*
9
november 2017
Marianne Haslev
Skånland:
Hvordan norske
eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant
for barns velferd
• •
Denne
artikkelen ble først publisert på engelsk, som "How
Norwegian experts came to reject biological kinship as
relevant in child welfare policy", på nettstedet SaveYourChildren.in
den 4 oktober
2017 og på egen hjemmeside MHS's home
page den 13 oktober 2017.
Oversettelsene av sitater fra engelsk er mine.
MHS
*
Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i
språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå
pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og
vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av
språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem
av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i
Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker
ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i
Norge, samt én gang ved Länsrätten i Sverige.
Hun er engasjert i samfunnsspørsmål
som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt
interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for
sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av
psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange
år om behaviorisme og andre tankeretningers plass i
lingvistikk og antropologi.
• •
Ledende ideologi i
barnevernssektoren i landene i Vesten, og generelt i mye
sosialvitenskap, har et betydelig ansvar for at barnevern i
disse landene fungerer relativt dårlig. Situasjonen i Norge
for tiden er et eksempel. Det er i liten grad noe åpent
blikk for følgene av dette. Våre myndigheter er heller ikke
interessert i de underliggende årsakene til at det er slik.
Mangel
på opplyst forståelse av biologiske forhold
En
sentral grunn ligger i betydningen av biologi, en betydning
som trekkes i tvil. At barn tjener på å vokse opp hos sine
egne nære biologiske slektninger har vært streifet innom
eller diskutert fra tid til annen i 'barnepolitikk' i mange
år, men hovedsaklig på følelsesmessig basis, uten rasjonell
back-up, og uten at man har brydd seg om vitenskap som kan
vise en del harde fakta. Vår nasjonalforsamling gir et
slående eksempel på dette. Det har vært skrevet i
lovgivning eller i forarbeider om at "Det har en egenverdi
for barn å vokse opp hos sine egne foreldre". Men jeg tror
knapt en eneste stortingsrepresentant har forsvart dette
standpunktet gjennom å forklare hvorfor. Heller ikke viser
de noen synlig vilje til å finne det ut. De gjør som
alle andre, unnlater å lete etter røttene til sin tro og
sine meninger, og lar impulser eller populære retninger og
anerkjente eksperter bestemme isteden.
Resultatet har vært at nye trender har funnet veien inn i
vårt samfunn, og de har bygget seg opp inntil de til slutt
utraderer enhver posisjon av betydning for biologisk
familie, både i sosialt liv og i menneskenes
forestillinger. Og fra trender og tro bærer det til ny
lovgivning. Ingen ting om å vokse opp hos sine egne
foreldre skal lenger betraktes som spesielt verdifullt for
et barn hvis staten kan 'tilby' bedre forhold ved å
'plassere' det hos andre 'omsorgsgivere'. Traumet og
fortvilelsen som adskillelsen fra foreldrene forårsaker for
de fleste barn, blir lettvint antatt å være bare
overfladisk og av kort varighet.
'Tilknytningsteori' – en favoritt blant antagelsene som
barnevernet påberoper seg – stammer opprindelig fra
freudiansk psykoanalyse (i seg selv fullstendig
uvitenskapelig), og er på samme tid sterkt behavioristisk
(se nedenfor). Våre forskjellige regjeringer i Norge har
alltid stolt på psyko-sosio-bablerne og sett på alle som
har gitt uttrykk for et "vent-nå-litt" som uvitende,
foreldete hindringer for utvikling. Omkring 2010 oppnevnte
man en komité, ganske tydelig med det mål å mer eller
mindre 'avsløre biologi-idiotene': den såkalte
Raundalen-komitéen, til å undersøke 'tilknytning' nærmere.
Magne Raundalen selv er barnepsykolog, politisk aktiv for
SV, ikke synlig interessert i kritikk fra barnevernsofre,
høyt dekorert bl.a for sitt arbeid med barn i krigsherjede
land (han har uttalt at arbeidet består i å få disse barna
til å 'åpne seg' og få terapi). Komitéen hadde også andre
medlemmer som tidligere hadde vist seg som tilhengere av
gjeldende ideologi slik det praktiseres av barnevernet og
deres hjelpere. Komitéens konklusjon kom i 2012:
NOU 2012:5 Bedre beskyttelse
av barns utvikling – Ekspertutvalgets utredning om det
biologiske prinsipp i barnevernet
Raundalen
sa selv på tv og i radio med ettertrykk at Komitéen ikke
hadde funnet noen forskning overhode som tydet på at
biologiske foreldre var av spesiell viktighet for barn som
omsorgsgivere. Komitéens slutning var en sterk anbefaling
om å utelukke 'det biologiske prinsipp' og erstatte det med
et 'utviklingsfremmende' / 'utviklingsstøttende' prinsipp
for å velge ut 'på vitenskapelig grunnlag' hvor barn skulle
vokse opp.
Våre politikere er sikkert vant til å begrense sin lesning
mest til offisielle dokumenter, så de har kanskje hatt
liten forutsetning for å protestere mot en slik slutning
eller for å undersøke den forskningen Komitéen hadde gjort
bruk av og den forskningen de hadde oversett. Det finnes
mye av sistnevnte type, forskning som gir en vitenskapelig
dokumenterbar forklaring på hvorfor det er av særlig verdi
for barn å vokse opp hos sine egne nære slektninger.
