*
6 februar 2018
Marianne Haslev
Skånland:
"Forandringsfabrikken"
klager over psykologene som diagnostiserer
dem?
Psykologforeningens tidsskrift bringer et hjertesukk fra
tre ungdommer:
Anika, Ida, Sandra,
Proffer i Forandringsfabrikken:
Vi er mer enn symptomer og
diagnoser
Symptomfokuset
i psykisk helsevern gjør at barn og unge ikke blir sett og
forstått på det som er viktigst for dem.
Tidsskrift
for Norsk psykologforening, vol 55 nummer 2, 2018
"Mange
av oss unge som får hjelp i psykisk helsevern, har opplevd
vonde ting, som samlivsbrudd, mobbing, sorg, ulike typer
omsorgssvikt, vold eller overgrep. Ikke sjelden har dette
laget mye vondt inni oss, og dette vonde kan komme til
uttrykk i selvskading, problemer med mat, uro, redsel eller
sinne.
I psykisk helsevern settes det
merkelapper på disse symptomene, ved at vi får en eller
flere diagnoser. Fra fagfolk har vi lært at diagnosene er
ment som et arbeidsverktøy for å kategorisere og gi riktig
behandling. Men vet fagfolk nok om hvilken betydning
diagnosene har i livet vårt? Hovedsvarene fra barn og unge
er tydelige: Diagnosene har for mange av oss gjort at de
voksne rundt, og etter hvert også vi, ser på oss selv som
syke."
Vel, nå kan de ha det så godt, som man sier! De har selv
villet det. Det var bare å vente at noen i
"Forandringsfabrikken" føler det ubekvemt, det de har gitt
seg ut på. "Forandringsfabrikken" er en gruppe ungdommer
som vil samarbeide med det psyko-sosio-babbel-systemet som
barnevernet og deres hjelpere er. Systemet har hele tiden
levet høyt på å hevde at alle mulige barn "gjøres syke" av
sine foreldre, og må "hjelpes".
Alle de tegn – symptomer og annet –
som barn viser når de blir fratatt sine foreldre og sin
frihet og blir forsøksdyr i systemet, bortforklares som
resultat av noe foreldrene har gjort den gangen barna var
hos dem – eller noe systemfolkene hevder foreldrene skal ha
gjort. Hjemlengsel, skuffelse og fortvilelse når de for
eksempel får et sjeldent samvær med en elsket mor som er
blitt fratatt dem, hevdes å være "re-aktivering" av
tidligere traumer! Uro og opprør fordi de er fanger blir
likeledes forklart som resultat av foreldrenes "dårlige
innflytelse". Depresjon hvis de blir mobbet av kamerater på
skolen, legges også ved foreldrenes dør! Forvirring fordi
de ikke får noen fornuftig forklaring på hvordan foreldrene
skal ha "sviktet" dem så de "måtte" tas, stemples som
"skjevutvikling".
Alle disse "symptomene" må fjernes,
for hvis de varer og varer, lenge etter at
foreldrene
er fjernet, kunne
noen kanskje komme i tanker om at fagfolkene muligens ikke
var så dyktige allikevel, at diagnosene var gale, at
behandlingen var uvirksom eller i seg selv skadelig? Altså
"behandles" symptomene.
Man skulle ikke tro at den norske menigmann stort sett bet
på slikt nonsens, men det gjør de. Og så får "fagfolkene"
lov å bruke tid og penger på å fable videre om dette, og
"forske" om det. Og så blir flere og flere diagnoser
klistret på barn og unge som er i barnevernets makt, og
flere og flere finurlige "behandlinger" blir tenkt ut.
Hm. Salig Henrik Ibsen har i
grunnen satt fingeren på det: "Når utgangspunktet er som
galest, ....." Vaskeekte nordmenn husker konklusjonen!
