Misbruk av "foreldelse"

Av Marianne Haslev Skånland

------------------
En kortere versjon har tidligere vært publisert i Bergensavisen (BA) den 4. juni 2002. Denne lengre versjonen finnes også på Rettsnorge og NKMR.
------------------

I saken om mishandling av en rekke barnehjemsbarn (Morgensol-saken) tilbyr Bergen kommune nå ofrene erstatning, men hevder fortsatt å være uten ansvar fordi sakene påstås foreldet.

Hensikten med å ha en lov om foreldelse er å gjøre det mulig endelig en gang å legge konflikter bak seg. Mener jeg f.eks at du urettmessig har satt opp din hytte på min side av grensen, så må jeg gå på med sak innen rimelig tid. Jeg bør ikke kunne holde trussel om rettssak over ditt hode i tiår og dermed gjøre det umulig for deg å disponere fornuftig over din eiendom. Et tilsvarende hensyn tilsier at det offentlige ikke bør kunne vente i mange år etter at de vet at du har kjørt med promille, for så å reise straffesak mot deg på det tidspunkt de finner for godt. I transaksjoner mellom det offentlige og den enkelte hvor resultatene er irreversible, for eksempel ved ekspropriasjon av grunn til å legge motorvei, må det selvsagt settes en frist for å opponere – du kan ikke sitte stille og se på at veien bygges, for så å forlange veien fjernet etter at den er anlagt. Men det er helt klart for de fleste av oss at situasjonen er fullstendig anderledes i den type saker det her er tale om.

Behov for å få avsluttet det gamle og gå videre med sitt nåtidige liv er det enkelt-mennesker som har. For "det offentlige" er det ingen særskilt belastning å måtte svare for sin fortid; det offentlige er kun en administrasjon som skal tjene borgerne. Fellesskapet som det offentlige representerer, er heller ingen sart forsamling som skades av anstendighetskrav fra den enkelte borger. Da er det verre for de individer som lider vanskjebne under kollektivets overgrep, å møte fellesskapets likegyldighet.

I saker av typen Morgensol, hvor det offentlige ulovlig har påført mennesker lidelse, er det ingen grunn til at det offentlige skal kunne påberope seg noen foreldelsesfrist i det hele tatt. At det går år før et offer klarer å reise seg etter mishandling og kreve sine rettigheter, er normalt, især når det var som barn man opplevet mishandlingen. At det også tar årevis å få vekket medmennesker slik at man får nødvendig moralsk og praktisk støtte til å kunne gå makten imot, er en almen erfaring og en som de fleste bør kunne forstå.

Meg bekjent har det offentlige tidligere hevdet å ha vært tilbakeholdende med å påberope seg foreldelse. Det trenger ikke skyldes høy etikk men kan ganske enkelt henge sammen med at det offentlige ikke er vant til å måtte svare for sitt vanstyre. Forgangne generasjoner har resignert og funnet seg i det utrolige fra samfunnets side.

Det er godt å se at dette er i ferd med å endre seg. Riktignok er kampen fortsatt tung. Når f.eks dyslektikere endelig begynner å stevne stat og kommune for mislykket skolegang, har det lett for å henge igjen hos samfunnet en moraliserende holdning: Den som klager på fellesskapet, ansees som en ublu kverulant. Det tas for gitt at samfunnet alltid har handlet både med de beste hensikter og med ukritisabel ekspertise. Hvis et offer antyder at samme type mishandling fortsatt foregår også nå, med stadig nye ofre, og at han går til sak også for å få til en oppvåkning og en endring, må han regne med bastant avvisning. Det offentlige har det med å bagatellisere og ufarliggjøre sine handlinger, og det må erfaringsmessig gå minst 30-50 år før de er blitt tilstrekkelig fjerne for dagens myndigheter til at disse ikke føler seg personlig berørt. Den barnehjemsgranskning som Bergen kommune har satt i gang, ser ut til å følge dette mønsteret. Spesielt påfallende er det at man ikke gransker dagens forhold på barnehjem hvor barn holdes tvangsmessig plassert.

Loven skal tjene alminnelige menneskers liv. Da foreldelsesloven kom i 1979, avløste den en gammel, uklar lov som ikke ga grunnlag for noen entydig praksis. Jeg har hørt rykter om at det under lovdebatten i Stortinget kom innvendinger nettopp fordi loven inneholdt nye uklarheter som åpnet for at stat og kommune kunne begynne å påberope seg foreldelse i stor stil. Det er det som dessverre er blitt utviklingen.

Bergen kommune bør unngå å bruke noe som kan tolkes som prokurator-knep, selv om loven gjør det mulig å drive på. Dertil inneholder lovens §9 (krav på skadeserstatning) et unntak fra foreldelsesfrist som bør komme til anvendelse her, et unntak som gjør det offentliges påberopelse av foreldelse ytterligere tvilsom, og som offentlige aktører med ansvar for vårt sosialvesen burde konfronteres med i sin praksis også i dag: Foreldelsesfristen gjelder ikke ved personskade, dersom "den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade."

Av Frankrikes nye straffelov fremgår at menneskerettighets-brudd som omfatter tortur og umenneskelige handlinger, ikke kan foreldes. Det bør være kjent fra før at menneskerettighets-krenkelser begått under 2. verdenskrig ikke ansees å kunne foreldes. Hvorfor mishandlede barn på Laksevåg skal stilles dårligere, trenger vi nok kommuneadvokater for å forstå.

*