***

10 juli 2021




Hillary og Bill Clinton – ivrige pådrivere for tvangsadopsjon i USA  – 2
(utvidet versjon)

Av Marianne Haslev Skånland



• • • •
Dette er en lengre versjon av Hillary og Bill Clinton – ivrige pådrivere for tvangsadopsjon i USA  1, publisert 29 oktober 2020, som er beholdt liggende på nettet.
Denne lengre versjonen har inkorporert stoff som først bare sto i den engelske utgaven
Hillary and Bill Clinton – zealous promoters of forced adoptions in the USA, i den opprindelige engelske versjonen fra november 2020 og med tilleggene fra 6 juli 2021.
Noen kortere referanser til forholdene i Norge og forskjellene Norge / USA er beholdt her, men strukturen er i denne lengre versjonen lagt opp nokså parallelt med den engelske.
   Oversettelser fra engelsk er mine.
MHS
• • • •



0.
I sitt politiske arbeid gikk
Bill og Hillary Clinton inn for tidlig tvangsadopsjon av barn som amerikansk barnevern hadde tatt og hadde plassert i fosterhjem. Loven 'Adoption and Safe Families Act' (Lov om adopsjon og trygge familier) ble vedtatt i 1997, under Bill Clinton som president. Loven støttet tvangsadopsjon bort fra biologiske foreldre av fosterbarn etter bare 15 måneders adskillelse fra foreldrene, hvis sosialarbeidere ikke syntes foreldrene hadde 'forbedret' seg innen den tid.


1. Holdningen til sosiale 'eksperter': Foreldre er uviktige

Presset til å kjøre igjennom tvangsadopsjoner på denne aktivistiske måten kom ikke rekende på en fjøl. Propaganda som idealiserer sosialarbeideres makt har funnets lenge men ser ut til å være blitt styrket i Bill Clintons presidentperiode. Hans kone Hillary Clinton var meget aktiv med synet at 'det trengs en hel landsby for å oppfostre et barn'. Også presentert i en bok:
"In it, Clinton presents her vision for the children of America. She focuses on the impact individuals and groups outside the family have, for better or worse, on a child's well-being, and advocates a society which meets all of a child's needs. The book was written with uncredited ghostwriter Barbara Feinman."
(Her presenterer Clinton sin visjon for Amerikas barn. Hun retter fokus mot den betydningen individer og grupper utenfor familien har, på positiv eller negativ vis, for et barns velferd, og argumenterer for et samfunn som imøtekommer alle barnets behov. Boken ble skrevet med Barbara Feinman som anonym ghostwriter.)
It Takes a Village
(Det trengs en landsby)
Wikipedia, editert 14 May 2020.

Skjønt Hillary Clinton sies å ha advart mot for sterk innblanding av sosialvesenet i familieliv kan jeg også huske at hun i én eller annen forbindelse sterkt agiterte for at alle amerikanske familier skulle måtte godta besøk (inspeksjon) av en sosialarbeider to ganger i året.

En amerikansk artikkel fra 2019 redegjør for ideologien at de 'profesjonelle' vet best og tar seg best av barn, for å oppdra dem til den type samfunnsborgere mange mener er målet:
" The ideology of the Clinton bureaucrats who worked on the law might explain its focus.
   “What happens to children depends not only on what happens in the homes, but what happens in the outside world,” Mary Jo Bane, who served as the Clinton administration Department of Health and Human Services’ assistant secretary of children and families, said in a 1977 interview.
   “We really don’t know how to raise children. If we want to talk about equality of opportunity for children, then the fact that children are raised in families means there’s no equality. It’s a dilemma. In order to raise children with equality, we must take them away from families and communally raise them.
"
(Ideologien til Clinton-byråkratene som utarbeidet loven kan forklare dens fokus.
   "Det som skjer med barn avhenger ikke bare av hva som skjer i hjemmene, men av hva som skjer i verden utenfor," sa Mary Jo Bane, som arbeidet som assisterende sekretær for barn og familier i Clinton-administrasjonens Departement of Health and Human Services, i et intervju i 1977 [? Kan være feiltrykk for 1997, jf nedenfor om Clintons lovgivning].
   "Vi vet ikke egentlig hvordan vi skal oppdra barn. Hvis vi vil snakke om like muligheter for barn, da betyr det at barn vokser opp i familier at det ikke er noen likhet. Det er et dilemma. For å oppdra barn med likhet, må vi ta dem vekk fra familiene og oppdra dem i samfunnet.)
Fra
Clinton-Era Law Has Distorted Child Protective Services, Parents Say. Law Passed by Trump seeks to reform a system in crisis
(Clinton-periodens lovgivning has fordreiet barnevernet, sier foreldre. Lov vedtatt av Trump søker å reformere et system i krise)
The Epoch Times, 25 september 2019


