*
14
oktober 2017
Hva skal du
gjøre?
Av
Lars-Toralf Storstrand, offer for barnevernets overgrep
• • •
Artikkelen ble publisert, lett
forkortet, i Norge IDAG den 11 oktober 2017.
Redaksjonen har føyet til "når barnevernet banker på" i
artikkelens tittel. Det var det eneste forfatteren hadde
en lun innvending mot; han sa: "Når de banker på, er det
allerede for sent!"
Artikkelen kom også den 8 oktober på debattsiden i
Dagen.
Og den har vært lagt ut på Verdidebatt.no.
Religions- og debattredaktør Alf
Gjøsund i Vårt
Land,
som driver Verdidebatt.no, har slettet innlegget der, og
skriver i mail til forfatteren:
"I dag angriper du Barnevernet med utgangspunkt i din
egen historie. Det er svært lite klokt. Av hensyn til både
deg og dine barn har vi slettet innlegget og stengt kontoen
din." Denne silkefine
formyndertendensen – og manglende forståelse for at barn
ikke skades av at det eksponeres at barnevernet angriper
familien uten grunn, tvert imot – har lenge vært
karakteristisk for Vårt Lands syn (= manglende forstand) på
norsk barnevern.
Artikkelen har også vært lagt ut på Forum Redd Våre
Barn,
i tråden for relevante artikler om barnevern i
Norge
IDAG. Her fikk den
en kommentar fra skribenten
familien-er-samlet, som selv har kjent
barnevernets pågang på nært hold, en kommentar som
begynner med
"Meget klar, innsiktsfull og modig tale fra Lars-Toralf
Storstrand. Applaus!"
Artikkelen er trykket her med forfatterens velvillige
samtykke.
• • •
Forsøk å tenke deg inn i denne situasjonen: Det er
grytidlig (eller alternativt etter midnatt). Du har lagt
deg. Det banker på døren. Hardt. Du trekker på deg en
slåbrok og står opp for å se hva det er? Kanskje det er
presten som kommer med dødsbud? Nei, forresten
prestene
ringer som oftest med
dødsbud i dag.
Utenfor døren din står to-fire-seks-åtte-eller-flere
uniformerte politimenn. Bevæpnet og kledd i
anti-terrorutstyr: Skuddsikker vest, hjelm og full pakke.
De er kommet for å hente barna dine.
Kanskje du har fått et varsel du ikke har tatt alvorlig?
Eller kanskje du ikke har tenkt over hvor alvorlig varselet
du fikk, var? Kanskje du ikke har fått noen form for
advarsel i det hele tatt, for det er ikke alltid slik.
I utlandet har man alt flere ganger trukket sammenligninger
mellom måten politiet går Barnevernet til hende på med
østtyske Stasi, sovjetiske KGB, rumenske Securitate,
endatil nazitidens Gestapo. Ingen av dem er langt fra
sannheten.
Du har aldri øvet vold mot barna dine, ei heller har du
forbrutt deg seksuelt mot dem. Men du uttrykte deg kanskje
litt provokativt på Facebook for en måneds tid siden.
Noen leste det du skrev og klikket «Liker», og du har
etterhvert fått en del «liker» fra venner og venners venner
(her passer forøvrig godt å minne på det som står i Talmud:
«Din venn har en venn. Din venns venn har en venn. Vær
forsiktig med hva du sier.»)
Omsider ble det du skrev snappet opp av en eller annen som
ikke trykket «liker». Det var fordi vedkommende ble sint.
Han eller hun (eller var det hen?) likte ikke det du skrev.
Det betyr ikke at det du skrev var verken forbudt, farlig,
eller fryktinngytende. Slikt kan nemlig være straffbart.
Problemet er at Norge den siste generasjonen har utviklet
seg til et samfunn hvor grunnlovens «trykkefrihet bør
forekomme» [gr.l. §100] ses ned på med forakt.
«Ytringsfrihet» som det ble omskrevet til i 2004, høres jo
deilig ut på papiret, men det tas ikke høyde for at vi, når
vi er et samfunn hvor absolutt toleranse er vedtatt ved
lov, samtidig ikke kan innrømme toleranse overfor
intoleranse.
