*




Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?

Av Marianne Haslev Skånland

***
Artikkelen ble publisert i Det Liberale Folkepartiets
tidsskriftet Liberal for individuell frihet, vol. 5 No. 3, desember 2007.
***


I Liberal 5:2 juni 2007 har Geir Levi Nilsen et kritisk innlegg, "Familiereparatør og genetisk detektiv", mot Tore Strømøys programmer "Tore på Sporet". Nilsen refererer særlig til ett av programmene, hvor møtet mellom en biologisk mor fra Sør-Amerika, hennes sønn adoptert til Norge og dennes adoptivforeldre ikke var noen suksess. Nilsen forbinder blant annet slike programmer/reportasjer med religiøse, reaksjonære kretser som "gnåler" om kjernefamiliens uerstattelighet, og han retter sin argumentasjon mot politiske trender og mediabildet, samt mot det han ser som uheldige sideeffekter av genetisk forskning. Han uttrykker at "Familien kan være en eksplosiv enhet" og mener så vidt jeg forstår at den like gjerne er negativ som det motsatte.


Følelser

For 30 år siden ville jeg sannsynligvis ha trodd omtrent det samme som Nilsen angående familier, sosialt liv, og genetisk/biologisk slektskap. En slik oppfatning lar seg imidlertid vanskelig opprettholde hvis man tar i betraktning omfattende forskning som foreligger om biologisk slektskap, adopsjon og annen oppfostring av barn hos andre enn egne foreldre eller nære slektninger. Det er blitt klart at slektskap fører med seg en spesiell type følelser av samhørighet mellom nær slekt og fjernhet/fremmedfølelse overfor ikke-slektninger. Slike følelser oppfattes ofte som irrasjonelle fordi de får individene til å foretrekke personer og miljøer uten hensyn til om dette gir materiell uttelling eller andre fordeler. Følelsene er en langt sterkere drivkraft enn man skulle tro, og det lar seg faktisk vise at slektsfølelse egentlig ikke er irrasjonelt i det hele tatt.


Forholdet foreldre-barn er evolusjonært utviklet

Slektsbånd hviler på forholdet mellom foreldre og eget avkom. Det er selvsagt naturgitt, og drivkraften på biokjemisk nivå er mekanismen hvorved gener dupliserer seg selv og føres videre. Det kan bare bli resultatet hvis det individet som er bærer av genet, formerer seg. Genets "interesse" er altså sammenfallende med individets interesse.

Avkommet må i mange arter beskyttes, mates og hjelpes til mer voksen alder. Hvis foreldre ikke ga slik hjelp, ville ungene ha små sjanser til å overleve, og slektslinjer uten noe foreldreinstinkt til å gi omsorg og beskyttelse for avkommet ville derfor – i den grad de noen gang har funnets – dø ut i konkurranse med andre hvor foreldrene hjelper barna frem. Det samme ville skje hvis foreldres omsorgstrang rettet seg udiskriminerende mot hvilke som helst barn. Da ville foreldrene A bli gjenstand for parasittisme fra andre individer B, som ville få A til å hjelpe frem B's barn på bekostning av A's egne barn. A's uselviske gener blir derfor ikke ført videre. Blant alle arter hvor avkommet trenger foreldreomsorg for å klare seg, er de slektslinjer som har overlevet de hvor foreldre har sterke instinkter til å gi omsorg og beskyttelse, og hvor instinktene prioriterer egne barn.

Man kunne tro at mennesker, med sin – evolusjonært nyere – store kognitive hjernekapasitet og sin evne til å håndtere sekundær og langsiktig informasjon på basis av språk, kanskje hadde svekkede foreldre-instinkter og styrte sin adferd på mer opportunistisk vis. Men dette viser seg å ikke være tilfelle, prioriteringen av egne barn er like klar hos mennesker. Dette er også som forventet, hvis jeg har forstått det rett: Nye evolusjonære tilpasninger som vinner frem blokkerer ikke tidligere tilpasninger som fremdeles er gunstige. Tvert imot vil de nye supplere eller lette de tidligere etablertes funksjon.

Parasittisme finnes og adopsjon og annen fremmed-oppfostring finnes, og kan være ekstrem som hos gjøk. Men detaljer og helhet i hvordan dette foregår viser klart at det nettopp ikke er normaltilfellet, og at det bare kan eksistere som randfenomen til en solid kjerne av normaltilfeller.