2. Hva skal man gjøre med den mislykkede fosterhjems-industrien?

Fosterhjems-systemet i Amerika er stort, men i likhet med andre steder er det ingen suksess. Som i Norge, så i USA: barnevernet sies ofte å være 'et system i krise' eller 'et havarert system', 'et ødelagt system', og å ha vært det lenge. Dette vises klart i resultatene av amerikansk barneverns aksjoner, med resultater langt fra det idealet velmenende psyko-sosiale teoretikere har tenkt seg.

I Clinton-perioden satte man så i verk idéen om at tidlig avkutting av alle bånd mellom barn og foreldre gjennom at andre adopterte barnet, ville gjøre slutt på de uheldige sidene av fosterhjems-tilværelse. Sosialvesenet i USA støttet energisk det juridiske initiativet, og antallet barn som ble tvangsadoptert bort skjøt i været etter 1997:

Clinton Hails Illinois For Adoption Record
(Clinton hyller Illinois for adopsjons-rekord)
Chicago Tribune, 24 september 1999

U.S. Rewards State Adoption Efforts
(USA belønner delstats adopsjons-innsats)
Chicago Tribune, 24 september 1999

Så ble aktiviteten blokkert et øyeblikk: I staten Illinois fant den lokale høyesterett at loven stred mot konstitusjonen:
Foster custody law is voided
(Lov om foster-omsorg annullert)
Chicago Tribune, 21 september 2001

Men adopsjons-ivrige kretser kom rundt dette: "DCFS and the courts made sure to have on hand people who could make on-the-spot assessments of parents' problems and work with "recovery coaches" "
(Barnevernet og domstolene sørget for å ha for hånden folk som kunne foreta evalueringer-på-stedet av foreldres problemer og arbeide med "forbedrings-veiledere"), og adopsjonene fortsatte. Rosende suksess-beskrivelsen fra 2003:
Heeding the call to adopt
(Følger oppfordringen til å adoptere)
Chicago Tribune, 20 oktober 2003


De programmatiske entusiastene for 1997-loven innså at fosterhjems-ordninger vanligvis ikke er særlig gode for barn, og absolutt ikke på lang sikt. Om det å utslette biologisk familie er noen kur, er imidlertid litt av et spørsmål, i lys av den store internasjonale litteraturen som finnes om utbredte problemer for alle parter i et betydelig antall adoptivfamilier, ikke bare for biologiske foreldre som fratas sine barn men også for adopterte barn og faktisk også for adoptivforeldre. (Bibliografien i
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? kan muligens gi et lite utgangspunkt for dem som ikke er kjent med fakta allerede; den lister opp noen få artikler og bøker hentet fra en meget rikholdig litteratur .)

Så spørsmålet er: Hvorfor lukker de øynene for disse realitetene, de autoritetene som figurerer som 'eksperter', barnevernet selv, politikere som støtter barnevernet? De virker så sterkt ensidige at svaret antagelig må være at systemet suger av andre kilder i tillegg til en avsporet ideologi om 'barnets beste'. Og faktisk fins det slike andre kilder og faktorer, sånt som tilfredsstillelsen av makt over andre, av å tilhøre en stor gruppe velgjørere i samfunnet, tryggheten av å ha ledende myndigheters velvilje, og det store antallet mennesker som er involvert i sektoren økonomisk.


3. Ideologisk bakgrunn

Tankegangen bak uviklingen i Clinton-tiden kan gjenkjennes i andre land også. På området tvangsadopsjon ligner forholdene i Storbritannia meget på det som er skjedd i USA:
How social services are paid bonuses to snatch babies for adoption
Mail Online (Daily Mail), 31 January 2008

Barneverns-systemer i Vestlige land drives på basis av ideologiske, psykologiske antagelser som gir seg ut fra å være vitenskapelige, og som hevder at det er bedre for barn å oppfostres eller i hovedsak påvirkes av 'ideelle' omsorgs-personer oppnevnt av 'eksperter' og ikke av sine foreldre som er fulle av feil. Av dette følger også en antagelse om at det å skyve foreldrene ut har liten negativ effekt for barn.