Intoleranse, det er for eksempel å snakke positivt om
Israel, eller negativt om islam. Da kan man selvsagt spørre
om hvor tolerant «toleransen» egentlig er. Sannheten er at
ingenting er mer intolerant enn absolutt toleranse.
Dette betyr at du med lov i hånd har lov til si hva du vil,
men du har bare med å holde kjeft! Spesielt gjelder dette
kritikk av statsråder, politikere og andre offentlig
ansatte (les: Barnevernet) og homoseksuelt praktiserende.
[«Dakar niten, var det noen som ble såret nå?»]
Man levner ikke en tanke lenger på at saker kan være
i offentlighetens
interesse, eller
i allmennhetens
interesse. Politiske
saker regnes automatisk for å være av «offentlig og allmenn
interesse.» Det er derfor så mange politikere arbeider i
det skjulte.
Barnevernet også,
for
sistnevnte har beviselig mange ganger forsøkt å hindre
kritisk søkelys på seg selv, enten det er i aviser eller på
Facebook. Folk som får Barnevernet inn i familien,
undertegnede inkludert, blir advart på det sterkeste mot å
skrive noe som helst om dem eller saken på Facebook eller i
Bloggiverset.
Det tas ikke hensyn til det faktum at det å være en
offentlig person innebærer at de må vente, og tåle, langt
større oppmerksomhet fra pressen og kritisk innstilte
personer enn oss andre. Men akk, pressens rolle som
vaktbikkje er ikke lenger hva den engang var. Man går
stille i dørene og presenterer i høyden en gang i året noe
kritisk, bare for å holde masken. Har du ellers tenkt på
dette: Hvis man ikke er villig til å bære kostnaden
med
å være en offentlig person, har man egentlig da noe i en
offentlig stilling å gjøre?
Hvorfor vil ikke Barnevernet ha åpenhet om sakene? Er det
virkelig for å beskytte dem som blir rammet av deres
vedtak? Eller er det for å beskytte sin egen ræv?
Å være i en offentlig stilling betinger større ansvar. Man
kan for eksempel ikke gå på horehus, fare med løgn eller
bruke kokain, bare for å nevne noen. Jeg mener ikke med
dette å antyde at barnevernsansatte går på horehus eller
bruker kokain, men det er ugjendrivelig bevist at
barnevernsansatte gjentatte ganger har løyet offentlig,
også i min families sak. Det fins lydopptak av samtaler som
beviser dette. Men i Norge kan man etter lovendring faktisk
ikke lenger menede seg.
*
Hva skal du så gjøre når politiet møter opp hjemme hos deg
med fire-fem-seks firmabiler med reklame over hele siden
samt pansret både bak og framme?
Det er faktisk
ikke mye du kan gjøre. Det du kan gjøre er å vise til
Grunnlovens §105. Ingen, heller ikke politiet, og slettes
ikke Barnevernet, kan trenge seg inn i huset ditt uten at
det først foreligger en rettskraftig dom om at de kan gjøre
det. Det vil si, hvis du da ikke tillater at de kommer inn.
Ikke gjør det!
Politiet kan
ikke engang beslaglegge/fjerne noe som helst fra huset ditt
uten enten at det foreligger en rettskraftig dom, en
arrestordre, eller at du gir samtykke til det.
Ikke gjør det!
Som det for eksempel ble gjort da Politiet beslagla
datautstyret i redaksjonslokalet til Medieportalen
Usensurert tidligere i år.
Men dette er da et veldig negativt syn på saken, er det
ikke? Slikt skjer da vel ikke i gamle furet, værbitt?
Eller gjør det dét?
Jo, det skjer. Tallene fra 2016 (Statistisk Sentralbyrå)
forteller at i fjor var 54 620 barn underlagt Barnevernets
«overbeskyttelse». Dette utgjorde en økning på 1181 fra
året i forveien, som var en økning på 351 fra året før det.
La oss se på en annen statistikk.
I
2014 ble det levert
52 966 bekymringsmeldinger til Barnevernet i Norge. Av
disse ble 11 029 henlagt sånn uten videre. Av de
gjenværende 41 967 førte 17 310 saker til vedtak i
systemet. Totalt ble 23 106 av ulike andre årsaker henlagt.
