*
7 februar 2024
Barnevern eller hensynet til barnets beste?
Av Sverre Kvilhaug
• • • •
Artikkelen ble første gang trykket i 1997, i nummer 1-97 av Materialisten, tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt.
Den er publisert her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •
*
Internasjonal forskning med sammenligningsgrupper viser i hovedsak at omsorgsovertakelse og langvarig fosterhjemsplassering gir dårligere, og i hvert fall ikke bedre utvikling for barna, enn om de forblir i sitt eget hjem.
*
Dessverre synes både barnevernets ansatte og oppnevnte sakkyndige i barnevernet å ha svært liten kjennskap til internasjonal barnevernforskning, til tross for at én av de best dokumenterte undersøkelsene på dette området er svensk. Enda verre er at mange av dem ikke engang synes å være interessert i å skaffe seg slik kunnskap.
Dersom de i det hele tatt anvender slike undersøkelser, griper de fatt i en undersøkelse uten sammenligningsgrupper av typen: Hvordan gikk det med fosterbarna? Svakheten med denne type undersøkelser, er at de egentlig ikke sier noe som helst av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse var hensiktsmessig eller ikke. Skal man vite det, må man ha undersøkelser som har relevante sammenligningsgrupper. En annen svakhet er at slike spørreundersøkelser, selv om svarprosenten kan være forholdsvis høy, ikke får med de som det gikk dårligst for. Det er rimelig å tenke seg at svært mange av de fosterbarna som har klart seg dårlig, ikke svarer på slike undersøkelser.
Dårlig prognoser for fosterhjemsbarn
Prognosene for fosterhjemsbarn er enten dårlige eller i hvert fall ikke bedre enn om barna var blitt værende i hjemmet, viser forskningen.
Fylkesnemnder og dommere vet selvsagt like lite som angivelig sakkyndige om dette. Det skjer derfor altfor mange omsorgsovertakelser til skade for de barn det gjelder, og til skade for familien, både den enkelte og familien som institusjon, og dermed også til skade for oss alle.
Den samme kunnskapsmangelen gjør seg gjeldende hos forfattere av lærebøker i barnepsykologi og barnevernpsykologi og tilsynelatende også innenfor norsk barnevernforskning, selv om jeg har vanskelig for å tro at det hos disse gruppene er en reell kunnskapsmangel, men snarere motstand mot å ta inn over seg en virkelighet som ikke stemmer med deres eget virkelighetsbilde.
Norsk barnevernforsknings elendighet
I norsk barnevernforskning later man nærmest som om den internasjonale forskningen med sammenligningsgrupper ikke foreligger, og "klamrer" seg til lite representative undersøkelser uten sammenligningsgrupper, og som ikke tilfredsstiller vanlige krav til forskning, og man "forsker" i det uendelige i håp om en gang å få det resultatet man ønsker.
Professor Robyn M. Dawes, som er en av psykologifagets mest framtredende og respekterte forskere i følge professor i kognitiv psykologi Geir Kaufmann, UiB, skriver i sin kjente bok House of Cards (1994) bl.a. om psykologenes hang til å bruke teknikker eller tester som ikke er valide, og uttaler at psykologen velger erfaringen (sin egen) framfor vitenskapen. Når forskningen forteller psykologen at de teknikkene han liker så godt, er uten verdi, foretrekker han ny forskning framfor ny teknikk.
Dawes trekker sammenligning med et medisinfirma som tenker på samme måte: "Vi selger folk medisin A, så vi må forske for å bevise at den har effekt". Overført på barnevernet blir parolen hos barnevernforkjemperne følgelig slik: "Vi foreskriver omsorgsovertakelse og fosterhjem, så vi må fortsette å forske helt til vi kan bevise at det er bra for barn."
Det sier seg selv at skal man kunne vite noe om effekten av omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering, må man ha en eller flere sammenligningsgrupper, og disse gruppene må fortrinnsvis ha visse kjennetegn som gjør at sammenligningen gir grunnlag for å si ikke bare hvordan det gikk med fosterbarna, men også om det ville ha gått annerledes om barna hadde fått lov til å fortsette å bo hjemme. Bohmans svenske undersøkelse av barn over 22-23 år tilfredsstiller disse kravene. Resultatene har vært kjent siden 1980, men i norsk barnevern later man stort sett som om den ikke eksisterer, til tross for at det dreier seg om anerkjente forskere. Forklaringen synes å være at man ikke har saklige argumenter mot den, men man nekter likevel å akseptere resultatene. Derfor tier man den ihjel. Mange kan mene at det er harde ord, men jeg har forgjeves søkt etter annen forklaring.