Evolusjonspsykologene Daly & Wilson (1998, særlig s 8-17, 62-66) gir en god fremstilling av denne mekanismen og dens følger for foreldre-adferd. Resonnementet forklarer hvorfor foreldre er "myrsniper", som i eventyret: Enhver synes best om
sine barn.


Langvarig forhold mellom partnere har mindre støtte fra naturen

Relasjonen mellom ektefeller/partnere er av en annen art (Daly & Wilson 1983). Nært slektskap mellom foreldre fører til lavere fertilitet og dårligere overlevelsesmulighet for avkommet. Det er tydeligvis så genetisk uheldig at komplekse arter har utviklet avverge-reaksjoner mot innavl. Unngåelse av incest både mellom foreldre/barn og mellom søsken er påvist i mange arter av pattedyr, så som rhesus-apekatter, mus, præriehunder. Studier av barn oppdratt idealistisk som om de var brødre og søstre i israelske kibbutzer har vist at de ikke har inngått kjærlighetsforhold til hverandre, og blant flere tusen gifte voksne ble det ikke funnet et eneste ekteskap mellom partnere oppdratt sammen. I en spesiell form for ekteskapsinngåelse på Taiwan blir paret viet allerede som små barn og blir oppdratt sammen. Slike ektepar har rapportert større vanskeligheter med seksuallivet, mere utroskap, flere skilsmisser og færre barn enn vanlig. (ibid, s 304-7: "Incest and exogamous marriage rules").

Partner-forhold har derfor nettopp ikke nære slektskapsbånd som støtte, og trenger gjerne både sex, tilvenning og vane, tilstedeværelse, felles barn som begge er glad i, praktiske fordeler og samfunnssanksjoner for å bestå over tid. Menneskers barn behøver under enkle leveforhold mer enn én forelder til å klare omsorg og oppdragelse over mange år. I dagens situasjon stiller staten opp med ytelser som gjør at en enslig forelder kan klare seg og klare barna allikevel, skjønt ikke like lett som to. Av resultatet i form av antall brutte parforhold kan vi avlese hvor mye mindre interessefellesskap der er mellom partnere enn mellom foreldre og barn.


Familie versus andre konstellasjoner

Resonnementet ovenfor gir en evolusjonær-genetisk forklaring på hvorfor foreldre føler at de må ha sine barn hos seg og hvorfor barna føler at de må være hos sine egne foreldrene og søker å være nær dem når verden utenfor er usikker, truende, vond eller vanskelig. Jeg kjenner heller ikke til noe annet brukbart forsøk i forskningslitteraturen på å forklare denne adferden. Hvis barn og foreldre ikke hadde et instinkt til å søke sammen og holde sammen, ville foreldrene ikke kunnet gi omsorg og beskyttelse i praksis og barna ville ikke kunnet få den, og ville da stå langt mere utsatt for verdens farer. En nærmest selvfølgelig prioritering av familiesamhold er derfor høyst rasjonell.

Det betyr ikke at familieforhold alltid er idylliske. Noen er mislykkede, og der er plenty av problemer og gnisninger. En husholdning er et fellesskap som skal fylle flere funksjoner for medlemmene. Hvis disse funksjonene ikke ivaretas av nære slektninger, som har en naturbasert kjærlighet og samhørighet, pietet og lydhørhet for hverandre, må de ivaretas av andre konstellasjoner av personer. Og i så tilfelle er forekomsten av problemer og konflikter og mistilpasning og hat mere omfattende og uoverkommelig, og antall slike konstellasjoner som går i oppløsning tilsvarende større. Dette er alvorlig for barna, som sterkest er avhengige av at fellesskapet fungerer. Konflikter, vold og mishandling er overrepresentert i barnehjem og fosterhjem over alt hvor slike har vært undersøkt skikkelig og brakt frem i lyset (myndigheter i alle land, også Norge, har en tendens til å skjule sånt så godt de kan).

