*







Andre nasjoner mere familiekjære ?
Av Marianne Haslev Skånland
Lørdag 10. april 2010
  
*

I Dagsnytt 18 i går fredag 09.04.10 tok programlederen opp en rapport som sies å ha undersøkt i hvilken grad borgerne i forskjellige europeiske land ønsker å ta seg av sine gamle familiemedlemmer selv. Normenn ble sagt å være minst innstilt på dette av alle de sammenlignede nasjoner.

Programleder Hege Holm brukte mye tid på å engasjere hele 3 personer i en debatt - Ingeborg Moræus Hansen, Abid Raja og Per Fugelli, som hadde hver sine synspunkter på samboerskap mellom generasjonene. Om rapporten selv var innslaget imidlertid særdeles uklart.

Hva slags forutsetninger bygger dens konklusjoner på? Er det for eksempel er korrigert for ymse samfunnsforhold, og i så fall hvilke?

Tre momenter som burde klarlegges er:

1) Hvordan er spørsmålstillingene - spørres det om hva de intervjuede ønsker under optimale omstendigheter, eller hva de ser som ønskelig, eller mulig, under forholdene som de er?

2) Tar rapporten i betraktning i hvilken grad den middelaldrende del av befolkningen - altså de som eventuelt skal ta seg av, stelle for, eller pleie de gamle - består av énperson-husholdninger, av par hvor begge er yrkesaktive, eller av par hvor den ene er hjemmeværende?

3) Tar rapporten i betraktning hvilke økonomiske og praktiske muligheter befolkningen i de forskjellige land har til: enten å ha sine eldre familiemedlemmer boende i de eldres hjem men gi de eldre og deres hus daglig stell og tilsyn, eller å ha de eldre boende hos seg i storfamilie-forhold, eller å ha sine eldre boende på sykehjem?

Når man i Norge bor på offentlig sykehjem, tar det offentlige dekning i inntil (jeg tror det er) 85% av ens inntekt, dog under hensyntagen til at en ektefelle som ikke bor på sykehjem, må ha noe å leve av. I Tyskland tar det offentlige, slik jeg har fått det beskrevet fra bra informerte forbindelser der, også regress i barnas inntekter så vel som i den sykes. (Jeg vet ikke med sikkerhet at dette ikke bare dreier seg om private sykehjem, men slik jeg har fått det presentert, gjelder det offentlige.) Det resulterer i at svært mange familier ikke har råd til å ha familiemedlemmer på sykehjem. Isteden løper de voksne barna bena av seg og sliter betydelig med å greie både husarbeidet og stellet av pleietrengende foreldre og svigerforeldre. (Et biprodukt av dette er at det er et stort behov i Tyskland for almindelig, daglig, praktisk hjemmehjelp. Men om dette markedet fungerer godt, eller om det er blitt kvalt i form av offentlige pålegg og restriksjoner som i Norge, vet jeg ikke.)

I sum presenterte Dagsnytt 18 situasjonen omtrent som om nordmenn er maksimalt kalde og ukjærlige overfor egen familie, og andre, f.eks tyskerne, adskillig varmere, mer familiekjære, og mer tjenestevillige. Jeg er ikke overbevist om at dette har dekning i virkeligheten. Jeg kan tenke meg at svært mange nordmenn gjerne vil ha en hyggelig, trygg situasjon for sine eldre og mye samvær med dem, hvis det ikke er praktisk umulig eller et uoverkommelig strev. Og mon tro om ikke faktisk flere tyske familier ville takke ja til sykehjem når situasjonen ellers sliter dem helt ut, hvis det var økonomisk mulig for dem i den situasjonen de nå engang befinner seg i?

  


*