*
19. november 2010 / 18.
november 2005
Borte fra mor og
far
Av Marianne
Haslev Skånland
•
Er det noe et barnevern burde sette sentralt og bøye seg
for, så er det naturgitt kjærlighet. Det er den kraften
som, som ingen annen, gir oss mot til å takle
vanskeligheter og plager, til å holde ut i hverdagen, gir
oss humør til å glede oss over livet, til å oppleve korte
glimt av dyp lykke. Når barnets elskede foreldrene sier
noe, kan barnet være villig til å høre etter og la seg
oppdra, for den gjensidige kjærligheten medfører en intim
tiltro.
Nettopp fordi kjærlighet og samhørighet mellom foreldre og
egne barn er naturgitt, er den ofte uartikulert, man kan
ikke forklare hvorfor man er glad i, forklare hva det
egentlig er man føler. Men kjærligheten er der som en
understrømning, som et fundament for hele det daglige
livet. Den er "det ene nødvendige".
Dette forstår ikke norsk barnevern. Ikke at de selv er så
flinke til å artikulere, formulere, forklare. Deres stadige
fabuleringer omkring barn og barns anliggender er
hjelpeløse og overfladiske og strider mot enkelt
observerbare fakta og enkle resonnementer. Men når det
gjelder instinktivt gitt familiekjærlighet og
familiesamhold, er barnevernet ikke bare kommet kort, de
mangler all forståelse (jf Ny kamp mot
barnevernet).
Ordet "kjærlighet" og forståelsen av hva dette er, er
fraværende nettopp hos barnevernet, som sterkest kunne
trenge det. Og det er ikke så rart. For å skjønne at
kjærligheten, lengselen etter å være så nær så nær, være
sammen med dem man er glad i, sove under samme tak - å
skjønne at dette er selve grunnpilaren, ville føre til at
barnevernerne måtte spørre seg selv hva det egentlig er de
driver med.
Derfor heter det ikke "kjærlighet" i barnevernets
journaler; det heter "tilknytning".
Det heter ikke "foreldrenes kjærlighet til sitt barn"; det
heter "foreldre-rollen".
Det heter ikke "moren og faren"; det heter
"omsorgspersonene".
Det heter ikke "lengsel etter sine kjære gir seg uttrykk i
opprør eller grubling når barnet får et sjeldent glimt av
paradiset men vet at veien tilbake dit er stengt"; det
heter "foreldrene legger lojalitetspress på barnet under
samværene, derfor må samværene skjæres ned for at barnet
kan få ro til å knytte seg til fosterforeldrene".
Det heter ikke "fortvilelse og redsel som gjennom lang tid
har ført til deprimert passivitet og hat overfor dem som
har forårsaket adskillelsen"; det heter "traumer etter
omsorgssvikten hos foreldrene før omsorgsovertagelsen, men
det går bedre etter hvert når barnet tilpasser seg
fosterhjemmet og de nye omsorgspersonene".
Det heter ikke "hun tenkte uopphørlig på sin familie og
gjorde opprør mot maktmenneskene som tvang henne til å leve
adskilt fra dem"; nei det heter i fylkesnevndens skitne
behandling at "hun utnyttet ikke mulighetene hun fikk, og
under påvirkning av foreldrene hadde hun bestemt seg for å
ikke trives i fosterhjemmet".
x x x
I England er kostskoler utbredt. De har vært kjent for å
være gode rent utdannelsesmessig sett, og har vært regnet
som nødvendig inngangsbillett til sosial status og suksess
i yrkeslivet. Men de er også godt kjent for å medføre store
lidelser, især fordi elevene blir sendt dit ikke bare som
tenåringer men allerede som små barn. Mange som er vokst
opp på kostskole har som voksne dannet grupper og
foreninger for "overlevende etter kostskolesystemet". De
advarer sterkt, og forteller om skader og etterdønninger,
både fordi det miljøet som normalt oppstår på sånne steder
er uheldig og ikke rent sjelden fører til ren mishandling
både barna imellom og fra personale, og fordi det ikke er
godt for barna å ikke kunne søke til foreldrene både i gode
og vonde stunder.
De to negative aspektene er i virkeligheten det samme. Både
utsattheten for mishandling og redselen / alene-følelsen er
utslag av at barna ikke er hos sine foreldre. Slektslinjer
der barna instinktivt har søkt dit hvor de får best
beskyttelse mot alle farer, er de som har klart seg best
(naturligvis). Og det er hos egne foreldre barn får den
beste beskyttelse (se "Fakta og forskning:
Barnemishandling som
barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2.
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly &
Wilsons forskning. Denne mekanismen: Voksne
søker instinktivt å ha eget avkom nær for å kunne
beskytte og hjelpe det, barn søker instinktivt å holde
seg hos egne foreldre, hvor de får best beskyttelse og
hjelp - eksisterer hos alle levende arter hvor avkommet
er avhengig av de voksne for å leve opp. Ikke minst er
det sterkt tilstede i mennesket, hvor sårbar og
hjelpeløs barndom varer i årevis (se også Sverre
Kvilhaug: Atskillelse barn og
foreldre ISBN 82-303-0532-3). Og
denne samhørigheten kommer nettopp til uttrykk gjennom
følelsen kjærlighet.