Det er også andre forskningsresultater enn Bohmans som samlet viser at omsorgsovertakelse og langvarig fosterhjemsplassering (hvilket i praksis er det vanlige) gir dårligere utvikling for barna og i hvert fall ikke bedre. Det kommer jeg tilbake til nedenfor. Men la meg alt nå slå fast at det er tilstrekkelig forskning på dette området nå til å trekke en slik konklusjon. Ytterligere forskning har følgelig ikke annen reell begrunnelse enn den jeg har antydet ovenfor, nemlig å holde på helt til man tror at forskningen vil gi barnevernet rett. De menneskelige kostnadene ved en slik holdning må kunne karakteriseres som katastrofale, og jeg er også tilbøyelig til å mene at endel enkeltpersoner burde ha vært stilt til ansvar for det. Man får på ovennevnte bakgrunn følgelig svært liten nytte av sakkyndige i barnevernsaker, og man kan si at de sakkyndige, på grunn av sin uvitenhet om barnevernforskningen, ofte gjør mer skade enn nytte. Personlig forsøker jeg etter beste evne å spre kunnskaper om den forskningen som foreligger, fordi jeg mener at det vi kunne redusere omsorgsovertakelsene med kanskje opp imot 80 prosent. I stedet bør ressursene brukes til tiltak i hjem, barnehage og skole, men barnevernet har desserre heller ikke nok relevante kunnskaper om barn til at man kan forvente at de kan sette inn adekvate tiltak i hjemmene, jfr. for eksempel professor Ulvunds artikkel i Aftenposten der han uttalte at barnevernsmedarbeiderne lærer skremmende lite om barn. Jeg er redd denne kunnskapsmangelen også gjelder for mange av dem som underviser barnevernsmedarbeiderne, og for mange psykologer som opptrer som sakkyndige.
Skadelige og unødvendige omsorgsovertakelser
For barn og for foreldre er omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem, eventuelt adoptivhjem eller institusjon, noe av det mest dramatiske som kan hende dem i vår fredelige del av verden. Det er da selvsagt viktig at omsorgsovertakelse ikke skjer med mindre man er sikker på at dette virkelig er til barnets beste. Mange tror at omsorgsovertakelse er siste utvei, med andre ord at det kun finner sted dersom barna virkelig har det vondt i hjemmet.
Enhver advokat som steller med barnevernsaker, vet at det ikke er tilfelle, men de advokater som tar saker både for barnevernet og for foreldre, kan nok ha noe mer vanskelig for å konstatere dette enn de advokater som kun holder seg til den private part. De fleste som utsettes for omsorgsovertakelse lider enten ikke overlast i hjemmet i det hele tatt eller ikke særlig mer overlast enn barn flest opplever fra tid til annen i de fleste hjem uten å ta særlig skade av det, og under enhver omstendighet vil de aller fleste barn ha større nytte av at de får hjelp i hjemmet framfor å bli revet opp med røttene.
Ofte dreier det seg om barn med medfødt mindre hjerneskade og derav følgende sen språkutvikling (snakker "labbelensk" til 6-års alderen), oppmerksomhets- og lærevansker samt atferdsvansker, noe barnevernet og de fleste sakkyndige ukritisk og udokumentert tilskriver omsorgssvikt, særlig dersom en eller begge av foreldrene også hadde vansker som barn.
Ingen god effekt av fosterhjemsplassering
Vinnerljung har tatt for seg den internasjonale barnevernforskningen, og han har også supplert med egne undersøkelser av dødelighet blant fosterbarn (Vinnerljung 1996).
Vinnerljung skjelner også mellom forskning der det er sammenligningsgrupper, og andre undersøkelser som ikke tilfredsstiller de alminnelige krav til forskning. Vinnerljung uttaler at hovedlinjene i barnevernforskningen er at fosterbarn har enten likeartede eller dårligere resultater når de sammenlignes med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende.