Daly og Wilsons egen forskning om mishandling av barn (dokumentert i flere artikler i tillegg til ovennevnte bok fra 1998) dreier seg om stebarn, og viser opptil flere dusin ganger høyere forekomst i stefamilier enn i familier med begge biologiske foreldre – og også høyere forekomst enn i énforelder-familier. Det dreier seg om saker med kjent gjerningsmann, og det er steforelderen som forårsaker den forhøyede forekomsten. Overhyppigheten av mishandling utført av steforeldre i forhold til den utført av biologiske foreldre er større jo mer alvorlig mishandlingen er, og spesielt der det dreier seg om drap, som også er de sakene der registreringen er mest pålitelig og ikke kan bortforklares. Steforeldre som mishandler eller dreper bruker mere smertefulle metoder enn biologiske foreldre som gjør det samme. Andre variabler som generell voldelighet, barnas og de voksnes alder, kjønn, utdannelse, familiens størrelse, økonomi osv er kontrollert for i undersøkelsene.

Alle forskningsrapporter om oppfostring av barn i barnehjem og fosterhjem forteller samme historie om hvordan det oppleves og hvordan det går: De fleste fosterbarn blir rastløse, de lengter hjem og drar tilbake til foreldrene så fort de blir fri, de blir bitre og ofte asosiale, "oppdragelsen" fra de fremmede preller av på dem fordi de vet at dette er ikke mennesker som elsker dem av hjertets grunn, men som holder på dem av andre hensyn og ikke sjelden med makt. Og resultatet: Fosterbarn i forferdende antall har opptil mangedoblet frekvens av sykdom, både fysisk og psykisk; uførhet; tidlig død, blant annet ved selvmord; elendig utdannelse; arbeidsløshet; oppløste parforhold; kriminalitet; alkoholisme og stoffmisbruk.

Fra Sverige er Vinnerljungs bok (1996) meget kjent. Et par sitater derfra:

"Men ett av vårdformens grundläggande problem är att den har svårt att ge just stabilitet, både "objektivt" ..... och som en upplevelse till fosterbarnen." (s 90);

"Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. .... Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre." (s 78).

Vinnerljung arbeider i sosialvesenet og likte ikke helt de resultater han selv kom frem til. Han har senere prøvet seg med at "alt er mye bedre nå, med nye metoder", men intet tyder på at hans avhandling er foreldet, dessverre.

Det danske Socialforskningsinstituttet kan vise til lignende fakta (Egelund og Hestbæk 2003 og 2004).

Den canadiske læreren Kropp nevner (1998:137) i forbindelse med barnebortføring at av 51.973 barn rapportert forsvunnet i Canada i 1994, var 40.140 rømlinger, og de aller fleste av dem vendte hjem av egen drift innen 48 timer. Dette tallet kan man for eksempel sammenligne med fosterbarn som rømmer/flykter fra fosterhjem og hvor de drar hen. Det finnes blant annet tall i Jönsons
Sammanbrott i familjehem (1995), en utredning foretatt for Socialstyrelsen som undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i Sverige ("familjehem" betyr fosterhjem). Av disse resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si avslutning av fosterhjemsplasseringen før sosialvesenet ønsket (s 26), og andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos ikke-slekt i 47% (s 35).

Flinn & England's studie (1995) fra de karibiske øyer viser sterkt forhøyet stress (fysiologisk målt) hos barn som ikke enten bor sammen med begge biologiske foreldre eller med sin mor og mormor (en vanlig boform i Vestindia).

Herman, Susser & Struening (1994) har studert depresjon blant voksne hjemløse i New York. Blant dem som har vært i fosterhjem eller på institusjon i barndommen, er det signifikant flere som rapporterer at de er deprimerte når hjemløsheten kommer til som stressfaktor, enn blant dem som er vokst opp hos sin egen familie.

Når Geir Levi Nilsen avskriver familiens verdi ved å henvise til konflikter i familien Orderud, er hans resonnement derfor etter mitt skjønn ute av fokus. Enkelttilfeller av familiekonflikt og familieoppløsning må måles mot alternativene generelt: Andre fellesskapsformer gir som forutsigelse mindre samhold, mindre pålitelighet og stabilitet for barn, og mindre opplevelse av hengivenhet mellom barna og de voksne. Einstøingtilværelse gir ingen overhode. Enkelte voksne kan nok leve alene og nærmest føre naturalhusholdning, dog med adskillige ressurser hentet fra samfunnet. Men barn kan ikke klare seg alene. Biologisk familie av foreldre og barn er ingen arbitrær, sosial konstruksjon. Andre samlivsformer kommer nærmere å være det.