The Epoch Times, sitert i seksjon 1 ovenfor, er sterkt imot alt de ser som sosialistisk kollektivisme. Men dokumentasjon om utviklingen og tilstanden internasjonalt finnes også i andre kilder og fra andre land. Ideologier og teorier innen sosialt arbeid er i stor grad internasjonale, og Norge er ingen oppfinner av noe som helst. Trendene i barnevern er kanskje bare spesielt synlige og aktive hos oss fordi vi har oljepenger å pøse ned i det sorte hullet som suger til seg midler uten at de får det 'forventede' resultat, og som derfor tørster etter mer (jf Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern). Opposisjon mot denne typen tillit til staten er likevel sterkere i USA enn i Norge, ikke uventet, og amerikansk lovverk gir ikke sosialetater, delstater og føderasjonens myndigheter samme grad av omfattende makt som i Norge.

Sentralt står en tro på at grunnleggende sett blir alt som spiller noen rolle i livet fra barndom til voksen alder, inkludert følelser og oppfatninger likesom adferd, formet mer eller mindre deterministisk av omgivelsene, primært de sosiale og materielle omgivelsene, og at individets univers derfor kan modifiseres planmessig av dem som har makt til å diktere hvordan et barns omgivelser skal dannes og avgrenses. Et ledsagende argument blir at det er uvitenskapelig å tro at biologiske faktorer styrer adverd og mentalt liv.

Det fins mye evidens for at en slik oppfatning av biologi og av vitenskap ikke holder mål. Men oppfatningen har og har hatt vid utbredelse, og er kommet i flere bølger iallfall i de siste 300 år. Dertil må antagelig idéen at staten er en bedre regulator av omsorg enn familie med foreldre, i noen grad ha vært gangbar i Europa helt fra Platons
Staten (skrevet rundt 375 f.K.), dvs for omkring 2400 år siden.

Slik filosofi som forenkler synet på (om ikke faktisk forståelsen av) liv og individer, har naturligvis vært fremtredende i kommunistisk og sosialistisk tenkning, skjønt med vekslende styrke i ulike perioder, når de mere ekstreme konsekvensene viste seg å være umulige i praksis. Men omtrent de samme idéene finnes også i svært politisk konservative kretser.

Resonnementer med slikt grunnlag om samfunnet kan registreres i England og Frankrike fra Opplysningstiden av (tiden rundt den franske revolusjon), se H.N. Brailsford (1913): Shelley, Godwin and their circle (Oxford University Press) (jf her, her og her). En viktig ny oppblussing i favør av tro på omgivelsers betydning på bekostning av biologi, til dels direkte i motsetning til biologi, kan registreres rundt 1900, med start i Amerika og særlig i sosialantropogi og psykologi, jf Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd. Det har gjennom 1900-tallet vært, og er fortsatt, en overbevisning som er klart til stede i mye lingvistikk og språkundervisning, til og med fra lingvister som hevder å være 'medfødt-tilhengere'.

Materialistisk, miljø-deterministisk ideologi om 'barnets beste' er maksimalt klar i en tilråding til det norske Storting i 2012, om å nedgradere 'det biologiske prinsipp' i lovgivning og praksis i barnesaker, særlig i saker der barnevernet tar barn under offentlig omsorg og definerer forholdet barn-forelder permanent opphevet:

Vurderingen av det biologiske prinsipp i Raundalen-utvalgets innstilling NOU 2012-5 og i presentasjonen av den

Dette lov-forslaget var ingen bombe da den kom; tvertimot representerte det formalisering av trender i sosial og psykologisk ideologi som hadde vært bevisst spredt og styrket gjennom propaganda i lang tid. Mangelen på forståelse er åpenbar – forståelse av at det er noe mer, noe annet enn læring og miljø-innflytelse i grunnlaget for barns impuls til å være hos sine egne foreldre. En amerikansk venn som leste Raundalen-utvalgets tilrådinger, ble slått av den bevisste avvisning av enhver tro på et naturgitt grunnlag for biologiske bånd. Han skrev til meg: "Jeg leste navn og titler på disse utvalgs-medlemmene og jeg tenkte: 'Hvem i all verden tror disse menneskene de er?' " Svaret er: De er for det meste ledende medlemmer av det offisielle norske etablissementet av statsautoriserte 'barnefaglige eksperter', og med denne godkjenningen mener de seg å være dem som vet best og kan diagnostisere og evaluere allting.