For Bohmans undersøkelse viser jeg spesielt vedrørende dette til at fosterbarna var i stort sett stabile fosterhjem fra før barna var ett år gamle, og likevel ble utviklingen deres dårligere enn for de som kom tilbake til hjemmet og vokste opp i det barnevernet kaller risikohjem. Det kan med andre ord ikke påregnes noen gunstig effekt av fosterhjemsplassering i forhold til om et barn får forbli i hjemmet. Videre viser hovedtyngden av barnevernforskningen ifølge Vinnerljung at fosterbarn klarer seg dårligere sammenlignet med normalbefolkningen, særlig i de større skandinaviske undersøkelsene.
En av de viktigste undersøkelsene på dette området er, som allerede nevnt, den svenske undersøkelsen av Bohman, senere Bohman og Sigvardsson (se f.eks. Adoption and Fostering nr. 3/1980 der forskerne selv presenterer undersøkelsen, men se også hos Vinnerljung der undersøkelsen er gitt relativt fyldig omtale.)
Til tross for at Bohmans undersøkelse viste at barn som har vært i stort sett stabile fosterhjem helt fra første leveåret, ikke klarte seg bedre enn hjemmebarn (dvs. i undersøkelsen barn som var forutsatt adoptert, men likevel kom tilbake til foreldrene kort tid etter fødselen og vokste opp i såkalte risikohjem), dels til og med klarte seg dramatisk dårligere, både ved oppfølging ved 11-års alder, ved 15-års alder, ved 18-års alder og ved 22-23-års alder, har jeg for min del ikke registrert at dette har gått inn hos de sakkyndige (jeg har registrert et par gledelige unntak i den senere tid), og den undersøkelsen har vært offentlig helt siden 1980 for de siste resultatenes vedkommende. Undersøkelsen omfattet også en tredje gruppe, nemlig barn som ble adoptert i første leveåret.
Den svenske undersøkelsen
Bohman og Bohman/Sigvardssons undersøkelse er så interessant og overbevisende at jeg vil omtale den nærmere. Først nevner jeg at Bohman/Sigvardsson tydelig var overrasket over resultatene, og at de for så vidt var lite glad for at undersøkelsen avdekket så dårlige resultater for fosterbarn, og de "klamret" seg noe til adopsjonsløsningen som et bedre alternativ.
Undersøkelsen dreier seg om 579 barn som var registrert for adopsjon før fødselen, men som av forskjellige årsaker dels kom i stabile fosterhjem, dels ble adoptert slik planen var, og dels kom tilbake til sine mødre i løpet av det første leveåret og vokste opp i såkalte risikohjem. Undersøkelsen viser hvordan barna klarte seg på forskjellige alderstrinn sammenlignet med kontrollgrupper. Og som tidligere nevnt, er det hovedkonklusjonen man er nødt til å trekke, om en forholder seg til resultatene, at det er ingen grunn til å tro at omsorgsovertakelse er bedre for barn enn å vokse opp sammen med familien selv om familien ikke holder akseptabel standard.
Ved 11-års alderen kom både fosterguttene, hjemmeguttene og adoptivguttene i Bohmans undersøkelse dobbelt så dårlig ut som kontrollgruppene med hensyn til å bli klassifisert som problembarn, og fosterbarnas skoleresultater var dårligere enn for de to andre gruppene. Jeg minner om at fosterbarna var i stort sett stabile fosterhjem allerede fra første leveåret, og adoptivbarna hadde enda bedre forhold. Kan det trekkes noen annen konklusjon enn at omsorgsovertakelse er uheldig når nærmere 11 år med omsorgsovertakelse ikke gav noen bedret situasjon?
Ved 15-års alder kom fosterguttene i Bohmans undersøkelse dårligere ut i alle sju skolefagene sammenlignet med kontrollgruppene, mens hjemmeguttene hadde dårligere resultater i tre skolefag. På dette alderstrinnet kan vi følgelig konstatere at i forhold til skoleresultater var omsorgsovertakelsen nærmest katastrofal for de guttene som kom i fosterhjem. Adoptivguttene kom ikke særlig bedre ut enn hjemmeguttene.
Ved 18-års alderen klarte de adopterte guttene seg like bra som kontrollgruppene i to tester, mens både hjemmeguttene og fosterguttene kom dårligere ut enn kontrollgruppene. Fosterhjemsplassering var altså fremdeles ikke gunstigere enn om barna fikk fortsette å bo hjemme.