Gjenfunnet slekt

I et enkelt Strømøy-program så man en tenåringsgutt som ikke fikk noe ut av å møte sin mor. At det kan gå slik, er påregnelig, ikke minst ut fra denne guttens alder, ettersom våre instinkter og følelser er tendenser, ikke absolutte reflekser. Andre Tore-på-sporet-programmer har vist et helt annet resultat, blant annet voksne adoptivbarn som selv har søkt sine foreldre og vært mer enn glad for å finne dem.

Akkurat det samme ser vi av en rekke beretninger, bøker, programmer og artikler som dreier seg om argentinske barn hvor foreldrene ble drept av juntaen og som ble adoptert inn i rike junta-familier, og om østtyske barn hvis foreldre måtte flykte og som ble skilt fra dem og adoptert inn i politisk korrekte DDR-familier. Det gjenforenede Tyskland har lagt arbeid i å legge til rette for gjenforening, og det har i de fleste tilfeller vært ønsket både av barna og foreldrene. Bestemødrene på Maiplassen startet arbeidet i Argentina.

Noen av alle gjenforeninger som finner sted utenfor rampelyset er også skuffende eller likegyldige for partene. Det overveldende klare er allikevel alle de tilfellene hvor både barn og foreldre ønsker å gjenforenes, har tenkt på hverandre og lengtet og fantasert, og hvor de opplever en glede og en nærhet som ikke er begrenset til dem som har søkt mest aktivt. Lignende forhold finner vi hos barn som holdes borte fra en av foreldrene av den andre forelderen. De blir ikke sjelden bearbeidet – det kan dreie seg om ren hjernevask – til å forholde seg fiendtlig til den fraværende forelderen, ellers ville de kanskje ikke være å formå til å holde seg borte fra ham/henne? Der hvor det ikke er tilfelle, kan barnet føle en ren sorg over ikke å ha kontakt med den fraværende, uansett grunn. Det er rett og slett ikke tilfelle, slik Nilsen tror det er, at den som blir forsøkt "oppsporet" normalt er likegyldig til dette eller til sine søkende slektninger.

Slektsbånd oppleves faktisk som verdifulle av de aller fleste, særlig kjærligheten mellom foreldre og egne barn, det gir seg ut fra de forhold jeg har forklart ovenfor. Det kommer til uttrykk både gjennom forskningsresultater, gjennom splittede familier som søker hverandre, som i eksemplene i Strømøys program, gjennom de sterke fremstøt som grupper av adopterte har organisert for å få åpnet arkivene – noe de har lykkes med i mange land, og ved at mange tusen bortadopterte søker sine foreldre og andre slektninger gjennom internett, hvor det finnes organiserte søkemuligheter.


Tidsånden

La meg si meg enig med Geir Levi Nilsen i at det snakkes mer om biologi og biologisk slektskaps betydning nå for tiden enn for noen decennier siden. Jeg er også enig i at den oppfatning som der uttrykkes: at biologiske bånd er anderledes enn andre, står i kontrast til behavioristisk miljø-tenkning.

Men jeg har en annen oppfatning enn Nilsen av grunnen til dette. Jeg tror ikke det skyldes noen tilfeldig, verdiløs eller uforståelig dille – noe à la en mote i pop-musikk eller verdensanskuelse, om man vil. Jeg tror det skyldes at biologiske bånds naturlighet er kommet under sterkt angrep fra mekanistisk, ganske primitiv miljø-determinisme, som faktisk har vunnet frem som oppfatning i brede lag av befolkningen. En slik oppfatning har nok vært utbredt i akademiske kretser i de tidlige tiår av 1900-tallet og før det også, men den skjøt for alvor fart fra 1960-tallet, i takt med en voldsom utbygging av utdannelse i sosialt arbeid og psykologi. Historiker Jon Knut Berg (1991) gir et godt bilde av et enkelt-eksempel på dette og dets resultater.

Mot miljø-determinismen forsøker så folk med mere tro på biologiske sammenhenger å forsvare "biologismen", men de gjør det ofte temmelig hjelpeløst. At relasjonen foreldre-barn er særlig verdifull har alltid vært så selvsagt at man ikke har behøvet å finne ut hvorfor. Vår nasjonalforsamling gir et slående eksempel på dette. Det skrives i lovgivning eller i forarbeider om at "Det har en egenverdi for barn å vokse opp hos sine egne foreldre". Men jeg tror knapt en eneste stortingsrepresentant kan forsvare dette standpunktet gjennom å forklare hvorfor. Heller ikke viser de noen vilje til å finne det ut.

