*
30. januar 2006


Tvang, trusler, indoktrinering, og så kanintrikset

Av Marianne Haslev Skånland

***
Artikkelen ble først publisert i
Marianne Skånlands hjørne på forumet Redd Våre Barn.
***


Barnevernet har mange finurlige teknikker for å holde barn borte fra deres familier. Det faktum at barnevernet hele tiden må utfolde hysterisk energi for å hindre, oftest forby kontakt mellom barn som lengter og foreldrene som de lengter etter, og det i årevis, er naturligvis i seg selv et tydelig tegn på at barnevernet er skadevoldere som berøver barna den lykke og trygghet som naturlig samhørighet gir.

For hvorfor skulle det være nødvendig å forby noe som barna ikke hadde lyst til? Og lyst til å søke tilbake til sine foreldre ville vel ikke barn ha hvis det var slik som "tilknytningsteoriene" hevder, nemlig at tilknytning skapes kun gjennom tilvenning, gjennom å være sammen, og at barn som tas fra foreldrene, hurtig knytter seg til nye omsorgspersoner?

Men nei, barn gjør aldeles ikke det. De er slett ikke bevisstløse planter, som kan rykkes opp, og så umælende fester røttene i ny jord. Barn gjør ikke helt lett det, uansett hvor storartet den nye jorden sies å være. (At mange fosterhjem er langt fra storartet, men tvert imot små konsentrasjonsleirer, er et annet kapittel.)

*

I tillegg til å forby og fysisk hindre, bruker barnevernet skremsler og indoktrinering. De – og fosterforeldrene de "veileder" – tuter ganske så systematisk fosterbarn ørene fulle med hvor foraktelige de virkelige foreldrene er, hvor farlige, hvor upålitelige, hvor syke, hvor fattige, hvor ynkelige, hvor svake og ute av stand til å gi barna et festlig liv.

De siste påstandene er ikke sjelden sanne. Det vil si: de
blir sanne. Foreldre hvis barn blir holdt som gisler uten at foreldrene kan gjøre noe for å komme dem til hjelp – slike foreldre blir naturligvis følelsesmessig utslitt. Ulykken er så dyp og så forferdelig at det er normalt at de blir ynkelige, deprimerte, syke. Dette brukes så i neste omgang mot dem, brukes til å ydmyke og dømme dem ytterligere. Foreldre som har vært torturert, sjikanert, utsuget både følelsesmessig og økonomisk av barnevernet og rettsapparatet i lang tid, har intet annet som holder dem gående enn nettopp hensynet til barna. De gjør oftest sitt ytterste for å holde ut så lenge som mulig, til de endelig endelig en gang skal få løpe barna sine i møte og kunne omfavne dem og fortelle dem hvor inderlig glad de er i dem, og at de aldri har gitt dem fra seg frivillig.

Og barnevern og fosterforeldre truer. De lar fosterbarnet forstå at hvis det opponerer, sier sin hjertens mening om at det ikke vil være der men hos sin egen familie, så vil det gå barnet meget ille. Da venter represalier i fosterhjemmet og ikke sjelden påtvungen "behandling" i psykiatrien. Jeg har kjennskap til saker hvor tidligere fosterbarn har rapportert dette: at de ikke turte å si annet enn ja til alt barnevernet og fosterforeldrene kom med, fordi de visste hva som ventet av forferdeligheter hvis de ikke føyet seg.

*

Fra tid til annen hender det så at barnevernet og fosterforeldrene allikevel har vanskelig for å holde barnet fast i skruestikken. Barnet kan begynne å bli såpass til års at det blir vanskelig å holde på det totalt mot dets vilje. Eller en rettssak er i emning, og det kan være mulighet for at retten ikke uten videre vil være barnevernets lakei, og at de ikke så lett kan skremme barnet til taushet om at det vil hjem.

Da bruker barnevern og fosterforeldre ofte lokkemat som finner veien inn i fosterbarnets ømme følelser, og så bruker de det som brekkstang.