Ved 22-23-års alderen viste Bohman/Sigvardssons undersøkelse at nesten dobbelt så mange fostergutter var registrert for kriminalitet og alkoholmisbruk sammenlignet med kontrollgruppene, mens hjemmeguttenes resultat samsvarte med kontrollgruppene (forskjell ikke signifikant), og det samme gjelder adoptivguttene (litt større forskjell, men heller ikke den signifikant).
De guttene som unngikk omsorgsovertakelse klarte seg altså på dette området like bra om "vanlige" gutter, mens fosterguttene hadde en ekstremt dårlig utvikling.
Det jeg slutter ut fra undersøkelsen, er at når det ikke er noen gevinst å heve ved omsorgsovertakelse, må det sterkt advares mot omsorgsovertakelse og anbefales at det kun besluttes når barna beviselig og til stadighet blir grovt mishandlet i hjemmet.
Vinnerljung har for øvrig lagt fram tall som viser ca 70 prosent høyere dødelighet (i et bestemt tidsrom) blant fostergutter enn blant normalbefolkningen, og dette samsvarer også med tall fra søskenstudier. Dette burde være tankevekkende tall.
Fortiet i norsk barnevernforskning
Jeg har heller ikke registrert at den øvrige internasjonale forskningen som er omtalt hos Vinnerljung, har hatt særlig innflytelse på de sakkyndige jeg har møtt.
Dessverre må jeg også si at de viktigste premissleverandørene i norsk barnevernforskning, i barnepsykologi og barnepsykiatri relatert til omsorgsovertakelse og barnevernsundervisning, har forholdt seg til den internasjonale barnevernforskningen på det jeg forsiktig vil kalle en noe underlig måte, dvs. den er dels ikke omtalt, dels gjemt bort fra relevante sammenhenger, dels omtalt direkte uriktig. Den kunnskapsstatus som forsker Turid Vogt Grinde ved Barnevernets utviklingssenter utarbeidet i 1992 etter oppdrag fra NORAS (nå Norges forskningsråd) er dessverre ikke noe unntak.
Vigdis Bunkholdt skriver i sin bok Barnevernpsykologi (Tano 1990) på side 106 meget ufullstendig og misvisende om Bohman/Sigvardssons forskningsresultater, og hun uttaler faktisk at "ved senere oppfølging var avstanden mellom fosterbarna og barna som vokste opp hos sine mødre stor – i gunstig retning for fosterbarna", altså stikk motsatt av hva undersøkelsen viste. På side 40 konstaterer hun likevel at undersøkelsen viste at barn som var i fosterhjem viste klart dårligere tilpasning etter 15 år, men hun trekker ingen konsekvenser av dette resultatet, og hun er svært selektiv med hensyn til hvilke resultater hun ellers trekker fram. Bunkholdt viser også til Bohman og Bohman/Sigvardsson i boka Utviklingspsykologi s. 266 under omtale av barnevernloven §4-20 som argument for adopsjon, mens hun ikke finner det opportunt å vise til den på foregående side under omtale av barnevernloven §4-12 (se neste side) som argument mot omsorgsovertakelse.
Det kan neppe være noen tvil om at Bunkholdt vet at Bohmans undersøkelse viser dårligere prognoser for fosterbarn. Likevel trekker hun ikke inn dette. En slik unnlatelse oppfatter jeg som skremmende, særlig tatt i betraktning konsekvensene for de barn og familier det gjelder.
Hilchen Sommerschild og Berit Grøholt, kjente navn innen norsk barnepsykiatri, har i sin Lærebok i barnepsykiatri (Tano 1989) i del IV "Barn i utsatte livssituasjoner" med et kapittel 27 om retningslinjer for vurdering om omsorgsovertakelse, og de har også med et kapittel 28 om fosterbarn og fosterhjem.
Det ville ha vært naturlig om den internasjonale barnevernforskingen ville ha vært gitt bred omtale og under enhver omstendighet Bohman/Sigvardsons undersøkelse, men sistnente er ikke omtalt overhodet, heller ikke medtatt i litteraturoversikten. Er det virkelig tenkelig at forfatterne ikke kjente til undersøkelsen, eller var det et bevisst valg?
