*

28 mai 2020




Rapporten om barnevernet bør bli ny nasjonal standard

Av Bjørn Bjøro,
Tidligere ansatt i barnevern


• • • •
Artikkelen ble publisert som kronikk i lokalavisen Samningen den 14 mai 2020.
Den er publisert her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •

Jeg var i nesten 10 år ansatt i den tunge delen av det byomfattende barnevernet i Oslo. En stor del av tiden var jeg tillitsvalgt på høyere nivå. Deretter har jeg hjulpet til med noen saker på fritiden. Jeg har lest mange tusen sider dokumenter i barnevern, også granskingsrapporter.

Jeg har lest granskingsrapporten fra 2013 for barnevernet i Samnanger. Den fulgte et tradisjonelt mønster, gikk ikke dypt inn i utvalgte saker og fant ikke hva som virkelig var galt.

Den nye granskingen har gått dypt inn i saker med tre utvalgte familier. Dermed har de erfarne granskerne, advokatene Thea Totland og Geir Kjell Andersland, kunnet analysere hvert enkelt dokument, spørre familiene, og konfrontere ansatte og andre og avsløre for eksempel løse påstander og\slett faglighet. Jeg ser at Anderslands dype kunnskaper som tidligere leder av fylkesnemnd har kommet til nytte. Det er denne kunnskapen og dybden som er det nye og viktige i gransking av barnevern.

Jeg har lest granskingsrapporten grundig. Den avdekker kritikkverdige forhold, og dels opptreden fra barnevern til direkte skade også for barn. Det er opprørende å lese om lovbrudd og slett saksbehandling med så store konsekvenser. Rapporten har meget høy kvalitet. Rapporter laget på denne måten burde bli en nasjonal standard, og gjennomføres i en rekke kommuner. Funnene er mest sannsynlig i overkant av hva vil finne andre steder, men ikke så mye i overkant som de fleste vil tro. Jeg har i saker jeg har jobbet med, observert og analysert offentlige handlinger til skade for barn.

*

Bergen kommune fikk gjennomført en rapport for 10 barnevernssaker. I en av sakene var saksbehandlingen bra. I de 9 andre var det ikke korrekte referater, vedtak uten lovgrunnlag og uten dekning i fakta, rot og surr. Det var mistillit fra foreldre, og dels også berørte barn. Oppsummert var det dårlig ledelse og sløsing med penger. Rapporten gikk imidlertid ikke så dypt som rapporten fra Samnanger.

Det som fikk en del på den statlige siden til å våkne opp, var en rapport fra Statens helsetilsyn med 106 saker. Den viste at i mange tilfeller var hjelpetiltak ikke tilpasset hva familiene trengte, men tredd nedover hodene på dem. I en del tilfelle var såkalte hjelpetiltak til skade og ikke til hjelp. Men barnevernet hadde klart en ting når det ikke fungerte: Å legge skylden på familiene. Videre ble det konstatert at ved akutt fjerning av barn fra familiene – noe som er svært traumatisk for barna – var ikke alternativer vurdert i tilstrekkelig grad. Det samme var tilfelle for omsorgsovertakelser.

Rapporten fra helsetilsynet hadde imidlertid vesentlige svakheter: Den var bare bygget på dokumenter, og det til og med behandling av fylkesnemndene. Motforestillinger fra privat part kommer sterkest under tingrettsbehandling og særlig for lagmannsretten. Dessuten var det ikke snakket med foreldre og barn, heller ikke med ansatte i barnevern m.v. Jeg mener at svakhetene var planlagt fra departementet og helsetilsynet som tilsynsmyndighet og ansvarlig. Dersom dokumentgrunnlaget hadde vært større og det hadde vært samtaler med foreldre og barn, ville kritikken i rapporten blitt langt hardere. Det ønsket ikke staten.

*

Samtidig har norsk barnevern vært under sterk kritikk fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD). Dommene derfra er offentlige i sin helhet.

Norge har i en årrekke brutt menneskerettighetene i barnevern, og Norge med dommer mot seg over tid ikke justert sin kurs. Dette til tross for at Norge skal følge dommene. Deretter har EMD blitt så irritert at det har kommet en serie knusende dommer mot Norge.

Regjeringsadvokaten har i sakene tatt til orde for at EMD burde holde seg unna, la Norge holde på selv, og i alle fall ikke gå inn i det faktiske grunnlaget.