For et par år siden kjørte NRK's program Brennpunkt frem Søyland-saken som et "bevis" på at barnevernet burde ha fått sin vilje. NRK's folk intervjuer en lang rekke mennesker men velger ut bare den informasjon som passer i deres og barnevernets kram. All mulig fordømmelse og forakt hopes på foreldrene. Ingen setter spørsmålstegn ved barnevernets fremferd. Ingen går barnevernet på klingen og spør hvorfor i all verden de har insistert på enten-eller og uendelig konfrontasjon. Hvorfor har de overhode ikke assistert både foreldre og barn i det som ganske riktig må ha vært et fryktelig vanskelig liv? Faren hadde sine erfaringer med barnevernets fremferd mot ham den gang han var barn. Gamle synder kaster som kjent lange skygger, og det er slett ikke underlig at han med sin erfaring ikke ville ha noe med barnevernet å gjøre. Men tv-presentasjonen setter intet spørsmålstegn ved et barnevern som til fulle viser at de
ikke har forandret seg siden farens barndom, men at familiesprengning nok en gang er det eneste de vil.

Symptomatisk er barnevernets og fosterforeldrenes behandling av den ene av døtrene Søyland, da hun valgte å flytte hjem. Hva skjedde? En pike som, tross alle foreldrenes vanskeligheter og svakheter, lengter hjem og beslutter seg til å flytte hjem til sine foreldre, kanskje for å hjelpe dem, hun blir
straffet av fosterforeldrene med at hun ikke skal få ta med seg noe hun er glad i – så vidt jeg husker var det bamsen hennes og noen andre småting. Hvis hun ville flytte fra fosterhjemmet, fikk hun intet med seg. Hva er det slike fosterforeldre driver med, er det hevn? Og hva slags barne"vern" er det som ikke øyeblikkelig setter en stopper for den slags avstraffelse? Ja hva slags barnevern er det som bruker den slags mennesker til fosterforeldre? Og hva slags ideologer av noen journalister er det som dilter énøyet med i selvgodheten?

Minst like vanlig er det, i en situasjon hvor det blir klart for barnevern og fosterforeldre at et fosterbarn er i ferd med å unnslippe, at de investerer i et dyr. Noe levende, et kjæledyr som barnet blir glad i.

Et eksempel: Et fosterbarn hadde en viss mulighet for å komme hjem til sin mor. Da kjøpte fosterfamilien en kanin til henne. Da hun så ble spurt om hun ville flytte til moren, sa hun "Nei, for jeg kan ikke flytte fra kaninen min." Var det ikke levelig plass for kaninen i morens hjem? Joda. Ville ikke moren ta imot datter pluss kanin? Joda. Men ingen av disse spørsmål stilles – spørsmål som ethvert normalt menneske øyeblikkelig ville stillet: "Det er klart du skal få ha kaninen hos deg uansett hvor du velger å bo. Hvor vil du selv helst bo? Eller kanskje du vil prøve begge, eller ha hjemstavn begge stedene og kunne veksle mellom din mors hjem og fosterhjemmet, akkurat sånn som mange skilsmissebarn gjør?" Isteden utgir man pikens uttalelse for å være et bevis på at hun ikke ønsker å komme til moren, men at hun bruker kaninen som unnskyldning for å unnslippe
morens påtrykk. Som i Søyland-saken bruker barnevernet, og deres redskaper fosterforeldrene, fullstendig uakseptabel utpresning overfor et barn.

Også dette har jeg truffet på i flere barnevernssaker. Ofte kan det være en hund som blir anskaffet, men det hender også at det dreier seg om en hest. "Å ta fosterbarn" er populær attåtnæring på landet, og miljøet på en gård med hest regner barnevernet for storveies. Så "får" fosterbarnet sin egen hest, ikke til odel og eie riktignok, ikke sånn at fosterbarnet for eksempel kan selge hesten. Men til bruk: "den kan liksom være din". Og hesten er det jo utelukket for fosterbarnet å kunne ta med til byen, hvor de fattige foreldrene bor, så der har fosterforeldre og barnevernet funnet en fin hindring for det fosterbarn som måtte finne på å gjøre opprør mot ødeleggelsen av sin familie, men som er glad i hesten.

Og ingen stiller betimelige spørsmål.

*

Forskjellige slags dyr gjør tjenesten. Men historien med kaninen var et tidlig eksempel. Min gode venn Harry Ulich, nå dessverre avdød, var den som fant en karakteristisk betegnelse på hele denne typen følelsesmessig utpresning: kanintrikset. Et fiffig barnevernsvåpen.

*