Grindes forunderlige kunnskapsstatus
Da NORAS (Norges råd for anvendt samfunnsforskning, nå: Norges forskningsråd) som ledd i forskningsprogrammet for perioden 1988-1993 "Barn i velferdssamfunnet" tok inn delprogrammet "Barnevernforskning" for 1992-1996, engasjerte man psykolog Turid Vogt Grinde, forsker ved Barne- og familiedepartementet (samme departement som ba NORAS ta seg av forskningen) med kontor ved Barnevernets utvilingssenter, for å lage en kunnskapsstatus med sikte på hva vi vet og hva vi ikke vet om barnevern.
Første utkast til kunnskapsstatus ble avgitt til NORAS i juni 1992, jf boka Kunnskapsstatus for barnevernet (Tano 1993) som igjen er lagt til grunn for NORAS delprogram "Forskning om barnevern" og dermed også i det videre forskningsarbeidet. Det er da beklagelig at Turid Vogt Grinde tildekker viktige data, slik at kunnskapsstatusen på et meget sentralt område er mer egnet til å villede enn til å opplyse.
Det forelå, som allerede nevnt, da Turid Vogt Grinde avgav sin kunnskapsstatus, tilstrekkelig forskning til å kunne konkludere med at omsorgsovertakelse og langvarig fosterhjemsplassering er en så hasardiøs seilas at det må unngås nærmest for enhver pris, og særlig gjelder det som nevnt Bohman og Bohman/Sigvardssons forskning. Til tross for dette later Turid Vogt Grinde i avsnitt 4.5: "Hvordan går det med barn under omsorg av barnevernet?" som om den nevnte forskningen ikke eksisterer, og hun brukte for øvrig kun i underkant av fire sider av totalt ca 250 sider på dette meget vesentlige spørsmålet.
Muligens gjenspeiler dette den historiske og aktuelle mangel på interesse fra barnevernets side på hvordan barn får det etter omsorgsovertakelsen. I dette avsnittet nevnte altså psykolog Grinde overhodet ikke den forannevnte forskningen. Det er ganske oppsiktsvekkende, og det må være tillatt å stille spørsmålet: Hvorfor en slik unnlatelse? Hvilken forskning er det man får når viktige data nærmest underslås på en slik måte?
Hertil påstår Grinde i avsnitt 4.5 om omsorgsovertakelse at "lave omsorgstall gjør at det gjennomgående gjelder barn fra forholdsvis tungt belastede forhold". Dette er ikke riktig. Enkelte av barna som blir utsatt for omsorgsovertakelse, kommer nok fra "tungt belastede forhold", men det er svært mange, og trolig majoriteten, som ikke dreier seg om slike barn. Ofte er det barn med mer eller mindre framtredende medfødte hjerneskader, MDB osv, som gir seg utslag i diverse vansker med læring og atferd, og som ville ha vært slik uansett hvilket hjem de vokste opp i. I barnevernets forenklede verdensbilde blir dette likevel, ukritisk og uten nevro-psykologiske og/eller nevrologiske undersøkelser, tilskrevet omsorgssvikt.
Andre ganger er det mindre grader av omsorgssvikt, men sjelden det jeg vil kalle tungt belastede forhold. Ofte kommer omsorgsovertakelse som et mer eller mindre automatisk resultat av at barnevernet etter ofte lang tid med ikke-adekvate hjelpetiltak som følgelig ikke hjelper, ukritisk konkluderer med at det bare er en "endring i omsorgssituasjonen" (dvs. omsorgsovertakelse) som kan hjelpe barnet. Dersom foreldre ikke er flinke til å grensesette et barn, kan det kanskje være uheldig for barnet, men ikke nødvendigvis, og jeg tror nok de fleste vil være enig i at det under enhver omstendighet ikke kvalifiserer til omsorgsovertakelse.
Grinde er å freidig at hun i nevnte avsnitt skriver følgende:
"Det er alminnelig mening (hva har alminnelig mening med kunnskapsstatus å gjøre? – min bemerkning) at de fleste barna profiterer på å være under omsorg framfor å vokse opp i konfliktfylte hjem og belastede miljø, og det vi har av forskning (min understrekning) peker også gjennomgående i denne retning."
Sammenholdt med det Vinnerljung i sin avhandling uttaler etter grundig gjennomgang av det som finns av forskning vedrørende voksne fosterbarn, må jeg virkelig tillate meg å stille spørsmålet om hun kan ha vært i god tro vedrørende dette, når hun ikke engang nevner Bohmans undersøkelse i denne sammenhengen, og når Vinnerljung konkluderer motsatt, basert nettopp på det vi har av forskning. Det er ikke bra for barn å vokse opp i konfliktfylte hjem, men det er heller ikke bra å bli revet bort fra hjemmet selv om det er konfliktfylt.
