange hodet i fjellveggen, gang på gang. Hele systemet er indoktrinert til å hele tiden kun tro på barnevernet og ingen ting annet.
Så om foreldre nekter og barn sier det ikke stemmer, det betyr mindre. Da lyver dem. Bare når det kommer frem påstander barnevernet kan bruke, sier dem det er sant.
Det har etter hvert også kommet frem opplysninger som beviser at barnevernet bryter både barnevernsloven, straffeloven, grunnloven og menneskerettigheter for å nå sine mål. Og det skjer igjen og igjen.
Jeg har ikke tall på alle de som har tatt kontakt med meg for å få hjelp i sine saker. Spesielt rundt julehøytiden er det mange som ønsker å prate litt. Å få fortalt om hvor urettferdig dem blir behandlet.
Som sagt, vår sak starta 4. juni 2014. Jeg slutta å reise bort på arbeid den dagen. Det var ikke mulig å kombinere jobb med denne kampen. Dette ble starten på en lang kamp, som enda ikke er ferdig, nå snart 2 år etter at saken starta.
Tidligere erfaringer i livet gjorde at jeg klarte å være forutseende nok til å dokumentere det meste fra dag 1, ved bruk av lydopptakere. Dokumenter ble også ganske raskt satt i system. Nå har vi 5 tykke ringpermer fulle.
En av de første dagene etter 4 juni fikk jeg en god venn inn som medspiller, Runar Nilsen fra Kvinesdal. Sammen arbeidet vi for å prøve å forstå hva som egentlig hadde skjedd i vår sak, og så etter hvert at det var svakheter i systemet, svakheter som tillot at barnevernet kunne fremme referat på referat med innhold man ikke kjente seg igjen i. I noen tilfeller var det reine løgner som ble fremmet. Her kom lydopptakene godt med.
Barnevernet startet opp saken med å påstå vold i hjemmet. Jeg slo både mor og barnet. Mor slo også barnet. Derfor ble det akuttplassering den 4 juni. Etter hvert begynte det å komme informasjon som ikke støttet barnevernets første påstander om vold.
Da endret barnevernet bare taktikk, og fremmet påstander om manglende omsorgsevner. En stund var vi redde dem skulle komme hjem og hente katten også.
16 måneder tok det å få snudd saken, selv om vår sønn allerede etter 3 uker fortalte at det ikke var sant, det barnevernet påsto. Det var en missforståelse på skolen.
I flere anledninger kom dette frem, uten at det gjorde noen forskjell. Barn lyver, sier barnevernet da. Barn lyver der det passer barnevernet, og snakker sant der det støtter barnevernets påstander, slik er det.
****
Min venn Runar Nilsen og jeg bestemte oss tidlig i saken å gjøre noe for å endre dette systemet. Resultatet ble sendt inn via Runar Nilsen's politiske kanaler til FRP's årsmøte i Vest-Agder februar 2015, og deretter direkte til departementet.
Også på FRP's landsmøte i mai 2015 ble forslaget stemt videre, da som resolusjon nr 10. Morten Stordalen var meget positiv til resolusjonen.
Vi har følgende punkter som vi mener må endres (Kortversjon):
1.
Det må innføres bruk av lydopptak i alle samtaler mellom barnevern og foreldre/barn/andre. Og alle referater må godkjennes av foreldre før bruk.
2.
Om barnevernet starter en sak med en teori, så kan ikke barnevernet bare endre påstand som det passer dem underveis, om første påstand ikke holder mål.
3.
Anonyme, spesielt vage bekymringsmeldinger skal ikke alene kunne føre til akuttplasseringer uten at det er foretatt grundige undersøkelser som støtter påstandene. Og barn SKAL legeundersøkes ved mistanke om overgrep/vold. Nå heter det at barn kan undersøkes.
4.
Forskriften som gir barn rett til tillitsperson etter omsorgsovertakelse må også gjøres gjeldende for barn som er akuttplassert. Slike plasseringer kan vare lenge.
