*
30. januar 2006
Tvang,
trusler, indoktrinering, og så kanintrikset
Av Marianne Haslev Skånland
***
Artikkelen ble først publisert i Marianne Skånlands hjørne
på
forumet Redd Våre Barn.
***
Barnevernet har mange finurlige teknikker for å holde barn
borte fra deres familier. Det faktum at barnevernet hele
tiden må utfolde hysterisk energi for å hindre, oftest
forby kontakt mellom barn som lengter og foreldrene som de
lengter etter, og det i årevis, er naturligvis i seg selv
et tydelig tegn på at barnevernet er skadevoldere som
berøver barna den lykke og trygghet som naturlig
samhørighet gir.
For hvorfor skulle det være nødvendig å forby noe som barna
ikke hadde lyst til? Og lyst til å søke tilbake til sine
foreldre ville vel ikke barn ha hvis det var slik som
"tilknytningsteoriene" hevder, nemlig at tilknytning skapes
kun gjennom tilvenning, gjennom å være sammen, og at barn
som tas fra foreldrene, hurtig knytter seg til nye
omsorgspersoner?
Men nei, barn gjør aldeles ikke det. De er slett ikke
bevisstløse planter, som kan rykkes opp, og så umælende
fester røttene i ny jord. Barn gjør ikke helt lett det,
uansett hvor storartet den nye jorden sies å være. (At
mange fosterhjem er langt fra storartet, men tvert imot små
konsentrasjonsleirer, er et annet kapittel.)
*
I tillegg til å forby og fysisk hindre, bruker barnevernet
skremsler og indoktrinering. De – og fosterforeldrene de
"veileder" – tuter ganske så systematisk fosterbarn ørene
fulle med hvor foraktelige de virkelige foreldrene er, hvor
farlige, hvor upålitelige, hvor syke, hvor fattige, hvor
ynkelige, hvor svake og ute av stand til å gi barna et
festlig liv.
De siste påstandene er ikke sjelden sanne. Det vil si:
de blir
sanne. Foreldre
hvis barn blir holdt som gisler uten at foreldrene kan
gjøre noe for å komme dem til hjelp – slike foreldre blir
naturligvis følelsesmessig utslitt. Ulykken er så dyp og så
forferdelig at det er normalt at de blir ynkelige,
deprimerte, syke. Dette brukes så i neste omgang
mot
dem, brukes til å
ydmyke og dømme dem ytterligere. Foreldre som har vært
torturert, sjikanert, utsuget både følelsesmessig og
økonomisk av barnevernet og rettsapparatet i lang tid, har
intet annet som holder dem gående enn nettopp hensynet til
barna. De gjør oftest sitt ytterste for å holde ut så lenge
som mulig, til de endelig endelig en gang skal få løpe
barna sine i møte og kunne omfavne dem og fortelle dem hvor
inderlig glad de er i dem, og at de aldri har gitt dem fra
seg frivillig.
Og barnevern og fosterforeldre truer. De lar fosterbarnet
forstå at hvis det opponerer, sier sin hjertens mening om
at det ikke vil være der men hos sin egen familie, så vil
det gå barnet meget ille. Da venter represalier i
fosterhjemmet og ikke sjelden påtvungen "behandling" i
psykiatrien. Jeg har kjennskap til saker hvor tidligere
fosterbarn har rapportert dette: at de ikke turte å si
annet enn ja til alt barnevernet og fosterforeldrene kom
med, fordi de visste hva som ventet av forferdeligheter
hvis de ikke føyet seg.
*
Fra tid til annen hender det så at barnevernet og
fosterforeldrene allikevel har vanskelig for å holde barnet
fast i skruestikken. Barnet kan begynne å bli såpass til
års at det blir vanskelig å holde på det totalt mot dets
vilje. Eller en rettssak er i emning, og det kan være
mulighet for at retten ikke uten videre vil være
barnevernets lakei, og at de ikke så lett kan skremme
barnet til taushet om at det vil hjem.
Da bruker barnevern og fosterforeldre ofte lokkemat som
finner veien inn i fosterbarnets ømme følelser, og så
bruker de det som brekkstang.