En annen autoritet i Norge er lederen for statens profesjonelle adopsjons-utvalg. Private adopsjoner er ikke tillatt i Norge, så dette utvalget har stor makt, og dets leder blir lyttet til med respekt av lovgivere. På 1990-tallet var lederen
psykolog Karen Hassel. I et tv-intervju i 2001 la hun vekt på at forholdene i adoptiv-familier faktisk var svært problematiske, mange ganger med årevis av avvisning av adoptiv-foreldrene fra adoptiv-barnets side. Omtrent 4 måneder senere avla Karen Hassel vitneforklaring i en tvangsadopsjonssak, og hun klarte å si det stikk motsatte: at denne adopsjonen var helt uproblematisk og sterkt å tilrå – uten at hun forklarte forholdet mellom akkurat den adopsjonen og dem hun hadde advart om på tv.

Situasjonen her i Norge er følgelig nokså lik den som ser ut til å være dominerende i Clintons' politikk i USA, kanskje bare mere ensidig akseptert i Norge? Ingen som leser Raundalen-utvalgets forslag trenger å bli forbauset over hvor umulig det er å diskutere med medlemmene av utvalget eller deres støttespillere. Heller ikke er det overraskende at utviklingen siden 2012 karakteristisk har bestått i en seig, fortsatt tro i barnevernet på at deres oppløsning av familier er til barns beste, og tilsvarende at fylkesnevndene (som gir de første godkjenningene til omsorgsovertagelser) og domstolene støtter barnevernet, til fortvilelse for det store flertallet blant foreldre og barn som kommer i barnevernets hender.


4. Resultatet av Clinton-regjeringens 'lov om adopsjon og trygge familier'

Så penger er en faktor. Som Chicago Tribune-artiklene viser, og den i The Epoch Times, åpnet Clinton's lov for 'finansielle incentiver' for barnevernskontorer for hvert fosterbarn kontoret gjennomførte adopsjon for. Da fantes det øyensynlig ingen grunn til å stanse når barna som var under omsorg var blitt adoptert bort. Tvert imot var det all grunn for barnevernet til å fortsette, og ta nye barn under omsorg og så i neste omgang få dem adoptert bort, med en sjenerøs sjekk fra regjeringen som belønning.

Antall barn tatt under omsorg gikk derfor ikke ned som resultat av Clintons initiativ. 1997-loven ble tvert imot:
"sparking a lucrative government-run business of child removal" (igangsetting [av] en lukrativ stats-drevet barnefjerning-business) (Clinton-Era Law Has Distorted ..... ).

Det å holde et barn vekk fra sine foreldre i 15 måneder er, med slike lover og regler som et barnevern er i besittelse av, barnemat. Det er evidens i USA, likesom i andre land, for at det barnevernsansatte anfører som nødvendige endringer i foreldres liv, har en tendens til å ta meget lang tid, selv hvis de krevede endringer i det hele tatt er så konkrete og fornuftige at foreldre kan godta dem og sette dem ut i livet i en virkelig verden. Løgnaktig argumentasjon mot foreldre har florert, og sosialetaters argumentasjon og egne tiltak overfor foreldre så vel som overfor barn under omsorg har det med å trekke ut tiden og
hindre forandringer der kravene er reelle og oppfyllbare – i USA som i Norge. Da hindrer det også tilbakeføring. Barnevernets 'diagnoser-på-stedet' (!) og deres 'forbedrings-veiledere' er tvilsomme erstatninger for et barn som berøves sin familie, især når barnet er omgitt av profesjonelle 'barnefaglige' personer som ikke har den fjerneste anelse om at tapet av familien er et grunnleggende problem.

For ikke å snakke om at svært langt fra alle omsorgsovertagelser av et barn er ansvarlig og nødvendig fra starten. Jo mindre virkelig grunn det har vært for å foreta omsorgsovertagelse, desto mere vil barnevernet komme med krav som ikke virkelig hjelper barnet, og vil sette seg imot å slippe taket i barnet, siden det ville fjerne deres makt og ofte avsløre at deres foretagender har vært uberettiget fra starten. Så når et barn først er tatt under offentlig omsorg, har det en tendens til å bli værende i systemet og bli brukt til å grunngi barnevernets krav om mere ressurser.