Nå er verdien av naturgitte bånd under press fra sosio-psykologiske grupper som livnærer seg av å konstruere "familier" for barn og alskens "aktivitet" for å skape "relasjoner" mellom barn og alle andre i disse kunstige grupperingene. Og ikke å forglemme: livnærer seg av å konstruere bisarre forklaringer på hvorfor alt det sosio-psykologiske "arbeidet" med barn ikke fungerer som deres teorier prediker. Det er på tide at familiene begynner å heve røsten mot disse "barnefaglige" kadrene med sine forfeilede spekulasjoner og filosofier. De som forstår hva familien som naturbasert enhet har å si for barn og dermed for samfunnet, blir sikkert mer skolerte og innsiktsfulle etter hvert og gjør seg kraftigere gjeldende. Da blir det forhåpentlig satt en stopper for at det brukes milliarder på stadig mere kvasi-forskning om "miljøets" betydning og barns "tilknytning", og enda flere milliarder på å "arbeide" med barn som miljø-deterministene har berøvet deres egen familie.


Adopsjon

Nilsen tar i sitt innlegg utgangspunkt i en sak som gjelder adopsjon. Han er i stort (om enn ikke så godt, synes jeg) selskap: De aller fleste i vårt samfunn har en idyllisert oppfatning av adopsjon. Man fester seg ved alle mulige vanskeligheter som er vanlige mellom barn og biologiske foreldre men er ikke oppmerksom på både tilsvarende og spesielle vanskeligheter i adoptivfamilier.

I 1998 - 2001 brukte jeg spesielt mye tid på å søke i litteratur om adopsjon, fordi jeg som sakkyndig vitne skulle legge frem i retten faglitteratur av relevans i saken der norske myndigheter med tvang bortadopterte Adele Johansens datter Signe Malene.

Det som studeres og skrives av sosio-psykologiske kretser som beskjeftiger seg med adopsjon, er stort sett preget av ønsketenkning, dårlig teoretisk basis, og mangel på skikkelig utførte undersøkelser og empiri. Den reelle faglitteraturen var imidlertid ikke vanskelig å finne frem til, og den avslørte et helt annet bilde av virkeligheten. Igjen kommer noe av det mest avslørende fra statistikk basert på pålitelige undersøkelser med sammenligningsgrupper og kontroll av andre variabler.

De aller fleste som adopteres, kommer til familier som sosialt og økonomisk ligger adskillig over gjennomsnittsbefolkningen, og adoptivforeldre er blitt underkastet bedømmelse av deres motiver, deres fungering personlig og sosialt, og deres psykiske stabilitet og skikkethet. Mange adoptivbarn blir bortadoptert ved fødselen, og har altså ingen tidligere opplevelser eller minner om sine egne foreldre. Allikevel er der overhyppighet av opplevde problemer i adoptivfamilier, både for adoptivbarna og for adoptivforeldrene, og både innen følelsesmessige og praktiske områder. La meg nevne noen få arbeider.

En stor studie av Miller et al (2000) viser at mens utslagene i funksjon/mistilpasning gennomsnittlig avviker lite mellom adopterte og normalbefolkningen, dekker dette over mere ekstreme utslag i begge retninger blant adopterte: De faller i to store grupper, de meget godt fungerende og de meget dårlig fungerende. Alt i alt er det allikevel overhyppighet av alle slags problemer blant adopterte. En stor meta-analyse (oversikt og sammenligning av flere andre undersøkelser) av Wierzbicki (1993) viser det samme.

Flere studier viser sånt som at adoptivbarn som unge voksne forlater hjemmet tidligere enn biologiske barn, og at noen prosent av adopsjoner blir annullert av adoptivforeldre som angrer adopsjonen (i enkelte land er dette juridisk mulig), eller barna blir meldt av adoptivforeldrene til ny bortadoptering i regi av sosialvesenet.