For et par år siden kjørte NRK's program Brennpunkt frem
Søyland-saken som et "bevis" på at barnevernet burde ha
fått sin vilje. NRK's folk intervjuer en lang rekke
mennesker men velger ut bare den informasjon som passer i
deres og barnevernets kram. All mulig fordømmelse og forakt
hopes på foreldrene. Ingen setter spørsmålstegn ved
barnevernets fremferd. Ingen går barnevernet på klingen og
spør hvorfor i all verden de har insistert på enten-eller
og uendelig konfrontasjon. Hvorfor har de overhode ikke
assistert både foreldre og barn i det som ganske riktig må
ha vært et fryktelig vanskelig liv? Faren hadde sine
erfaringer med barnevernets fremferd mot ham den gang han
var barn. Gamle synder kaster som kjent lange skygger, og
det er slett ikke underlig at han med sin erfaring ikke
ville ha noe med barnevernet å gjøre. Men tv-presentasjonen
setter intet spørsmålstegn ved et barnevern som til fulle
viser at de ikke
har forandret seg
siden farens barndom, men at familiesprengning nok en gang
er det eneste de vil.
Symptomatisk er barnevernets og fosterforeldrenes
behandling av den ene av døtrene Søyland, da hun valgte å
flytte hjem. Hva skjedde? En pike som, tross alle
foreldrenes vanskeligheter og svakheter, lengter hjem og
beslutter seg til å flytte hjem til sine foreldre, kanskje
for å hjelpe dem, hun blir straffet
av fosterforeldrene
med at hun ikke skal få ta med seg noe hun er glad i – så
vidt jeg husker var det bamsen hennes og noen andre
småting. Hvis hun ville flytte fra fosterhjemmet, fikk hun
intet med seg. Hva er det slike fosterforeldre driver med,
er det hevn? Og hva slags barne"vern" er det som ikke
øyeblikkelig setter en stopper for den slags avstraffelse?
Ja hva slags barnevern er det som bruker den slags
mennesker til fosterforeldre? Og hva slags ideologer av
noen journalister er det som dilter énøyet med i
selvgodheten?
Minst like vanlig er det, i en situasjon hvor det blir
klart for barnevern og fosterforeldre at et fosterbarn er i
ferd med å unnslippe, at de investerer i et dyr. Noe
levende, et kjæledyr som barnet blir glad i.
Et eksempel: Et fosterbarn hadde en viss mulighet for å
komme hjem til sin mor. Da kjøpte fosterfamilien en kanin
til henne. Da hun så ble spurt om hun ville flytte til
moren, sa hun "Nei, for jeg kan ikke flytte fra kaninen
min." Var det ikke levelig plass for kaninen i morens hjem?
Joda. Ville ikke moren ta imot datter pluss kanin? Joda.
Men ingen av disse spørsmål stilles – spørsmål som ethvert
normalt menneske øyeblikkelig ville stillet: "Det er klart
du skal få ha kaninen hos deg uansett hvor du velger å bo.
Hvor vil du selv helst bo? Eller kanskje du vil prøve
begge, eller ha hjemstavn begge stedene og kunne veksle
mellom din mors hjem og fosterhjemmet, akkurat sånn som
mange skilsmissebarn gjør?" Isteden utgir man pikens
uttalelse for å være et bevis på at hun ikke ønsker å komme
til moren, men at hun bruker kaninen som unnskyldning for å
unnslippe morens
påtrykk. Som i
Søyland-saken bruker barnevernet og deres redskaper
fosterforeldrene fullstendig uakseptabel utpresning overfor
et barn.
Også dette har jeg truffet på i flere barnevernssaker. Ofte
kan det være en hund som blir anskaffet, men det hender
også at det dreier seg om en hest. "Å ta fosterbarn" er
populær attåtnæring på landet, og miljøet på en gård med
hest regner barnevernet for storveies. Så "får"
fosterbarnet sin egen hest, ikke til odel og eie riktignok,
ikke sånn at fosterbarnet for eksempel kan selge hesten.
Men til bruk: "den kan liksom være din". Og hesten er det
jo utelukket for fosterbarnet å kunne ta med til byen, hvor
de fattige foreldrene bor, så der har fosterforeldre og
barnevernet funnet en fin hindring for det fosterbarn som
måtte finne på å gjøre opprør mot ødeleggelsen av sin
familie, men som er glad i hesten.
Og ingen stiller betimelige spørsmål.
*
Forskjellige slags dyr gjør tjenesten. Men historien med
kaninen var et tidlig eksempel. Min gode venn Harry Ulich,
nå dessverre avdød, var den som fant en karakteristisk
betegnelse på hele denne typen følelsesmessig utpresning:
kanintrikset. Et fiffig barnevernsvåpen.
*