En klar forløper til Clinton-regjeringens press til tvangsadopsjoner var
Walter Mondales fremstøt i 1974. Han var en pådriver for The Child Abuse Prevention and Treatment Act (Lov om forhindring av barnemishandling og behandling). Følgende beskrivelse av noen aspekter av de siste 50 årenes iver for beskyttelse av barn er fra Mark Pendergrast's bok Victims of Memory. Incest Accusations and Shattered Lives (Ofre for erindring. Incest-beskyldninger og knuste liv.) (Det siterte er fra første utgave, fra 1995, side 359-60):

   "As a result of increased awareness of the true horrors of child abuse, Walter Mondale championed the passage of the Child Abuse Prevention and Treatment Act in 1974. This landmark legislation offered matching federal funds to states which passed their own laws mandating that doctors, psychologists, police officers, teachers, nurses, and other professionals report any suspected child abuse to the appropriate child protection agency. The act offered anonymity and immunity from prosecution to anyone reporting child abuse. Those who failed to report suspected abuse faced fines or prison sentences.(2)"
(Som et resultat av øket oppmerksomhet om de virkelige redslene som barnemishandling er, agiterte Walter Mondale for at man skulle vedta 'Lov om forhindring av barnemishandling og behandling' i 1974. Denne skjellsettende lovgivningen tilbød tilsvarende føderale bevilgninger til delstater som vedtok sine egne lover som gjorde det obligatorisk for leger, psykologer, politifolk, lærere, sykepleiere og andre profesjonelle aktører å rapportere all mistenkt barnemishandling til vedkommende barnevern. Loven garanterte anonymitet og immunitet mot tiltale for alle som rapporterte barnemishandling. De som unnlot å rapportere mistanke om mistandling, ville bli ilagt bøter eller fengselsstraff.(2) (se fotnote)
   "The legislation has produced a self-sustaining bureaucracy of social workers, mental health experts, and police officers who specialize in rooting out sex abuse. The more cases they find, the more funds they receive, and the more vital their jobs appear. The result? Beyond question, many cases of actual abuse have been brought to light. But tragically, the legislation has also encouraged false accusations that have ruined the lives of innocent people. A network of self-righteous True Believers has blanketed America, eager to find offenses, even in cases where little or no evidence exists. A rumour or malicious allegation is enough to start the wheels rolling. Often, children are taken away from parents without notice, and the accused are arrested without ever being questioned.(3)"
(Lovgivningen har produsert et byråkrati som vedlikeholder seg selv, et byråkrati av sosialarbeidere, helse-eksperter, og politifolk som spesialiserer seg i å utrydde sexovergrep. Jo flere tilfeller de finner, desto større bevilgninger får de, og desto viktigere ser jobbene deres ut. Resultatet? Utvilsomt har mange tilfeller av faktiske overgrep blitt brakt frem i lyset. Men det er tragisk at lovgivningen også har oppmuntret falske beskyldninger som har ødelagt livet for uskyldige mennesker. Et nettverk av selvrettferdige Ekte Troende har bredt seg over Amerika, ivrige etter å finne forgåelser, til og med i saker hvor det er lite eller ingen evidens. Et rykte eller en ondsinnet beskyldning er nok til å starte kvernen. Ofte blir barn tatt fra sine foreldre uten varsel, og de anklagede blir arrestert totalt uten forhør.)(3) (se fotnote)

Denne prosedyren ble altså prøvet ut på 1970-tallet, med et resultat som ikke kan kalles annet enn tragisk for et stort antall barn. Dette var kjent og forstått i 1995, da Pendergrast skrev sin bok, og han kan neppe ha vært det eneste klar-øyede individ på den tiden. Likevel gikk Clinton-regjeringen på med samme slags system for å belønne sosialsektoren for å rive opp familiebånd dramatisk og tidlig.


Slik det er beskrevet i The Epoch Times, ser Trumps regjering ut til å ha rammet barnevernet effektivt i 2019 og 2020 ved å stoppe pengeflommen som ble utbetalt til barnevernet for å sprenge familier – det vil si på akkurat det punktet som barnevernet nok har vært mest oppsatt på å beskytte:
"President Donald Trump’s Family First Prevention Services Act—which he passed by attaching it to a February 2018 spending bill". (President Donald Trumps Familie Først Forebyggings-lov), se
Family First Prevention Services Act
National Conference of State Legislatures, 1 April 2020

Et siktemål var å få fjernet slike tvangsadopsjoner så vel som andre aspekter av sosialetatenes makt:
"Included in the act is the Family First Prevention Services Act, which has the potential to dramatically change child welfare systems across the country." (Loven inkluderer Family First Prevention Services Act, som har mulighet til å endre velferdssystemet for barn dramatisk i hele landet.)