Man skulle ikke tro det var så vanskelig å forstå at de
samme naturlige reaksjonene, de samme skadene, redselen,
fortvilelsen, den økede utsattheten for mishandling, og
etterdønningene som varer og varer, - alt dette gjør seg i
enda sterkere grad gjeldende når barnevernet griper inn
overfor et barn med en enda langt mere aggressiv
adskillelse fra foreldrene enn den som kostskolene tvinger
til.
Men barnevernet begriper seg ikke på naturlige følger av
deres egen handlemåte. Deres feilaktige "analyser" av barns
situasjon i fosterhjem eller barnehjem fører så til at
situasjonen aldri bedres for de tusener som rammes av
familie-sprengning hvert år. Barnevernet forstår ikke
situasjonen og dens årsak, og kjenner derfor heller ikke
igjen symptomene når de møter dem i andre utgaver, for
eksempel hos kostskole-plasserte. Men mange av de rammede
vil nok kjenne seg igjen i disse beskrivelsene av lengsel,
sårhet, og opprør:
Fra Ofret på misjonens alter
(Ny Tid
14.02.04):
"- Jeg kan ikke huske noe fra den første tiden. Alt er et
stort svart hull. Men etter noen måneder ble jeg sendt hjem
til foreldrene mine, som fikk beskjed om at jeg ikke var
internatmoden ennå. Da hadde jeg begynt å tisse på meg og
blitt bleiebarn igjen, som far sa til meg," begynner
Grasmo. "- Jeg var alene, mor og far var langt borte,"
minnes Grasmo. Det skulle ikke gå mer enn en høst på
internatet før hun som sjuåring gjorde dyptgripende
erkjennelser. "- Jeg lærte meg å bli uavhengig av tre ting;
å ikke trenge kjærlighet, å ikke trenge å ha trygghet, og å
ikke lengte for mye, for da begynte jeg bare å gråte og
gjøre mor trist. ... De har ødelagt min kjærlighetsevne,
min trygghet og min evne til å lengte." Selv har hun på
mange måter fått bearbeidet de seksuelle overgrepene, med
fantastisk god hjelp fra gode venner og profesjonelle,
forteller hun. "- Men jeg forstår fremdeles ikke at jeg ble
tvunget til atskillelse fra mor og far."
x x x
Fra – Vil ikke avlive hunden min
(Smaalenenes
Avis 15.10.04): 16-åring i barnevernshjem må bruke av
konfirmasjonspenger for å ha hunden i kennel.
Regina Wattum (16) kjøpte hund for sine egne
konfirmasjonspenger i fjor. Nå har hun kommet på
barnevernsinstitusjon og har fått beskjed om at hun enten
må avlive hunden eller gi den bort. "- Jeg klarer ikke å
kvitte meg med hunden min. Berly betyr alt for meg," sier
16-åringen. Kilder vi har snakket med på fosterhjemssiden
fastslår at barnevernet verken kan eller vil ta hensyn til
om barn og unge har hund når de skal plasseres i et nytt
hjem. "- For Regina betyr hunden utrolig mye. Hun tar seg
av den på imponerende måte. Regina er en flott jente. Hvis
ungdommer som sliter med nettverket rundt seg skal tas vare
på, bør de ikke fratas ting som er med på å opprettholde
livsmotet," sier en kilde til oss, som ønsker å være
anonym.
x x x
Fra 14-årig jente angrep barnevernsarbeider
med kniv (BarnasRett 15.04.04): Den
15. april meldte den svenske avisa Expressen at en 14 år
gammel jente, som skulle hentes tilbake til
fosterhjemmet etter påskeferie hjemme hos moren, angrep
og stakk en barnevernsarbeider i halsen med kniv.
14-åringen var en fin og grei jente, og var ikke tatt
fra moren på grunn av egen atferd. Heller ikke hadde hun
misbruksproblematikk. Hendelsen omtales derfor som helt
uforutsett. Sosialsjefen Sven-Erik Söderlund i Skövde
sier: "- Det här är en lugn och fin tjej. Händelsen är
helt oförklarlig." 14-åringen ble umiddelbart plassert
på lukket institusjon.
---
Vi andre forstår! Vi skjønner at 14-åringen slett ikke
ville tilbake til fosterhjemmet, at hun ønsket å være hos
sin mor, og at hun har erfaring med et barnevern som minst
av alt lytter til sine brukere. Hun - og mange med henne -
vet at det ikke nytter å argumentere overfor barnevernet
for sine ønsker.
Det var så fint uttrykt på hjemmesiden til "GFSR avdeling
Øvre Romerike" for noen år siden, hvor det sto ved siden av
bildet av den lille bamsen:
Et
barns tanker
Hva var det jeg
gjorde galt ?
Hvorfor får jeg ikke bo i sammen med mor og far?
Er det min skyld ?
Hva må jeg gjøre for og få lov til og komme tilbake til mor
og far?
x x x
Artikkelen ble opprindelig skrevet 18. november 2005 og er
tidligere publisert på BarnasRett.no og på
Barnevernet.origo.no.
Den er her kun svakt oppdatert.
x x x