Det betyr at i 2014 ble over 64 prosent av sakene avsluttet
uten at noen dom ble felt (uten å gå nøyere inn på
detaljene her, bortsett fra å nevne at 3,6 prosent av
sakene ble henlagt fordi foreldrene tok med seg barna og
flyttet – enten til en annen kommune – eller utenlands.)
Forøvrig: En henleggelse betyr ikke at du er frikjent. Det
betyr at det fins verken beviser for det ene eller det
andre. Saken kan dermed slumre i systemet og gjenvekkes på
et senere tidspunkt hvis man finner en annen juridisk knagg
å henge det på.
Aksepter ikke det. Krev en dom! Bedre å bli dømt
uskyldig enn å ha mistanken hengende over seg som Damokles'
berømte sverd. En dom kan omstøtes til din fordel. En
henleggelse blir sjelden omstøtt til din fordel.
I
2015 ble det levert
54 396 bekymringsmeldinger. En økning på 2,7 prosent i
forhold til året i forveien. Av disse ble 10 710, altså 19
prosent, blankt henlagt. Det totale antallet henleggelser,
når man tar med de sakene som ble henlagt etter
undersøkelser, viser oss at kloss opp under 67 prosent ble
henlagt.
I
2016 ble det levert
58 254 bekymringsmeldinger til Barnevernet. Det er én
bekymringsmelding hvert niende minutt døgnet rundt. En
økning på 7,09 prosent siden året i forveien – i et land
hvor den totale årlige befolkningsveksten er under
1,5 prosent, øker
bekymringsmeldingene nesten det femdobbelte.
Av disse ble 17,75 prosent blankt henlagt, mens det totale
antallet henleggelser var 37 429, eller 64,25 prosent. Man
kan spørre seg selv: Dersom henleggelsesprosenten er så
høy, vitner ikke det om at det er noe som ikke stemmer ett
eller annet sted i kjeden?
*
Men hva skal du gjøre? Mange tenker når de får høre at
barnevernet har tatt noens barn i deres umiddelbare nærhet
eller nabolag: «Ingen røyk uten ild». Men spør deg selv:
Vitner disse tallene om at det er et realistisk bilde?
Faktum er at på under ti år har antall bekymringsmeldinger
økt med nesten 50 prosent. Vitner ikke det heller om at
Norge utvikler seg til å bli et angiversamfunn, nær 30 år
etter at kommuniststatene i Øst-Europa falt og
angiversystemene der forvitret, vokser disse systemene seg
årvisst sterkere i Norge. Og samtidig våger man å snakke
nedsettende om Janteloven?
Hva
skal du da gjøre?
Majoriteten av
dem som får barnevernet i Norge på besøk er ressurssvake
familier. Men det fins noen ressurssterke som blir rammet
også. Det er lett å tro at ressurssterke mennesker lettere
kan komme seg ut av en slik situasjon enn ressurssvake
mennesker. Sannheten er nok noe mer balansert. Den eneste
forskjellen er at de ressurssterke har flere ressurser. Det
betyr at de har mer penger.
Noen ganger kan det være lettere for ressurssvake å gjøre
noe i sin sak. Spesielt de som ikke har arbeid å gå til i
Norge, for eksempel fordi de er trygdet eller uføre.
Forstår du hva jeg sikter til? Det burde være ganske enkelt
for den som ikke har jobb, enklere enn for den som sitter i
en høyt betalt stilling, å redde sine barn. Få
ektefelle/samboer og unger ut av landet. Men hold kjeft.
Ikke si noe til noen om det. Ikke engang til
dine foreldre/svigerforeldre.
Kanskje det endatil er lettere å finne seg en jobb i
utlandet? Søk gjerne politisk asyl. Muslimer fra den tredje
verden har ikke enerett på å være flyktning eller bli
kvotert inn i NAVs systemer. Det fins nok av land å velge
mellom. Det viktigste er at dere kommer dere bort fra Norge
– før noen form for rettslig prosess blir påbegynt fra
barnevernets side.
Straks en rettslig prosess blir påbegynt, er du nemlig
kriminell hvis du tar barna med deg ut av landet.
Hører du meg? Dette er hva du skal gjøre, dersom du kjenner
lukten av barnevernet i din nærhet: Ta din
ektefelle/samboer og barna med deg. Kom deg ut av Norge!
**
*