Med Joe Biden nå i Det Hvite Hus, blir det svært viktig for amerikanske familier som er gjenstand for pågang fra barnevernet, hvorvidt Bidens regjering vil vende tilbake til familien Clinton's oppfatninger av barn og deres behov.


5. En annen forståelse av barns behov og barnets beste

Vitenskapelige studier viser at hverken foster-omsorg eller adopsjon, men en tredje mulighet er dem klart overlegen, også når den biologiske familien er langt fra ideell.

The evidence is in
Foster Care vs. Keeping Families Together: The Definitive Studies

(Bevismaterialet er her.
Foster-omsorg versus å holde familiene samlet: De avgjørende studiene)
National Coalition for Child Protection Reform, september 2015

Rethinking foster care: Molly McGrath Tierney at TEDxBaltimore 2014
(Nytenkning om foster-omsorg: Molly McGrath Tierney hos TEDxBaltimore 2014)
TEDx Talks, på youtube, 27 februar 2014

Litteratur om det har som sagt vært publisert i de fleste land. Det er også velkjent at skjønt adopsjon så vel som foster-omsorg viser seg å være problematiske, er det ingen vilje i sosialetater til å gå til kjernen i hva det er som er galt. Isteden vil de fortsette å gjøre det samme, med noen variasjoner, og så ber de om 'mere forskning'. Samme holdning kommer oftest fra dem som driver forskning innen disse emneområdene; de selv står kanskje nær gruppene som ville miste jobben eller ville måttet omskolere seg fullstendig hvis sosialt arbeid for barn skulle nydannes fra grunnen. Samtidig er det slående at både saksbehandling og rettssaker preges av sterke innslag av løgn fra sosialvesenets side i land som praktiserer denne typen forestillinger om barns behov. Det er i seg selv et symptom på et system og en ideologi som er dypt mislykket.

Gjennom årene har det vært publisert studier som viser det meste av det vi trenger å vite. Det har også funnets mange individer og ikke-statlige grupper, i USA like vel som i Europa, som har drevet utmerket publisering på nettet og ellers om sosialvesenets overgrep mot familier. I USA har
Fight CPS: Child Protective Services bestått i flere tiår, under Linda Martins velinformerte ledelse. Det kan ikke sterkt nok understrekes hvor viktig informasjon og bruk av ytringsfrihet er i arbeidet for å bekjempe et barneverns-system med utilbørlig, uakseptabelt håndtert makt.

Det gjøres også lokale, politiske og juridiske fremstøt for å få tingene på rett(ere) kjøl:

Nancy Schafer, delstats-senator i Georgia, USA, vek ikke unna:
Nancy Schafer exposes the EVIL CPS
Constitution Man, på youtube, 14 april 2009

Chris Reimers i Arkansas skrev dette om et initiativ for å gjenforene barn med sine foreldre, et initiativ som har vært en delvis suksess (se kommentarer til artikkelen
Natalya Shutakova, Another Mother Tormented by the Norwegian “Child Welfare Services” (Barnevernet)):

" a local politician has recently been able to get legislation passed in our state assembly that would help situations like Natalya’s to be avoided."
..... In the case of the local politician I’ve mentioned, it took three things:
1) People who were not afraid to tell their stories to the man who represented them in Little Rock, and
2) A man (in this case State Senator Alan Clark) who was willing to listen to them, take them seriously, and craft legislation that would uphold parental rights in certain cases. There were two new laws crafted, and only one of the two passed into law. Still, progress was made.
3) It took a group of lawmakers who would pass such a law.
It seems a minority of American representatives are willing to spend so much time on issues like these but there are some. It also seems like Norway would get stopped, in almost all cases, by the second and third requirements listed. "
( .. en lokal politiker har nylig klart å få lovgivning vedtatt i vår delstats lovgivende forsamling som ville hjelpe til å unngå slike situasjoner som Natalyas.
.... Når det gjelder den lokale politikeren jeg nevnte, gjorde tre ting det mulig:
1) Folk var ikke redde for å berette om sine saker til mannen som representerte dem i Little Rock, og
2) En mann (i dette tilfelle delstats-senator Alan Clark) som var villig til å høre på dem, ta dem alvorlig, og utarbeide lovgivning som ville opprettholde foreldres rettigheter i bestemte saker. To nye lov-forslag ble utformet, og bare den ene ble vedtatt og ble lov. Allikevel betød det fremgang.
3) Det fantes en gruppe lovgivere som ville vedta en slik lov.