Etter de par siste årene er det kommet enda høyere og
klarere kritikk av alt barnevernet driver med, og
myndighetne er bekymret. Ikke over barnevernet, derimot
over at de ennå ikke har klart å kvele kritikken. De
arbeider på to fronter: Dels finne opp nye lovbestemmelser
som skal hindre kritikk og flukt til det fri, dels
intensivering av propagandaen om alt som skal gjøres for å
gjøre barnevernet enda
dyktigere.
Akkurat i disse dager, er en av deres gamle helter, Kari
Killén, blitt såre aktiv igjen. Hun målbærer det hele
gjengen vil; de sier: "Det gjøres masse storartet arbeid i
barnevernet, men vi har ikke lykkes godt
nok. Vi
trenger mere psykiatri!" (Og mere ressurser, mere penger,
selvsagt.)
*
Så de unge i "Forandringsfabrikken" må nok skrelle vekk
naïviteten og bli enda proffere: De må begynne å
gjennomskue det systemet de samarbeider så henrykt med –
"samarbeider" med til skade for andre barnevernsbarn som
slett ikke biter på at systemet er på deres side og at
foreldrene er pyton.
Jeg setter "samarbeider" i gåseøyne, for i virkeligheten
arbeider ikke systemets folk sammen med de unge i deres
makt, de arbeider for opprettholdelse av systemet som gir
dem et levebrød. Hva tror de unge Proffer for eksempel
dette vil føre til, med en forsamling hvor flere av de
deltagende organisasjonene er systemfolkene selv, og hvor
ofre som ikke kommer noen vei mot barnevernets overmakt og
skade, "samarbeider"?:
Regjeringen med nytt krumspring:
Brukerråd i barnevernet!
Forum
Redd Våre Barn, 2 februar 2018
*
Et av de dystreste symptomene, et som faktisk trenger å
behandles – med virkelighet og fakta – er forslaget om at
behandlere og personale i barnevernet skal vise
barnevernsbarna kjærlighet. Dette forslaget stammer
visstnok nettopp fra "Forandringsfabrikken". Det skal komme
en lovbestemmelse om det, og det roses i lange baner.
I klartekst betyr dette at barnevernsarbeiderne skal drive
falskspill. De elsker ikke barna. Det er nonsens å late som
om de føler ekte kjærlighet for andres barn. De skal
allikevel vise
kjærlighet. Og de
som skal gjøre dette, er de samme personene som fungerer
som barnas voktere, som hindrer dem i å få komme hjem.
(Noen tall fra Bergens Tidende i februar 2016 viste at det
i 2015 ble meldt til politiet gjennomsnittlig ca 5 barn som
flyktet fra barnevernsomsorg per dag, omtrent samme antall
barn som norsk barnevern tar fra sine familier per dag.
Hvor mange i tillegg som flykter, men ikke blir
politianmeldt, kan man fundere på.) De som har en naturlig,
nådegitt kjærlighet til barna er foreldre, besteforeldre,
søsken. Den kjærligheten kvester og utraderer barnevernet
hvis de kan, ved å berøve barna familien. Barnevernet anser
det for å være problemfritt. Så skal de selv vise barna den
kjærlighet barna savner?
Et nytt utrolig forslag fra
Venstre
Forum
Redd Våre Barn, 20 mars 2015
De første 15-20 årene jeg beskjeftiget meg med hvordan
barnevernet er og hvordan barnevernspersonale tenker,
merket jeg meg ofte at kjærlighet manglet påfallende blant
alle de utmerkede tingene de barnefaglige ekspertene mente
barn trengte for å unngå "skjevutvikling". Nå er altså
"kjærlighet" dukket opp, saktens som symptombehandling, det
også, og denne gang introdusert av «Forandringsfabrikken»,
en gruppe ungdommer som ser ut til å mene det samme om
foreldrene de er tatt vekk fra som barnevernet selv mener.
Maken til symptom på et skjevutviklet samfunn skal man lete
lenge etter.
*
*