*
17 februar 2020
Hilde Charlotte
Sjølett:
Når
systemet svikter, kollapser barnas rettsvern.
Hva med å åpne noen dører?
• • • •
Artikkelen ble publisert
på advokat Hilde Charlotte Sjøletts blogg
Barnejuristen den 16 februar 2020.
Den er trykket her med forfatterens vennlige tillatelse.
• • • •
Hvordan kan Norge ha blitt dømt flere ganger for brudd på
menneskerettighetene dersom vi har et så godt system, spør
mange seg. Er systemet egentlig så godt når det har en
målsetting om økt bruk av adopsjon, spør andre. Hva vil
Høyesterett ha å si om det biologiske prinsipp, spør jeg.
Høyesteretts viktigste organ, Storkammeret, behandlet nylig
tre barnevernssaker som en direkte konsekvens av Norges
brudd på menneskerettighetene. Signalene har vært sterke
fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og Høyesteretts
oppgave er således å forhindre nye menneskerettighetsbrudd
mot norske barn, og foreldrene deres. Vi har som nasjon
fått uttrykkelig beskjed om å utvise forsiktighet rundt
tvangsadopsjon og at det må gis langt mer samvær i saker
hvor barn plasseres utenfor hjemmet. Målet skal nemlig
alltid være en potensiell tilbakeføring.
EMD slo fast at omsorgsovertakelser skal være midlertidige.
Videre ble det fastslått at barnevernet skal legge til
rette for en tilbakeføring, straks forholdene tilsier det.
Her styrker EMD påstanden om hyppige samvær.
Nå venter vi på at Høyesterett skal endre kurs. Jeg vet
ikke hvordan det er med dere, men jeg er veldig spent.
Høyesterett har uttalt at formålet med samvær etter
plassering er å beholde kjennskap til opphavet og ikke
gjenforening. Er det faktisk slik at Høyesterett ikke har
fått med seg at oppvekstplassering ikke er overensstemmende
med EMK artikkel 8? Eller har Høyesterett bevisst sett bort
fra menneskerettighetene og således krenket norsk lov? I så
tilfelle har Høyesterett krenket utallige barns rettigheter
også. Barn som ulovlig er tatt ut av hjemmene sine, uten
mulighet til å bli gjenforent med foreldrene sine. Likeså
vil Høyesterett ha vært med på å skjule brudd på
menneskerettighetene, ved å signalisere at norsk gjeldende
samværspraksis er i tråd med Den europeiske
menneskerettskonvensjonen.
*
Dette er jo i så tilfelle et massivt svik. Særlig mot
barna. Høyesterett bærer imidlertid ikke ansvaret alene. Et
helt fagmiljø har støttet Høyesterett. Barnevernet. De
sakkyndige psykologene. Sosialpsykologien. Advokatene.
Domstolene. Alle har vært klar over hvordan barna kan
bevare sin tilknytning til foreldrene. Likevel har de altså
argumentert og dømt stikk i strid med sin kunnskap.
Det handler om både barn og foreldre i sine største
livskriser. Barnevernet henter barn de oppfatter lever
under omsorgssvikt. Barna plasseres i beredskapshjem,
fosterhjem eller på institusjon. Disse barna får ikke se
foreldrene sine mer enn to-tre timer, to til seks ganger i
året. Denne praksisen er det Høyesterett som har lagt
føringer for. Høyesterett har nemlig lagt til grunn, at i
de tilfellene det dreier seg om en oppvekstplassering er
det tilstrekkelig for barna å beholde kjennskap til sitt
opphav. Noen tettere kontakt er med andre ord overflødig.
Hvordan kan det være til barnets beste? Er ikke dette en
praksis som traumatiserer og bryter bånd mellom barn og
foreldre? I tillegg er dette en praksis som helt automatisk
hindrer en tilbakeføring, fremfor å strebe etter den. Og i
den sammenheng oppstår spørsmålet om tvangsadopsjon.
*
Altfor mange foreldre har mistet omsorgen for barna sine,
for deretter å miste dem på nytt, gjennom tvangsadopsjon.
Foreldre blir diagnostisert av barneverntjenesten, de
kritiseres for manglende mentaliseringsevne, eller også for
en lav IQ. Det blir ansett for å være en betydelig risiko
for barnet knyttet opp mot omsorgen. Kanskje er far for
gammel, noe som kan få stor betydning for barnet. Dette er
helt vanlige anførsler fra barneverntjenesten. Du synes
kanskje det høres ut som en skrekkhistorie, og det er det
for så vidt. Like fullt er slike historier sanne. Noen av
disse barna fjernes allerede fra mors bryst på fødestua,
uten at hun har kunnet vise sine ferdigheter som mamma.
