*



30 august 2018




familien-er-samlet:
5 år som flyktninger


For et par uker siden sa min eldste datter at det var på dagen er fem år siden vi flyktet fra Norge.

Det stemmer.

Vår yngste husker ikke Norge. Vår eldste lengter tidvis etter Norge.

Siden strømmen var borte den kvelden, ble vi sittende rundt stuebordet i lyset fra noen solcellelamper. Det var en fin anledning til å oppsummere de fem årene som har gått.


*

Jeg begynte med å si at jeg var ufattelig stolt av hvordan barna hadde taklet alt det nye de har måttet forholde seg til etter at vi flyttet. Jeg fortalte også barna at dette er de fem mest fantastiske årene i mitt liv.

Jeg forventet at barna skulle himle med øynene, og tenke at "nei, nå skal pappa holde tale", men de ble sittende og satte tydeligvis pris på praten.

Etter min korte innledning fulgte barna på, en etter en, med sine oppsummeringer. Noen humoristiske og livlige, andre mer seriøse og forklarende. Noen av dem fikk sagt ting som de ikke har sagt før. Vi fikk snakket om det som har vært flott, og om det som har vært vanskelig.

Det er med ydmykhet jeg registrerer at barna våre klarer seg godt og fungerer normalt i et land som etterhvert er mer fremmed for meg enn for dem.


*

Det er også med undring at jeg fremdeles tenker på hvordan det norske hjelpeapparatet ønsket at barna våre burde vokse opp hos fremmede.

Rart i grunnen, at jeg kunne si at disse årene har vært de mest fantastiske i mitt liv. De har jo også vært de vanskeligste, når man ser bort fra barnevernets herjinger i de par årene år før vi reiste.

På det verste måtte jeg spørre folk hjemme i Norge om å sende penger. Det var svært ubehagelig. Så gikk ting seg til og økonomien kom bedre på plass.

Jeg hadde kanskje håpet at frykten for norsk barnevern skulle bli mindre etter noen år i utlandet. Det har ikke skjedd. Tvert imot har jeg hatt anledning til å analysere det som skjedde i saken vår, og jeg har i dag mer respekt for norsk barmevern enn noen gang før.

Og da mener jeg respekt i negativ forstand.

Fremdeles kan jeg en gang iblant våkne av vonde drømmer hvor norsk barmevern er involvert.

Jeg, en utdannet mann som aldri har fryktet autoriteter, respekterer barnevernet uforbeholdent. Jeg vet at de kan ødelegge oss og enhver familie, og at oddsene for å vinne over dem er små. Jeg vet at rasjonelle argumenter og sunn fornuft ikke har noen gjennomslagskraft hos dem.


*

Lengter vi etter Norge?

Ja. Jeg gjør. Og min eldste datter gjør. Om tre år er hun myndig. Da kan hun slå seg ned i Norge om det er det hun vil.

For de andre må vi bare bli til de er trygge. Det er en stund til.

Det er en skam at det skal være slik. Det er en skam at min aller største frykt her i utlandet er at vi av en eller annen grunn eller omstendighet skal bli nødt til å returnere til Norge.

Men i dag er jeg altså stolt over at vi har klart disse årene, og fremdeles er ved godt mot.

Jeg sendte en tekstmelding til Norge like etter flukten for fem år siden. Jeg forklarte en bekjent hvorfor vi hadde flyktet.

Svaret var kort, kontant og beskrivende:
" – Jeg forstår. Familien er samlet!"

Det er jo derfor vi fremdeles er her.

*

Så har jeg selv også kommet til et slags veiskille. I årene som har gått siden vi flyktet, har jeg vært svært forbannet på det systemet som gjorde at vi til slutt måtte komme oss unna. Jeg har diskutert med dem, sendt mailer, forsøkt å komme i dialog med dem. Fylkeslege. Ordfører. Helsetilsyn. Kommuneadministrasjon. Barnevernssjef.

Jeg har møtt et ugjennomtrengelig system, som jeg ikke trodde vi hadde i Norge.

Jeg leste nylig et visdomsord:
"The secret of change is to focus your energy, not on figthing the old, but on building the new."

Det gjelder for oss som familie, legge det vonde bak oss og se fremover. Kanskje er det det vi nå må gjøre.



**




*