*
4 april 2019
Barnevernsleder i Bærum Mari Hagve vil ha foreldrenes tillit
Av Jane-Mette Kile,
styreleder, Fokus på Barnevernet
• • •
Artikkelen er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.
En kort del av den ble publisert i Aftenposten 23 mars 2019 med tittelen Ja, Mari Hagve, vi har mislykkes som samfunn. Den er også publisert på MHS' hjemmeside og på engelsk som Yes, Mari Hagve, we have failed as a society.
• • •
Ja, Mari Hagve, vi har mislykkes som samfunn. Jeg viser til din kronikk i denne avis 21. februar: Foreldre må ikke skremmes fra å søke hjelp – Debatten om barnevernet skaper mer alvorlige trusler og sjikane enn felles løft og retning. Der skriver du: «Hvis debatten i seg selv gjør at barn som trenger hjelp, ikke kommer i kontakt med barnevernstjenesten fordi foreldrene ikke tør, har vi som samfunn mislykkes.» Kjære Mari. Du formulerte deg litt feil. Du burde skrevet: «Dersom barn som trenger hjelp, ikke får den hjelpen de skal, har vi som samfunn mislykkes.» Vi har som samfunn mislykkes med å hjelpe de barna som trenger hjelp. Det er et faktum.
Du prøver å legge skylden for dette på debatten om barnevernet. Det er imidlertid ikke debatten om barnevernet som er problemet. Det er barnevernet i seg selv. Foreldre har god grunn til å frykte barnevernet. Det er dokumentert gang på gang, i offenlige rapporter, NOU’er, undersøkelser og ikke minst i øyenvitneskildringer fra foreldre som med rettsapparatets hjelp har fått hjem ødelagte barn, at barnevernet skader mer enn de hjelper.
Du skriver: «Debatten om barnevern har generert mer alvorlige trusler og sjikane enn felles løft og retning.» Mener du at vi skal slutte å omtale feilene som gjøres i barnevernet? Skal vi tie om det vi ser, og la barna lide alene? I stillhet? Uten å bli hørt? Eller prøver du å få leserne til å tro at det ikke skjer feil i barnevernet?
Vi som faktisk har fått innsyn i hva som skjer, spør oss ganske riktig: Hva i himmelens navn er det som foregår? Hver eneste en av oss har tenkt og sagt: Hadde jeg ikke sett dette med mine egne øyne, hadde jeg ikke trodd det var mulig.
Videre skriver du: «Medarbeiderne mine møter daglig barn som er blitt utsatt for det mest forferdelige.» Da må dere ha hatt enormt mange møter med svært få barn. Kan dette være riktig allokering av ressursene? I 2017 var det ifølge SSB 12 saker som ble fremmet for fylkesnemndene med begjæring om omsorgsovertakelse grunnet fysisk mishandling i hjemmet. En sak var begrunnet med psykisk mishandling. I 6 saker var barn utsatt for seksuelle overgrep. i 46 saker hadde barn blitt utsatt for det barnevernet definerte som vold i hjemmet eller nære relasjoner. Dette gjelder hele landet. Deler vi dette på antall barnevernskontorer ser vi at det går år imellom hver gang et kontor statistisk sett har en sak hvor barn er blitt utsatt for det mest forferdelige, for dersom barna IKKE har blitt utsatt for hverken fysisk mishandling, psykisk mishandling eller seksuelle overgrep tenker jeg at det som har skjedd, ikke hører inn under kategorien «det mest forferdelige». NB!: Det betyr ikke at disse barna ikke trenger beskyttelse eller hjelp, men din karakteristikk av sakenes alvorlighet må sies å være overdrevet.
At debatten ikke har ført til noe felles løft og retning er jeg enig i, men hvis skyld er det? Kan man få til noe felles løft og retning før vi er enige om virkelighetsbeskrivelsen?
**
*