Høyesterett har i storkammer nylig behandlet flere saker, og Norges øverste domstol kan sies å forsøke å kamuflere og tildekke at Norge tidligere ikke har fulgt EMD i tilstrekkelig grad.

Det statlige etablissementet i Norge har deretter gitt inntrykk av at Norge vil følge EMD. Det gjøres nå i en viss grad, men kreftene for å utvanne og endre minst mulig er aktive og sterke.

*

Enhver granskingsrapport i barnevern vil ha sensitive opplysninger. Her er det viktig å ha klart for seg at lovgivningen skal beskytte de utsatte barna og familiene, ikke ansatte og andre. Av rapporten framgår det at barna og familiene har ønsket rapporten med den detaljeringsgraden som den nå har. Det er innhentet muntlige samtykker.

Slik rapporten fra Samnanger framstår ivaretar den et ønske fra de utsatte barna og familiene om offentlighet så langt som rapporten beskriver.

Rapporten ble lagt ut på kommunens nettside. Den var i samme øyeblikk offentlig. Jeg vet at enkelte fryktet at kreftene for å holde kritikkverdige forhold unna offentlighet var så sterke at rapporten ville bli forsøkt holdt unna. Rapporten har fått bred omtale på nettstedet Wings of the Wind i USA, som opplyser at barnevernsrapporten er lagret på servere i 6 land. Rapporten har vært lovlig offentliggjort, og er dermed offentlig. Lagringen internasjonalt skal være gjort for å hindre at statlige norske myndigheter skal være i stand til å hindre senere tilgang til den.

Her er blogglinken som viser at Samnanger kommune nå er kommet på verdenskartet:
https://chrisreimersblog.com/2020/05/10/landmark-report-exposes-the-realities-of-norwegian-child-protection/

Fylkesmannen i Vestland ringte til rådmannen 23. april for å få rapporten ble fjernet fra nettsiden, noe den ble. Jeg ba Fylkesmannen om innsyn i Fylkesmannens henvendelse. Fylkesmannen ga innsyn i et notat som Fylkesmannen hadde laget i ettertid og samme dag som innsynet ble gitt. Det var 30. april, samme dag som møtet i kommunestyret.

*

Som kjent fattet kommunestyret vedtak om erstatning til de berørte, at det ble bevilget midler til å utrede mulig søksmål mot ansvarlige enkeltpersoner og instanser og i tillegg at rapporten igjen skulle på kommunens hjemmesider.

Et spørsmål er om Fylkesmannen ved passivitet har medvirket til at de kritikkverdige forholdene i barnevernet i Samnanger fortsatte. Fylkesmannen er statens tilsynsorgan.

Rapporten utfordrer sterke krefter, og bedre ble det ikke da kommunestyret bevilget penger til at en av Norges fremste advokater, John Christian Elden, skal utrede hvorvidt det bør gås til søksmål mot enkeltpersoner eller instanser. Det er ingen tidligere rettspraksis på dette. Samtidig vil en ansvarliggjøring utfordre sterke krefter. Bufetat er en instans det kan være aktuelt med søksmål mot. Den etaten ligger under direktoratet, Bufdir. Over der igjen er departementet med statsråden. Fylkesmannen som ansvarlig har sine interesser. Lille Samnanger kommune utfordrer staten med hele sitt maktapparat. Frykten for at det kan smitte over til andre kommuner er stor.

Korrespondanse mellom kommunen og Fylkesmannen skal vise at Bufdir. har kontaktet Fylkesmannen for å få satt kommunen på plass. Fylkesmannen henvendte seg deretter til kommunen for å få rapporten omgående fjernet fra nettsiden og innlede undersøkelse før eventuell statlig overprøving av kommunen. Staten skal kunne kreve at kommunen midlertidig fjerner rapporten fra nettsiden. Men staten vil ha vanskelig for å få fjernet en lovlig nedlastet rapport fra servere i ulike land og hindre videre internasjonal omtale.

Denne granskingen med rapport er i kjernen av hva europeiske myndighetsorganer i sin oppfølging av norsk barnevern er interessert i. Den kan derfor få stor betydning i arbeidet for å endre norsk barnevern til beste for barn og foreldre.


**



Se også


Rapport og artikler om barnevernet i Samnanger
Oppdatert per 28 mai 2020

Norge ber Strasbourg ligge unna i betent adopsjonssak
Dagbladet, 17 oktober 2018

Fellende dommer mot Norge ved Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i barnevernssaker
Oppdatert per 12 mars 2020





*