*
2 desember 2019
Bjørn Bjøro:
Kostbar
unnaluring som barnevernsteknikk
• • •
Innlegget ble publisert som en
kommentar til artikkelen "Rapport: Barnevernet for dårlige
til å dokumentere hva de gjør" i Tidens Krav den 30 november 2019.
Innlegget er trykket her med forfatterens sjenerøse
tillatelse.
• • •
Jeg har tidligere arbeidet nærmere 10 år i byomfattende
offentlig barnevern i Oslo, og har deretter på fritiden
hjulpet noen familier.
I en sak fikk vi innhentet samtlige dokumenter, både
rettskraftig dom fra tingretten og etterfølgende
korrespondanse m.v. En snaut 6 år gammel jente ble etter at
barnevernet hadde planlagt akuttvedtak over litt tid,
hentet i barnehagen og kjørt gråtende av sted. Foreldrene
fikk ikke lov til å snakke med henne før etter nærmere to
måneder. Fylkesnemnda vedtok omsorgsovertakelse. Tingretten
fastslo i en meget grundig dom at jenta aldri skulle vært
tatt fra sine foreldre, og at jenta skulle hjem straks.
Jenta har fortsatt traumer etter barnevernets behandling,
og hun blir meget godt ivaretatt av sine foreldre.
Min gransking viste at kommuneadvokaten hadde holdt
vesentlige dokumenter i saken og som var ført i journal i
barnevernet, skjult for fylkesnemnda, og dette inkluderte
et dokument kommuneadvokaten hadde medunderskrevet kort tid
før saken var oppe i fylkesnemnda. Under hennes
eksaminasjon av et vitne i tingretten ble hun så nervøs at
hun røpet at det var viktig dokument tingretten ikke hadde,
og tingretten krevde at hun framla tilbakeholdte
dokumenter, og så ba retten om en rekke dokumenter fra
barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) m.v. , og konkluderte
med at foreldrene alltid hadde samarbeidet godt med
barnevernet, BUP m.v., og rettens dom var en knusende
kritikk av barnevernet.
Barnevernets partsrepresentant holdt også i sine
forklaringer skjult for fylkesnemnda og tingretten den
dokumentasjonen som var holdt unna, og bør vel kunne sies å
ha forklart seg uriktig også for retten, noe som kan være
straffbart.
Fylkesnemndslederen ble konfrontert med hvordan kommunen
hadde oppnådd et uriktig resultat til skade for barn
gjennom skjuling av journalførte dokumenter, og
nemndslederen ble spurt om nemnda heretter ville legge
skjerpet kontroll på kommunen ved å forlange å få
dokumentlister fra barnevernet og kontrollere at samtlige
relevante dokumenter var med. Dette var nemndslederen ikke
interessert i, og la dermed åpent for at liknende saker
fortsatt kunne skje. Sentralenheten for fylkesnemndene
ville heller ikke foreta seg noe. Departementet ved
statssekretær ble orientert og ville ikke gjøre noe. Det
ville heller ikke direktoratet, selv om henvendelser ble
stilet direkte til direktør Mari Trommald.
Altså ble alt lagt til rette fra ansvarlige myndigheter for
at slik praksis til skade for barn kunne fortsette.
Dert klages - særlig fra mine fagforeningskolleger i
barnevern - over at det er for lite ressurser i barnevern.
Jeg beregnet hvor mye denne saken kostet, og registrerte at
ca. kr. 2,- millioner ble sløst bort i destruktiv
virksomhet. I tillegg kommer langsiktig skadepåføring.
Dersom sløsingen i konfliktorientert virksomhet ble
stoppet, og midlene kanalisert i progressivt arbeid i
samarbeid med familier og nettverk, hadde vi fått et langt
bedre barnevern, og vi hadde fått en god langsiktig
økonomisk effekt. De knusende nederlagene Norge har lidt i
Menneskerettsdomstolen ser så langt ut til å virke i alle
fall noe i positiv retning.
**
*