Det ser ut til at det er en minoritet av amerikanske representanter som er villige til å bruke så mye tid på slike spørsmål, men noen finnes. Trolig ville også Norge bli stanser, i nesten alle saker, av den andre og den tredje av disse betingelsene var oppfylt.)


*

Fotnote

Fotnotene i Pendergrasts bok er:
(2)
Gardner, "Modern Witch Hunt,"
Wall Street Journal; Coleman, "False Allegations of Sexual Abuse," p. 15-16.
(3)
Benedek, "Problems in Validating." For general books on the child abuse industry, see Wexler,
Wounded Innocents; Pride, Child Abuse Industry; Tong, Don't Blame ME.

I bibliografien er disse referansene oppført slik:

   Gardner, Richard A., "Modern Witch Hunt – Child Abuse Charges," Wall Street Journal, Feb. 22, 1993
   Coleman, Lee and Patrick E. Clancy, "False Allegations of Child Sexual Abuse,"
Criminal Justice, Fall 1990, p. 14-20, 43-47
   Benedek, Elissa P. and Diane H. Schetky, "Problems in Validating Allegations of Sexual Abuse",
Journal of the Academy of Child & Adolescent Psychiatry (1987), v. 26, p. 912-915
   Wexler, Richard.
Wounded Innocents: The Real Victims of the War Against Child Abuse. Buffalo, NY: Prometheus, 1990.
   Pride, Mary.
The Child Abuse Industry. Westchester, IL: Crossway Books, 1986.
   Tong, Dean.
Don't Blame ME, Daddy: False Accusations of Child Sexual Abuse. Norfolk, VA: Hampton Roads Pub, 1992.


**





Se også


Siv Westerberg:
Fosterbarn som god butikk
MHS's hjemmeside, 6 september 2013

 – :  
Barnefängelser? I Sverige?
MHS's hjemmeside, 1995, 1998, 2006, 28 desember 2018

familien-er-samlet:
Flukt, eksil og sjanser
MHS's hjemmeside, 11 november 2020

Octavian D. Curpas:
Med Barnevernet er Norge på nedtur
MHS's hjemmeside, 1 september 2016

Peder Aresvik:
Jeg bor deler av året i Serbia
MHS's hjemmeside, 20 februar 2017

Irene Hov:
Handler barnerettighetsdagen om å produsere bidragsytere til samfunnet?
MHS's hjemmeside, 30 november 2017

Euthymia D. Hibbs:
Adoption: International Perspectives
Madison, Connecticut: International Universities Press, 1991. ISBN 0-8236-0096-3

Marianne Haslev Skånland:
Barnevernshelvetet i USA (og i Danmark)
MHS's hjemmeside, 1 september 2009

 – :  
Stalinistisk diktatur i Norge i regi av barnevernet
MHS's hjemmeside, 2 desember 2015

 – :  
Å skille barna fra foreldrene – er Norge bedre enn USA?
MHS's hjemmeside, 20 juli 2018

 – :  Rettsbeskyttelse mobilisert mot barnevern i Texas! Med suksess!
MHS's hjemmeside, 2 november 2011

 – :  
Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
MHS's hjemmeside, 3 - 4 juli 2018

 – :  
Noen barnefaglige eksperter (4)
Karen Hassel, psykolog, adopsjonsekspert, redaktør av barnevernets prosjekter

MHS's hjemmeside, 14 januar 2019

 – :  
Noen barnefaglige eksperter (5)
Vigdis Bunkholdt, psykologspesialist
MHS's hjemmeside, 27 november 2019

 – :  
Nye utviklinger i Norge, og andre lands begynnende aksjoner mot vestlig barnevern
MHS's hjemmeside, 30 november 2012

 – :  
Agatha Christie's dark understanding of adoption
MHS's hjemmeside, 2 April 2018 / 8 July 2018

Artikkelserie om barnevern publisert i Sunday Guardian i India
MHS's hjemmeside, 10 desember 2017 –





*