I avsnitt 5.3 "Foreldreansvar og adopsjon" kommer Turid Vogt Grinde med en henvisning til at internasjonal forskning peker klart i retning av at adopsjon er et bedre alternativ for barna enn fosterhjem, og at betydningen av at barna vokser opp med tilhørighet til en familie understrekes (s. 157), men hun uttaler samtidig ikke at det beste alternativet er at barna blir boende hjemme. Her nevner hun Bohmans undersøkelse som argument for adopsjon ved å si at "Internasjonalt vises det også ofte til Bohmans prospektive, longitudinelle svenske undersøkelse vedrørende fosterbarn og adopsjon (Bohman & Sigvardsson 1985)."
Hun var altå ikke ukjent med undersøkelsen, men brukte den freidig når den passet med hennes syn.
Det er først i hovedavsnitt 6 "Forskning om utvikling, barnevernkarrierer og sosial arv", avsnitt 6.1.2 "Noen barnevernrelevante longitudinelle undersøkeler", at Bohman og Sigvardssons forskning er gitt noe omtale, men den kommenteres omtrent ikke, utover at hun uttaler at Bohmans undersøkelse har fått internasjonal oppmerksomhet, og at konklusjonene er brukt som argument for å prioritere adopsjon.
Man må spørre seg hvordan det er mulig å studere denne forskningen uten å reise kritiske spørsmål til hensiktsmessigheten av omsorgsovertakelser.
Måten Grinde refererer til Bohmans undersøkelser på i avsnitt 6.1.2, er påfallende, men jeg går ikke nærmere inn på det her. Den helt nærliggende slutningen man må trekke av resultatene ved 11-års alderen, ville ha vært at omsorgsovertakelsen viste seg å ikke ha noen positiv effekt, idet alle gruppene kom omtrent like dårlig ut i forhold til kontrollgruppene. Videre burde en nøytral forsker ha konkludert med at for så vidt gjaldt skoleresultater, virket omsorgsovertakelsen direkte mot sin hensikt, særlig for fosterbarna. Man må da kunne spørre seg om omsorgsovertakelse er i samsvar med prinsippet om barnets beste.
Når det gjelder 15-års alderen, burde Grinde ha konkludert med at det heller ikke på dette trinnet var noen gevinst ved fosterhjemsplassering, og Grinde er svært selektiv med hva hun trekker fram av resultater på dette trinnet. For eksempel nevner hun ikke at mens hjemmebarna (guttene) hadde dårligere resultat enn kontrollgruppene i tre skolefag, kom fosterguttene dårligere ut i alle sju skolefagene. I skoleresultater var det således en stor ulempe for guttene å måtte vokse opp utenfor familien i fosterhjem. Man må virkelig undre seg over at Grinde i en angivelig kunnskapsstatus ikke har med så sentrale opplysninger. Hadde hun gjort det, ville hun trolig fått problemer med å forsvare omsorgsovertakelser som prinsipp.
Grinde skriver for så vidt korrekt at man ves 22 år fant flere gutter med fosterhjemsbakgrunn som var registrert for alkoholmisbruk og kriminalitet, enn "hjemmegutter" og adoptivgutter. Men "flere" er et altfor svakt uttrykk når sannheten er at fosterguttene hadde et ekstremt dårligere resultat, mens hjemmebarna faktisk kom omtrent like bra ut som kontrollgruppen. Det er oppsiktsvekkende hvordan det var mulig for Grinde i en kunnskapsstatus å ikke konkludere med at undersøkelen må tas til inntekt for at omsorgsovertakelse ikke synes å være i samsvar med hensynet til barnets beste, men at hun i stedet framhever adopsjonsalternativet framfor fosterhjem. Et betimelig spørsmål er: Hvorfor skal man velge adopsjon når undersøkelsen viser at barna kommer minst like bra ut av det dersom de får fortsette å bo hjemme?
