*
11 august 2019
Hva skal en
politiker være?
Av Marianne
Haslev Skånland
professor
emeritus, Oslo
En artikkel i Folkebladet, lokalavis for Midt-Troms, fikk
meg til å tenke på hvor avsporet jeg synes politikeres
oppfatning av sin egen oppgave er.
Jeg vil ha barna mine
tilbake
Av Kay
Erling Ludvigsen
(lokalpolitiker for Arbeiderpartiet)
Folkebladet,
18 juli 2019
Artikkelens tittel reflekterer ikke innholdet, men det kan
jo være at tittelen er avisens verk. Ludvigsen skriver
nemlig om hvorfor han ikke vil gjøre noe for at folk som
barnevernet har skilt fra sine barn, skal få dem tilbake.
Ludvigsens syn
Han har et syn på barnevernssaker. Han er blitt oppsøkt av
mange familier, antagelig slike som fortvilet prøver å få
hjelp mot barnevernets ødeleggelse av deres barn og
familien forøvrig. Ludvigsen har avvist alle, og vil ikke
sette seg inn i sakene og i hva de som rammes, utsettes
for.
Han tar vel for gitt, da, at alle disse barna blir hjulpet
av barnevernet. Han har sett en sak hvor han mener at
barnevernet gjorde riktig (antagelig ved å ta barn ut av
deres hjem), og mener med det som bakgrunn at slik er nok
sakene generelt.
Han legger skyld på almenheten som protesterer i sosiale
media, og mener deres opphisselse viser at det nok er synd
på dem, det er 'forståelig' at de reagerer som de gjør, men
de er ubalanserte og skal derfor ikke tas alvorlig. Og de
må ikke drive "ensidige offentlige hatkampanjer". Han
unnskylder seg med at "Vi må ha tillit til at det ligger
grundige vurderinger i bunn for enhver sak som havner i
Barneverntjenestens arkiver."
Ludvigsen er ikke alene om slik ansvarsfraskrivelse. Hadde
han vært et særsyn, ville først hans parti, deretter andre
i hans nærhet, hurtig tatt et oppgjør med hans måte å
representere befolkningen på. Men det skjer altså ikke.
Menneskene med makt i det norske samfunn har utstyrt seg
med et merkverdig prinsipp: 'Vi kan ikke gå inn i
enkeltsaker.' Kan de ikke?
Det er uhyggelig lesning.
Hva
er politikernes funksjon?
Politikere skal ikke tilfreds feire seg selv og sine
'meninger'. I et demokrati som skal fungere, må politikerne
skjønne at de er valgt for å ta seg av befolkningens
anliggender, spesielt
vis-a-vis
administrasjon og byråkrati. Politikere må sette seg
iherdig inn i den konkrete utøvelsen av samfunnets
styring. Det
er de som er ansvarlige for den. De ansatte i byråkratier og
etater skal ikke være makthavere mens politikerne 'hviler';
da er det representative demokratiet borte.
Jeg har ikke særlig sans for mye av britisk politisk liv.
Men jeg tror det er et sunt prinsipp at den som der er
valgt til parlamentet for et distrikt, regelmessig skal
være til stede i sitt distrikt og holde møtetid, hvor folk
kan henvende seg til ham/henne med sine saker.
Representanten må finne seg i å bli opplyst om slike
enkeltsaker, og må forsøke å gjøre noe med dem som krever
undersøkelse og aksjon. Blir det for stor misnøye, blir nok
ikke vedkommende valgt igjen neste gang.
Alle saker er enkeltsaker. Å tillate seg å definere
enkeltsaker som 'ikke vårt bord' er ren byråkratisme.
Hvorfor bøyer godtfolk seg for dette sludderet? Det
avskaffer jo åpenhet, gjennomlysning, folkets rett til
selvbestemmelse, forsvar mot overmektige
myndigheter – altså viktige grunnstener nettopp i
demokratiet. De som styrer, vil ikke beskjeftige seg med
konkrete utslag av det deres ansatte og underordnede
bestemmer og gjør?
