*
25 november 2017
Lavmål i
fylkesnemndene
Av
familien-er-samlet
En
jusprofessor har påpekt det alle med folkeskole og litt
vett allerede har forstått:
Barnefamilier flyttes på sentre for
foreldre og barn mot deres vilje
Aftenposten,
23 november 2017
Jusprofessoren mener det er
problematisk at familier - med tvang - blir filmet og
observert slik de blir på disse sentrene. En av tre slike
saker ender i omsorgsovertakelse.
Jeg assosierer med et klipp jeg har på netthinnen av noen
jødiske musikanter som spiller lystig sang for det tyske
herrefolket. Bak de påtatte musikant-smilene en dårlig
skjult redsel for gasskamrene. Med klarinett og fele
spiller de for harde livet mens de observeres. Blir det
deres tur i dag?
Foreldrene på sin side forsøker febrilsk å danse i takt med
barnevernet. Hentes barna våre i dag?
En slik sammenligning mener Bufdir er høyst upassende, men
jeg kan ikke hjelpe for mine assosiasjoner, Mari Trommald!
I prinsippet skjer det samme når en overbetalt psykolog
eller psykiater sitter med blokk og blyant hjemme i sofaen
din. Observatoriet er da din egen stue. Også da er klokken
fem på tolv og prognosen har begynt å bli meget dårlig.
Artikkelen har betalingsmur. Men det som man kan lese tyder
på at jusprofessoren tror at
tvangen – nemndvedtakene om flytting til
familiesentre - er
ny. Det er den ikke. Den såkalte frivilligheten som krevdes
før besto og består ofte i at barnevernet bruker barna som
forhandlingskort. Det er selvsagt grovt umoralsk, men alle
forvaltningsledd fra rådmann til barneminister vet at
foreldre presses og trues med barna som våpen - og
aksepterer det.
Hvis ikke....så...Barna er gisler i dette spillet, og
foreldrene er smertelig klar over det.
Fylkesnemndene forstår ikke etikk, de forstår ikke begrepet
verdighet og de forstår ikke jus eller menneskerettigheter.
Og hvorfor skulle de det? De er selv et organ som
ligner
på en domstol.
De er
ingen domstol.
Fylkesnemnda er den utøvende makt - forvaltningen - som
leker tribunal og tar barna dine, og ikke den dømmende
makt. Derfor tvinges familier også helt åpent til
overvåkning på sentre som forsøksdyr i observasjonsbur.
Dette er et humanitært lavmål, men allerede etablert
praksis gjennom den frivillige tvangen som har foregått i
årevis. Blindheten når det gjelder barnevern er grenseløs.
Da kastes all anstendighet og kjøreregler som ellers
gjelder i samfunnet overbord.
*