I punkt 7.4 "Oppsummering og aktuelle problemstillinger" er det heller ikke noen åpning for å trekke noen lærdom av forannevnte undersøkelse, men hun har svært rett i det hun skriver i pkt. 22 om at forskning ikke automatisk fører til endret praksis. Dessverre har hun selv, som det framgår ovenfor, vært en av de viktigste hindringene for dette når det gjelder praksis med omsorgsovertakelse. Som Dawes var inne på: Man har valgt en medisin, så nå må det bevises at den virker, uansett hvor lang tid det tar og hvor mange barn og familier som utgjør innsatsen.
Det blir etter dette interessant å se hva som til slutt kommer ut av Norges forskningsråds barnevernforskning vedrørende omsorgsovertakelse og hensynet til barnets beste. Det er dessverre ingen grunn til å være optimist med hensyn til dette.
En doktorgrad
La meg også nevne dr. philos. og forsker ved Barnevernets utviklingssenter Kari Killén som nok et illustrerende eksempel på hvordan man i Norge forholder seg til internasjonal barnevernforskning. I hennes bok Sveket (2. utgave 1994) som er laget for studenter ved pedagogiske og helse- og sosialfaglige høgskoler og "for alle som i sitt daglige arbeid møter barn som er sveket" har hun en litteraturliste på ca 20 sider. Hun har der ikke funnet plass til Bohmans og Bohman/Sigvardssons longitudinelle undersøkelse som nevnt ovenfor. Derimot har hun tatt med Bohmans undersøkelse av adoptivbarn fra 1970, og hun refererer dessuten blant annet til det på side 548 som eksempel på undersøkelser som viser at barn som er adoptert, klarer seg relativt godt. Jeg har vanskelig for å kunne legge til grunn at Killén ikke kjente til Bohmans og Bohman/Sigvardssons longitudinelle undersøkelse, der de siste resultatene forelå i 1980, og som bl.a. viste hvilke dårlige utsikter som foreligger for fosterbarn. Når hun ikke har nevnt undersøkelsen, må fortielsen være resultatet av et bevisst valg. Jeg viser til at hun heller ikke i doktoravhandlingen om Omsorgssvikt og barnemishandling (utgitt på Kommuneforlaget i 1988) har tatt med den nevnte langtidsundersøkelsen i den svært omfattende litteraturoversikten. Mon tro om noen etterlyste den da hun fikk sin doktorgrad?
Hjemme er best
Jeg håper dette skulle være tilstrekkelig til å klargjøre at langvarig fosterhjemsplassering av barn gir dårlig prognose for barna og i hvert fall ikke bedre prognose enn om barna fortsetter å bo hjemme. Barn må følgelig ha en helt ekstrem hjemmesituasjon dersom omsorgovertakelse skal gi bedre prognoser, både på kort sikt og lang sikt.
Det betyr at for de diffuse sakene som fra tid til annen er nevnt i media, og som det er ganske mange lignende av ellers, må barna hjelpes hjemme og uten at trussel om omsorgsovertakelse henger over familien. Hensynet til banets beste tilsier at barna blir boende hjemme selv om de bor i hjem med dårlig omsorg eller omsorgssvikt. Omsorgssvikt er altså ingen god begrunnelse for omsorgsovertakelse. Det trengs mer alvorlige kriterier enn omsorgssvikt på bakgrunn av det vi nå vet om barnevernforskning. Barnemishandling kan man ikke overse – det er de fleste enige om – og det er mange barn som er i en slik situasjon uten at barnevernet griper inn. Dette får mange til å tro at når barnevernet griper inn, er det virkelig alvorlige overgrep som skjer i familien.
Som regel er det da barnevernet som står for det virkelige overgrepet ved å fjerne barna, mens familien egentlig funksjonerer rimelig bra og i hvert fall ikke så dårlig at omsorgsovertakelse er et nødvendig inngrep. Slik kriteriene for omsorgsovertakelse er utformet i barnevernloven, gir loven muligheter, som dessverre flittig brukes, til omsorgsovertakelse der barnet helt klart ville vært bedre tjent med å bo i hjemmet både med og uten hjelpetiltak. Det betyr at barnevernet og fylkesnemndene/domstolene sender barn ut i en svært usikker framtid uten at det er tilstrekkelig grunn til det, i den feilaktige tro at omsorgsovertakelse er bedre enn å vokse opp i et "dårlig" hjem.
Den viten vi har, tilsier at kriteriene for omsorgsovertakelse i loven må innstrammes.