Politikere skal ikke sandpåstrø det de utøvende etater
foretar seg, mens politikerne selv lar humla suse, synser
og mener og tror og gjetter og føler impresjonistisk, og
mangler basis i nøyaktige opplysninger fordi de ikke
skaffer seg bredest mulig informasjon. Politikere som ikke
skjønner at de må ta for seg alle enkeltsaker som de
faktisk er ansvarlige for, og gå helt inn i innholdet av de
forestillinger og den ideologi den utøvende etat bygger på
og de resultater etaten kan oppvise i alle sakene, har ikke
forstått hva deres oppgave er.
En politiker skal være en som fyller en slik funksjon. Kay
Erling Ludvigsen vil ikke være det, han er ikke interessert
i det vi kan kalle 'demokratiets nødvendige infrastruktur'.
Han baserer seg på én enkeltsak som han tilfeldigvis visste
noe om, og har deretter utstyrt seg med en behagelig
sovepute: at "de fagpersonene som er involvert i slike
prosesser har en helt annen kompetanse enn meg til å vite
hva som er rett og galt".
Jeg har bl.a vært sakkyndig vitne i noen barnevernssaker og
satt meg grundig inn i andre, inklusive i barnevernets
dokumentasjon. (Det er bare nonsens at man ikke kan vite
hvis barnevernet gjemmer seg bak taushetsplikt og ikke vil
uttale seg. Den private part har rett til kopi av alle
barnevernets dokumenter og har rett til å bruke dem.) Jeg
har sett 'fagpersonenes' virksomhet. I sak etter sak gjør
barnevernet & co det motsatte av å verne og gavne barn.
De snakker og skriver dertil ikke sjelden usant, også i
retten.
Når konsternasjonen blant mennesker som vet hva barnevernet
ofte gjør av skade, er så sterk som den er, burde Ludvigsen
sperre øynene opp og finne ut av realitetene, i mengder av
enkeltsaker og i pålitelig statistikk over hvordan det går
når barn tvinges under barnevernets 'bedømmelse' og
'omsorg', bort fra frihet og foreldrenes beskyttelse.
Sviket fra politikerne er tragisk. Må
vi ha tillit? Hva
er det for slags politisk styring? Med den forfatning det
norske barnevernet er i, og i årevis har vært i, fører det
rent galt av sted hvis man 'forbedrer' med ytterligere
tilførsel av ressurser og ytterligere tillit til hva de
bruker ressursene til. Politikerne må styre barnevernet –
ikke styrke men styre det.
**
Se
også:
Jan Pedersen:
Statens barn – Barnevernet har
skapt et fryktens samfunn
27 november 2017
Jan Simonsen:
Erna Solbergs hvitvasking av
barnevernet
7 januar 2019
Olav Bergo:
Hvem skal man lytte
til?
26 mars 2019
Marta Straume:
Barnevern på Karl
Johan
10 juni 2016
Åge Simonsen:
Protestbølgene mot norsk
barnevern
19 juni 2016
familien-er-samlet:
5 år som
flyktninger
30 august
2018
Peder Aresvik:
Jeg bor deler av året i
Serbia
20 februar
2017
Marianne Haslev Skånland:
Barnevernets
overordnede
16 mars 2017
Marianne Haslev Skånland:
Politikerne må styre
barnevernet
8 desember 2018
Marianne Haslev Skånland:
Møte om
barnevernet – politikerne ut av
boblen?
28 april 2018
Marianne Haslev Skånland:
Regjeringspartienes 'plattform' for
barnevern
7 februar 2019
(Litt mer om nekte å 'gå inn i
enkeltsaker', se siste del her:)
Marianne Haslev Skånland:
Ytringsfrihet i
barnevernssaker
*