*
24 juli 2020
Anita
Skippervik, jurist:
Systematiske
lovbrudd kan ikke omdefineres som unntaksvise enkeltsaker
• • • •
En
sterkt forkortet versjon av artikkelen ble publisert i
Stavanger Aftenblad den 14 juli 2020 med tittelen
Når summen av lovlige tiltak blir
ulovlig. Den var respons på
artikkelen Det fins et annet barnevern enn det
nyhetsmediene beskriver av Kjersti Sandanger og
Svein Erik Tuastad fra 10 juli 2020, hvor forfatterne
argumenterte for at barnevernets handlemåte i
enkeltsaker som de blir kritisert for, ikke er
representative for barnevernet.
Skipperviks artikkel er trykket her med forfatterens
sjenerøse tillatelse.
• • • •
Barnevernet har en utstrakt fullmakt til å gjøre inngrep i
barns familieliv, og andre rettigheter. Et inngrep overfor
barnet starter ved undersøkelsessak, og ikke ved
akuttvedtak, omsorgsovertakelse og adopsjon. En er
dessverre tilbøyelig til å se bort fra dette fordi
inngrepene begrunnes med at de er "iverksatt for å hjelpe"
eller er "behandling" til "barnets beste". Statens evne til
å vurdere hva som i det enkelte tilfelle tjener barnets
interesser best har ofte ført til fatale konsekvenser.
Utgangspunktet etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjon
(EMK) er at en person må tåle en
viss, subjektiv belastning i en undersøkelse fra det
offentlige. Menneskerettsdomstolen (EMD) har skildret at artikkel 3
krever at den smerte eller ydmykelse som de undersøkte
blir påført ikke må overstige hva som «ligger innenfor
en legitim handling eller straff» Jf. storkammerdommen
i Kudla mot Polen, dato 26.10.2000.
I storkammerdommen Jalloh mot Tyskland, pkt. 76, ble tvungen
innsetting av en sprøyte med oppkastmiddel i halsen sett
på som for mye maktbruk og EMK artikkel 3 overskredet,
selv om medisinske tvangsinngrep ikke i seg selv er
forbudt. Grunnen var at handlingen ikke var eneste måte
å få beviset på da det ville komme naturlig ut av seg
selv, og det var derfor ikke kvalitativt grunnlag for
inngrepet. Hendelsen var egnet til å forårsake en
følelse av frykt og hjelpeløshet hos den som ble utsatt
for dette.
Saken illustrerer hvordan et offentlig tiltak tar
utgangspunkt i det lovlige, men likevel passerer grensen
for det lovlige gjennom konkrete handlinger som isolert
sett er av mindre betydning, men som i et kumulativt
perspektiv likevel fører til at maktbruken må bli vurdert
som ulovlig. Hvordan barnevernet utøver sin makt er ikke
blitt undersøkt og konkludert opp mot EMK artikkel 3. Det
er likevel avdekket mange lovbrudd og dårlig skjønn på
generelt nivå og noen konkrete saker har blitt gransket,
men uten henblikk på artikkel 3.
Den 21. juni 2013 ble det vedtatt at Norge skulle slutte
seg til OPCAT. Sivilombudsmannen har fått oppgaven med å
utøve mandatet i denne tilleggsprotokollen.
Sivilombudsmannen har et særskilt ansvar for å undersøke
hvordan frihetsberøvedes rettigheter ivaretas og for å
forebygge krenkelser. I 2014 opprettet Sivilombudsmannen en
egen forebyggingsenhet ved sitt kontor. Forebyggingsenheten
foretar regelmessige besøk til steder der mennesker er
fratatt friheten. Det er for eksempel fengsler,
politiarrester, psykisk helsevern-institusjoner og
barnevernsinstitusjoner. På bakgrunn av besøkene gir
Sivilombudsmannen anbefalinger med sikte på å forebygge
tortur og umenneskelig behandling.
Sivilombudsmannen har i flere rapporter funnet
kritikkverdige forhold ved barnevernsinstitusjoner. Likevel
er arbeidet ikke av en slik art at det får noen direkte
konsekvenser i enkeltsaker.
Over en tidsperiode på 24 år (1996 -2020) har EMD i flere
saker konkludert brudd på EMK artikkel 8 mot Norge i
barnevernsaker.
*
Det kan stilles spørsmål ved flere sider av barnevernets
maktutøvelse om hvorvidt inngrep og tvangsutøvelse ligger
innenfor en legitim handling og er en belastning et individ
må tåle, eller om den smerten eller ydmykelsen som påføres
overstiger det legitime, jf. storkammerdommen Kudla mot
Polen.