5.
Flyktninger som kommer til Norge må bli gjort kjent med hvilke regler som gjelder i Norge før en eventuell barnevernssak kan anlegges.
*****
Helt fra dag én i saken har vi foreldre visst at noe her måtte være riv ruskende galt. Men i slike saker nytter det lite å protestere. Selv om det føres en rekke vitner i saken, så er det vanlig at barnevernets påstander tas til følge.
"Barnet må beskyttes fra disse fæle foreldrene". Det begås feil på feil, helt uten konsekvenser for offentlig part. De fleste foreldre makter ikke å stå i en slik kamp, ikke lenge.
En stund henger dem med. Men når det blir nederlag på nederlag, da orker de fleste ikke mer. Heldigvis er ikke alle like.
Nå skal jeg ikke generalisere barnevernets arbeider til at alt er feil. Det er helt klart et behov for et barnevern. For alle barn har det ikke bra. Men vi må ha et barnevern som vi kan stole på, et barnevern vi kan kontakte. Et barnevern vi ikke er redde for.
Et barnevern som faktisk kan brukes av alle, selv de med problemer. Det er vel ofte de med mest problemer som kan ha vanskeligst for å be om hjelp, nettopp fra et barnevern. Og det SKAL disse kunne gjøre, uten å være redde for å be om denne hjelpen. Slik er det IKKE i dag.
Sommeren 2015 engasjerte jeg tidligere Politioverbetjent ved Kriminalavsnittet i Oslo, Finn Abrahamsen, for å etterforske vår sak ned på detaljnivå. Ikke fordi det var så mye som var uoppklart, men fordi det veier for lite om en pappa hevder sin rett.
Og 16. november var Finn Abrahamsen med min venn, Runar Nilsen og meg i et møte ved familiedepartementet, hvor vi la frem vår sak for Stortingsrepresentant Laila M Reiertsen og hennes rådgiver.
Finn Abrahamsen bekreftet der at det er mange lignende saker i Norge. Det er derfor på høy tid noe blir gjort.
Tilbakemeldinger fra departementet gir klare signaler på at det vil komme endringer.
Det er litt vanskelig å si at alt har en mening, for det er ingen ting som kan rettferdiggjøre slike handlinger som vi, og sikkert mange andre, har blitt utsatt for.
Men om vårt arbeid kan bidra til at det blir endringer som hindrer lignende saker i fremtiden, så var ikke alt bare helt forgjeves, selv om slike saker setter arr som aldri vil leges.
Vi ser nå frem til at endringer blir vedtatt på Stortinget, og at vi i fremtiden kan få et barnevern vi kan stole på og være stolte av. Det barnevernet vi kan vise til i dag, er stort sett bare å skamme seg over. Og det ser ut til at hele kloden har oppfattet nettopp dette, med unntak av øvrigheta i Norge.
Takk for oppmerksomheten.
*
Video-opptak av appellen:
Lister Barnevern Ute av kontroll, førte til en ustoppelig kamp Kenneth Skailand
5 februar 2019
Viedoen er også publisert tidligere:
Lister Barnevern Ute av kontroll, førte til en ustoppelig kamp - Kenneth Skailand
15 april 2016
Andre publiseringer gjort av Kenneth Skailand:
Barnevernets første samtale
Klage til Sivilombudsmannen 25 august 2018
Klage til EMD sendt 2 januar 2019
Annen litteratur:
Unni Sandberg:
Redd for barnevernet!
Åse Hellenes Rødøy:
To møter med norsk barnevern
familien-er-samlet:
Kristelige skolefolk forført av barnevernet?
Erik Bryn Tvedt:
Hvem ivaretas i barnevernssaker?
Marianne Haslev Skånland:
Politisk program for barnevern på lokalplan
Ved demonstrasjon i Oslo 16 april 2016:
Velkommen! Welcome!
++
*