Hvordan kan vi som en anerkjent rettsstat unndra barna våre
de helt elementære rettigheter? Ved å vende det biologiske
prinsippet ryggen, for deretter å bringe barna til taushet,
svikter vi dem totalt.
Barns
rettigheter skal ikke være som en gevinst i lotteriet
Normalt går barnevernssaker for lukkede dører. Høyesterett
åpnet imidlertid dørene under behandlingen av tre
barnevernssaker i begynnelsen av februar. Beslutningen har
åpenbart en sammenheng med den store interessen knyttet opp
mot behandling av barnevernssaker generelt. Det sentrale
spørsmålet er om flere dører bør åpnes?
Jeg tror det vil bli enklere å fange opp den ukulturen som
hersker i mange barnevern på den måten? Den ukulturen som
har fått utvikle seg nettopp bak lukkede dører. Norge er
dømt for brudd på menneskerettigheter i altfor mange
barnevernssaker. I et system der barnevernets vurderinger
og påfølgende domsavsigelser er nært knyttet opp mot
sosialpsykologien, ville det kanskje vært betryggende å la
dørene stå åpne. Også til rommene der barna skal høres.
Barn får gjerne uttale seg til de ansatte i barnevernet,
barnas talsperson eller til en sakkyndig. Disse samtalene
foregår som regel bak lukkede dører. Barna er således
prisgitt menneskene oppnevnt som deres talerør.
Det er ingen hjemmel i norsk rett til å kreve at samtalen
blir tatt opp med lyd eller bilde. På den måten er barnas
rettssikkerhet overlatt barnevernkonsulentens- eller den
sakkyndiges forståelse av det barna forteller. Når den
sakkyndige skal videreformidle til retten hva barnet har
fortalt, er det hans eller hennes notater som utgjør den
endelige rapporten. Er notatene skrevet ned under samtalen
med barnet? Eller er notatene skrevet ned i etterkant og
basert på hukommelse? Kommer nyansene klart frem? Forstår
den sakkyndige hva barnet mener?
*
Det er vanskelig å høre barn. Ikke minst er temaet det
snakkes om vanskelig. Med det som utgangspunkt vil man tro
at samtaler mellom den sakkyndige og barn bør kunne tas opp
med lyd eller bilde, slik at samtalen kan spilles av i
retten. Det ville åpenbart styrket barnas rettsvern.
I påvente av at Høyesterett skal endre en kurs de med stor
sannsynlighet har inntatt selv, er det kanskje lov å håpe
på selvinnsikt? Jeg våger i den anledning å ignorere
regjeringsadvokatens arrogante tilsvar på vegne av Norge,
hvor det anføres at signalene gitt oss er en utvikling EMD
ikke bør være assosiert med. Ganske arrogant vil jeg påstå.
Jeg for min del, tror på en endring som fremmer åpenhet,
ærlighet og barnets beste. EMDs praksis tilsier at det som
utgangspunkt ikke er til barnets beste å bli skilt fra sine
foreldre. Da må også første målsetting være en
tilbakeføring. Barna bør høres og forstås. Jeg stemmer for
å åpne noen dører. La oss i det minste sette døra på gløtt.
**
Se
også
Erik Bryn Tvedt:
Årsaker til krisen i
barnevernet
MHS's
hjemmeside, 17 januar 2020
Nathalie H. Brinkmann:
Nav-skandalen kaster lys over norsk
barnevern
MHS's
hjemmeside, 29 november 2019
Øivind Østberg:
Kampen om barnevernets framtid hardner
til
MHS's
hjemmeside,19 desember 2019
Marianne Haslev Skånland:
Hvordan norske eksperter kom til å avvise
biologisk slektskap som relevant for barns
velferd
MHS's
hjemmeside, 9 november 2017
Siv Westerberg:
Barnefängelser? I
Sverige?
MHS's
hjemmeside, 1995 – 28 desember 2018
Lennart Sjöberg:
Tvangsadoption? Psykologer om en mors
olämplighet och om barnets
"anknytning"
BarnasRett,
2001 / mars 2008
– : Envis förälder riskerar sitt
barn
BarnasRett,
mars 1997
Dag Sverre Aamodt:
En advokats erfaringer med
barnevernet
MHS's
hjemmeside, 28 oktober 2014
Margaret Hennum:
Appell – mot
barnevernet
MHS's
hjemmeside, 24 april 2016
*