Det som er sikkert er at terskelen i forhold til EMK
artikkel 3 er lavere for barn da de har en særskilt rett på
vern etter barnekonvensjonen.
*
Dommen Irland mot Storbritannia
datert
18.01.1978 omhandler avhørsmetoder og det å bevisst
stresse personer som middel. I denne dommen ble det
konstatert at metodene som de britiske politisoldatene
hadde brukt under avhør av IRA-fanger krenket EMK
artikkel 3 som nedverdigende behandling. EMD konkluderte
at de var nedverdigende fordi metodene var egnet til å
skape angst, frykt og mindreverdighetsfølelse hos den
avhørte, på en måte som virket ydmykende og fornedrende
og eventuelt var egnet til å bryte ned den fysiske og
psykiske motstandskraften. Poenget i dommen her er at
EMD slo fast at selv om avhørsmetodene ikke direkte
førte til fysiske skader, førte de i det minste til en
så alvorlig fysisk og psykisk belastning at den avhørte
ble bragt i en akutt forvirringstilstand under avhør.
Barnevernets undersøkelsesmetoder handler om bevisst å
skape stress med formål å bringe foreldre ut av fatning,
også ved å stresse barna.
Hvordan disse undersøkelsesmetodene påvirker en persons
stressnivå og hvordan metodene påvirker barnas reelle
funksjonsnivå i forhold til en lik situasjon uten stress,
er ikke konkret forsket på.
Det finnes ikke tilstrekkelig granskingsmateriale om, eller
materiale som gjør undersøkelsessaker etterprøvbare for,
hva som skjer muntlig gjennom prosessen. I en
undersøkelsessak er det ingen reelle klagemuligheter, da
verken barn eller foreldre har partsstatus. I forskning
utført av sosialantropolog Mark Flinn har det kommet frem
dokumenterbare resultater om hvordan stress og det å bli
isolert fra ens kjære påvirker kroppen i negativ
retning(1). Barnevern var ikke noen faktor i hans
forskning. Andre forskningsrapporter forutsetter
omsorgssvikt og at barnevernet må gripe inn. Likevel kommer
de til likt resultat; at flytting av barn til ukjente
omgivelser resulterer i omfattende negativt stress for
barna.
Negativt tyngende stress over tid kan medføre
post-traumatisk stressyndrom (PTSD). Svært mange barn og
foreldre utvikler PTSD som en konsekvens av barnevernets
saksbehandling og tiltak. Det er store mørketall og
usikkert om det er ført noen statistikk på området. Slik
forskningen til Kristofersen(2) viser går det ikke så bra
med barn under barnevernstiltak, uten at det er forsket
nærmere på årsakssammenhengen med hva de blir utsatt for
både gjennom saksbehandlingen og i offentlig omsorg.
Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved påstander om
hvorvidt barnas psykiske og fysiske helse har blitt skadet
før, eller som en konsekvens av, saksbehandlingen og
omsorgsplasseringen.
*
Saksbehandlingen er generelt varierende med dokumentert
ikke godkjente saksbehandlingsprogrammer for
undersøkelsene. Hele lovens vilkår er sterkt skjønnspreget
og overlatt til forvaltningen (de enkelte saksbehandlerne)
å vurdere. Skjønnsvurderingene og saksbehandlingsmetodene
er sterkt preget av Killéns lærebøker(3) som i mange år
var, og kanskje fremdeles er, pensum på utdanningen, samt
lovgivers uttalelser om at barn er lojale mot sine
foreldre, og derfor ikke blir oppfattet å være troverdige.
Konsekvensene av opplæringen gir utslag i hvordan
saksbehandlingen blir gjennomført, særlig med hensyn til
saksbehandleres muntlige og non-verbale kommunikasjon.
Trekkene og tendensene gjenspeiles ved at det blir avdekket
mye avvik gjennom tilsyn og revisjonsrapporter, og hvor nå
granskingen i Samnanger(4) konkluderer med grov
systemsvikt. Hva dette medfører av psykisk terror,
nedverdigende og umenneskelig behandling tror jeg staten
Norge ikke tør å tenke på engang.
Den siste store granskingen var Drægebøutvalgets i
2001-2003 (f 5) som konkluderte med grov omsorgssvikt fra
det offentlige. Det er helt klart at hva Drægebøutvalget
fant er innenfor EMK artikkel 3. Den har i ettertid medført
millioner i erstatningsutbetalinger. Det er lite som tyder
på at barnevernsinstitusjoner er blitt bedre i årene etter.