Jeg tror den beste måten å gjøre dette på, er å fjerne §4-12 bokstav a og d. Det er kun barnemishandling som bør kunne gi anledning til omsorgsovertakelse. Ved annen omsorgssvikt får man nøye seg med hjelpetiltak, og her er det som allerede antydet, stor kunnskapsmangel om hva som er egnede hjelpetiltak. Bruker barnevernet og dets medspillere like mye ressurser på hjelpetiltak og å argumentere for adekvate hjelpetilltak for å holde familien sammen som på å ødelegge familien ved omsorgsovertakelse, bør det være muligheter for adekvat hjelp. Likeledes må loven endres slik at det understrekes at omsorgsovertakelser alltid skal oppheves straks det ikke lenger kan antas å være risiko for grov omsorgssvikt.
Det kan ikke forsvares at loven gir større beskyttelse for fosterhjemmet enn barnets egentlige hjem ("det biologiske hjem"). Selv om barn kan ha det vanskelig, ja til og med svært vanskelig i foreldrehjemmet, har det en egenverdi for barnet å vokse opp i foreldrehjemmet. Man fratar barnet noe verdifullt ved omsorgsovertakelse, selv om det objektivt sett er et "dårlig" hjem. Det er følgelig god barnepolitikk og god familiepolitikk å hjelpe familiene til å beholde barna hjemme, og det er tilsvarende dårlig barnepolitikk og dårlig familiepolitikk å rive barna bort fra famiien.
• • •
Fra
Barnevernloven, 1992
§4-12 Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11.
Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 7.
• • •
Litteratur
Bohman, M. & Sigvardsson S. (1980b): "Negative social heritage". Adoption and Fostering nr. 3, 1980, pp 25-31.
Bunkholdt, Vigdis: Barnevernpsykologi. Tano 1990.
Bunkholdt: Vigdis: Utviklingspsykologi. Tano 1994
Dawes, Robyn M.: House of Cards: Psychology and psychotherapy built on myth. New York, Free Press. 1994
Grinde Turid Vogt: Kunnskapsstatus for barnevernet. Tano 1993.
Kaufmann, G: "Det norske korthuset". Impuls, Tidsskrift for psykologi, nr 2/1995
Killén, Kari: Sveket. Kommuneforlaget, 2. utg. 1994
Killén, Kari: Omsorgssvikt og barnemishandling. Doktoravhandling. Kommuneforlaget, 1988
Sommerschild, H. og Grøholt, B.: Lærebok i barnepsykiatri. Tano 1989
Vinnerljung, Bo: Forsterbarn som vuxna. Lund, Arkiv förlag. 1996
**
Se også
Sverre Kvilhaug:
Barnevernet i Norge – Befringutvalget
Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste
MHS's hjemmeside, 7 juni 2000l
– Behov for lovendring om barnevernet
Intervju med advokat Sverre Kvilhaug
Av Redaksjonen, Norge IDAG
MHS's hjemmeside, 8 oktober 2016 (2 september 2016)
En samling artikler og analyser av advokat Sverre Kvilhaug
BarnasRett, samlemappe 1999 – 2008
Venil Katharina Thiis:
Høringsnotat til Familie- og kulturkomitéen i Stortinget vedrørende forslag til ny barnevernlov
MHS's hjemmeside, 29 mai 2021
Marita Moltu:
– Forsømmelsen har fått pågå i årevis uten at byrådet har reagert
Et politisk tilbakeblikk på barnevernsskandalen
MHS's hjemmeside, 19 oktober 2022
familien-er-samlet:
Får barn det bedre etter omsorgsovertakelsen?
MHS's hjemmeside, 22 mai 2020
– : Hva betyr egentlig "barnets beste"?
MHS's hjemmeside, 1 oktober 2016
Arne A. Kallevik:
Tilbake til "barnets beste"-fokus
MHS's hjemmeside, 8 desember 2018
Arnfinn Wiksaas:
Barn som melkeku
MHS's hjemmeside, 15 januar 2017
Marianne Haslev Skånland:
Noen barnefaglige eksperter (5): Vigdis Bunkholdt, psykologspesialist
MHS's hjemmeside, 27 november 2019
– : "Sosial arv" er en fiksjon
MHS's hjemmeside, 13 november 2011
Arne Jarl Hatlem:
Barnevernet – nådeløse nordmenn
MHS's hjemmeside, 18 juli 2018
Marta Straume:
Barnevern på Karl Johan
MHS's hjemmeside, 10 juni 2016
*