Adoptivfamilier er langt hyppigere klienter i psykiatrisk behandling enn normalbefolkningen, og adopterte er overrepresentert i psykiatriske sykehus (
Adoption and Healing (1997:21)). Cohen, Coyne & Duvall (1993) har oppfattet at det er særlige problemer forbundet med det å være/ha adoptivbarn, og tilbyr (1994) en helt spesiell psykologisk behandling for adoptivfamilier. Men hverken Cohen et al eller de fleste andre som driver forskning, saksbehandling eller terapeutisk behandling i feltet makter å åpne øynene for at det er nærmest meningsløst å lete etter årsaker og skyld i adoptivbarns egenskaper eller forholdene før adopsjonen. Det har vært adopterte, deres biofamilier og deres adoptivfamilier selv som har fått frem klar tale: Vanskelighetene skyldes selve adopsjonen, det å være adoptert, det å ha adoptivbarn. Jeg vil særlig vise til utviklingen i Australia, New Zealand og Canada (se Griffith (1991), Robinson (2000) og Adoption and Healing (1997)). Der og andre steder er det også oppstått grupper som er fullstendig imot all adopsjon utenfor slekten. De lar høre fra seg på nettet.

Forordet til
Adoption and Healing beskriver hvordan biologiske foreldre (vesentlig mødre), adoptivforeldre og adoptivbarn har gått sammen for å få frem informasjon, få endret lovgivningen og få fjernet iallfall noen av de verste sidene av adopsjon. Illustrerende er beskrivelsen av hvordan det er familiene som må lære opp sosialarbeidere, psykologer og adopsjonsmyndigheter, som alle i teorien skulle vite, men i realiteten ikke vet.


*


Referanser:

Adoption and Healing (1997). Proceedings of The international conference on Adoption and Healing, Wellington, Aotearoa New Zealand, 1997
Wellington: New Zealand Adoption Education and Healing Trust. ISBN 0-473-04733-0

Jon Knut Berg (1991): "Sosialomsorgens brustne illusjoner" i Anne-Hilde Nagel (red):
Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten
Bergen: Alma Mater. ISBN 82-419-0077-5

Nancy J. Cohen, James Coyne & James Duvall (1993): "Adopted and Biological Children in the Clinic: Family, Parental and Child Characteristics",
Journal of Child Psychology and Psychiatry Vol 34 No 4

Nancy J. Cohen, James Duvall, James C. Coyne (1994):
Mental Health Service Needs of Post-adoptive Families
Newmarket, Ontario: Children's Aid Society in York Region

Martin Daly & Margo Wilson (1983):
Sex, Evolution and Behavior (2nd edition)
Belmont, California: Wadsworth. ISBN 0-87150-767-6

Martin Daly & Margo Wilson (1998):
The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love
London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-84161-0

Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2003):
Anbringelse af børn og unge uden for hjemmet. En forskningsoversigt
København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-714-3

Tine Egelund, Anne-Dorthe Hestbæk (2004):
Små børn anbragt uden for hjemmet. En forløbsundersøgelse af anbragte børn født i 1995
København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-761-5

Mark V. Flinn & Barry G. England (1995): "Childhood Stress and Family Environment" i
Current Anthropology, Vol 36 No 5, December 1995

Keith C. Griffith (1991):
The right to know who you are. Reform of Adoption Law with Honesty, Openness and Integrity
Penetanguishene, Ont, Canada: Invercauld Books & Publications. ISBN 0-9695151-0-3

Daniel B. Herman, Ezra S. Susser, Elmer L. Struening (1994): "Childhood Out-of-Home Care and Current Depressive Symptoms among Homeless Adults" i
American Journal of Public Health (AJPH) vol 84, no 11, November 1994

Håkan Jönson (1995):
Sammanbrott i familjehem
Stockholm; Socialstyrelsen. ISBN 91-7201-021-5

Paul Kropp (1998):
I'll Be the Parent, You Be the Kid. The Hot Button Topics in Parenting
Toronto: Random House of Canada. ISBN 0-679-30920-9

Brent C. Miller, Xitao Fan, Mathew Christensen, Harold D. Grotevant, Manfred van Dulmen (2000): "Comparisons of Adopted and Nonadopted Adolescents in a Large, Nationally Representative Sample",
Child Development 71,5

Reuben Pannor, Annette Baran, Arthur D. Sorosky (1978): "Birth Parents Who Relinquished Babies for Adoption Revisited",
Family Process 17

Evelyn Burns Robinson (2000):
Adoption and Loss. The Hidden Grief
Christies Beach, South Australia: Clova Publications. ISBN 1-74053-000-4

Bo Vinnerljung (1996):
Fosterbarn som vuxna
Lund Studies in Social Welfare XIII
Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7

Michael Wierzbicki (1993): "Psychological Adjustment of Adoptees: A Meta-Analysis",
Journal of Clinical Child Psychology 22,4

*














*