Det finnes utallige beretninger om vanskjøtsel, vold,
isolering, overgrep m.m. fra barnevernsinstitusjoner og
fosterhjem helt frem til i dag. En har også nå
Samnangerrapporten og Fjeldrappporten. Forskjellen mellom
Bergen og Samnanger er at Samnanger tar ansvar, mens Bergen
forsøker med alle midler å unngå ansvar og gjøre noe som
helst for å rydde opp. Bergen slikker vel fremdeles sine
økonomiske sår etter Drægebøutvalget og en fandens advokat
er ikke å oppdrive.
Glassjentesaken viser klart at klageretten og prøvingen
ikke er reell. Barn får ingen annen informasjon enn
klagerett til Fylkesmannen. Barn har svært vanskelig for å
få konstatert konvensjonsbrudd og få konvensjonsbrudd
reparert, både i forhold til å få dem konstatert, å få dem
avsluttet, og en reell erstatningsordning.
Rettssikkerhetsgarantier mangler både i saksbehandlingen
hos barnevernet, i rettssystemet og gjennom klageordninger.
Dette indikerer at barns rett til familieliv systematisk
blir brudt med metoder og maktbruk som er innenfor EMK
artikkel 3, samt hva barna blir utsatt for av grov tvang
under offentlig omsorg.
*
Fotnoter:
(1)
Mark V. Flinn, PhD:
Research in
Progress
Baylor
University, ingen
dato
Mark Flinn
Wikipedia,
sist oppdatert 21 oktober 2019
Mark V. Flinn and Barry G. England:
Childhood Stress and Family
Environment
Current
Anthropology, Vol 36 Number
5, December 1995
(2)
Lars B. Kristofersen:
Barnevernbarnas helse
Uførhet og dødelighet i perioden
1990-2002
NIBR-rapport 2005:12
Nå nedlastbar fra OsloMet:
http://www.hioa.no/Om-OsloMet/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NIBR/Publikasjoner/Publikasjoner-norsk/Barnevernbarnas-helse
(3)
Marianne Haslev Skånland:
Noen barnefaglige eksperter
(1) – Kari Killén, sosionom og
dr.philos
MHS's
hjemmeside, 26 august 2018
(4)
Sluttrapport. Gransking av tre
barnevernsaker
Samnanger
kommune, oppdatert 6
mai 2020
(5)
Grov omsorgssvikt
dokumentert
nrk
Vestland, 26 / 27 juni
2003
**
Se
også
Fellende dommer mot Norge ved Den
Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i
barnevernssaker
Oppdatert
per 12 mars 2020
MHS's
hjemmeside, 12 mars 2020
Anita Skippervik:
La oss ordne opp i det stille, slik at
ingen merker det!
MHS's
hjemmeside, 26 februar 2018
– : Hva skjuler barnevernet av
saksbehandlingsmetoder og hvordan blir slike spørsmål
møtt?
MHS's
hjemmeside, 27 desember 2017
Knut Inge Røen:
"Tilgjevelege feil"
MHS's
hjemmeside, 13 mai 2020
Ottar Steinhovden:
Informere om norsk barnevern i
utlandet
MHS's
hjemmeside, 27 april 2016
Olav Terje Bergo:
Hvem skal man lytte
til?
MHS's
hjemmeside, 26 mars 2019
Arne Jarl Hatlem:
Barnevernet – nådeløse
nordmenn
MHS's
hjemmeside, 18 juli 2018
familien-er-samlet:
Ny Bufdir brukerundersøkelse
2016
MHS's
hjemmeside, 17 april 2020
– : Samtaler eller avhør? Undersøkelse eller
etterforskning?
MHS's
hjemmeside, 4 januar 2018
Marianne Haslev Skånland med kommentar av
familien-er-samlet:
Gjennomføring av akuttvedtak i
barnevernet –
skal det være krigersk eller
silkefint?
MHS's
hjemmeside, 18 desember 2017
Marianne Haslev Skånland:
Samarbeid med
barnevernet?
Ringerikes
Blad, 18 september 2014
– : Dr Mengele & co på ferde i norske
hjem?
MHS's
hjemmeside, 1995
– : Barnevernsgalskapen – intet å undres
på
MHS's
hjemmeside, 6 april 2018
– : Hjelper barnevernet fattige
familier?
MHS's
hjemmeside, 21 september 2011
Åse Hellenes Rødøy:
To møter med norsk
barnevern
MHS's
hjemmeside, oktober 2003 / 6 april 2017
*