Anti-biologi:
miljøtro (behaviorisme)
– den historiske bakgrunnen
Årsaken
til at sosialvitenskapene, inkludert psykologi, ikke tenker
i slike baner og ikke finner relevant forskning om
familiesamhørighet, ligger i en type tenkning som
kalles behaviorisme.
Det affiserer ens forståelse både av forskning og av det
som utforskes. Det kunne nesten like passende kalles
miljøtenkning.
Denne skoleretningen hevder at mennesker er født som totalt
ubeskrevne blad, 'tabula rasa', uten medfødte tendenser,
uten noe i hjernen, så å si, og at alt som er viktig ved
vår adferd og våre reaksjoner, våre tanker og følelser
utvikles som læring, basert på erfaring, gjentagelse,
forsterkning, betinging o.l. I spørsmålet om 'arv'
(biologi, instinkter, medfødte tendenser osv) eller 'miljø'
(erfaring og læring som er kommet til oss fra omgivelsene)
er det viktigste, er behavioristene erke-miljøtro.
Joel Paris (2000): Myths of
Childhood (Myter om barndom),
Philadelphia: Brunner/Mazel, gir en god, kortfattet
oversikt over vitenskapshistorie som angår mye av det
relevante når det gjelder barns oppvekst. Han er eksplisitt
om en del populært sludder (s 55) (1):
"Barndommens
førsteplass har gjennomsyret samtidens tenkemåte i
sosialvitenskapene, de humanistiske fagene, kunst, og
media. Å i det hele tatt dokumentere disse trendene i
detalj ville kreve en helt annen bok. Jeg vil derfor bare
gi en kvikk skisse og illustrere min påstand med eksempler,
samt vise den interesserte leser til faglige kilder.
La oss begynne med
sosialvitenskapene. Disse fagene har konsekvent tatt
stilling for miljø som den avgjørende kraften som former
menneskelig natur (Degler, 1991; Paris, 1999). Inntil nylig
har radikal miljøtenkning dominert psykologi, med modeller
som legger vekt på tidlig erfaring og adferds-betinging som
sentrale faktorer. I særdeleshet har utviklingspsykologi
vært gjennomsyret av antagelsen om 'tabula rasa', hvor
foreldres adferd antas å dominere omtrent alt i et barns
erfaring (Harris, 1998).
Kulturantropologi har vært like
miljøfokusert i sine antagelser. Både psykologer og
antropologer har vanligvis vært motstandere av muligheten
for at individuelle forskjeller har rot i temperament.
Sterke forbindelser mellom psykologi og antropologi vokste
frem på et prinsipp om at personlighet bestemmes av
kulturen, spesielt av hvordan foreldres adferd former
utviklingen til små barn."
(Bokanmeldelse)
Paris
er innom eksempelet sosialantropologen Margaret Mead, som
hevdet å ha oppdaget, i forskjellige samfunn i
Stillehavs-området, at til og med et slikt fenomen som de
velkjente stormer og opprør vi kjenner så godt fra ungdom i
puberteten, var lutter produkt av en spesiell kulturell
måte å oppdra de unge på, og at puberteten var spesielt
fredelig og harmonisk i Samoa.
Antropologen Derek Freeman, som har gjennomført forskning i
Samoa over flere år, og som også har satt seg skikkelig inn
i samoisk språk, samfunn og levevis likesom i samoisk
historie, har avlivet hver eneste en av disse antagelsene.
Hans store bok:
Derek Freeman (1983): Margaret
Mead and Samoa. The Making and Unmaking of an
Anthropogical Myth (Margaret Mead og Samoa, en
antropologisk myte blir skapt og tilintetgjort),
Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, har
en omfattende del om den historiske utviklingen: "The
Emergence of Cultural Determinism" (Oppkomsten av
kulturell determinisme). I tillegg til en skarp analyse
av grunnleggende antagelser og deres utvikling,
klargjøres det som er disse kapitlenes samlede tittel:
Behavioristene var/er determinister.
Freeman diskuterer også den
prestisjefylte retningen som behaviorismen forsøkte å
erstatte i vitenskap: biologisk
determinisme. Hvis vi leser om utviklingen
av nazistenes raseideologi, finner vi at den stammet fra
fullstendig aksepterte idéer i tysk biologi i siste del av
1800-tallet, og tysk biologi var verdensledende! En
skikkelig tankevekker er:
Daniel Gasman (2004, ny utgave med
tilleggsmateriale): The
Scientific Origins of National Socialism
(Nasjonalsosialismens
vitenskapelige opprindelse), New Brunswick and London:
Transaction Publishers.
Determinismen
– nytteløs til å forutsi eller veilede i daglig liv
Et
viktig feilresonnement både hos behavioristene og de
biologi-tilhengerne som var deres forgjengere, er etter
mitt syn at de alle sammen var determinister, og at den
determinismen de trodde på, var av overforenklet art. Det
er naturligvis mulig
at tilværelsens
dypeste virkelighet er deterministisk, mekanisk, men hvis
det er slik, så må de faktorene som styrer hver hendelse,
stor og liten, inklusive detaljene i hva hver av oss tenker
og gjør og beslutter og kommer til å foreta oss i
fremtiden, være uhyre komplekse. Det eksisterer ingen
utdannelse eller opplæring i å forutse eller bedømme
mennesker i noen som helst detalj, og det er ikke mulig å
få til noe slikt. Begge de nevnte typene vitenskapsmenn
gjorde en feilslutning til å hevde at livet i all sin
kompleksitet er deterministisk på basis av noen meget få,
meget enkle faktorer – som de foregav å ha innsikt i. Slik
miljøbasert behaviorisme lever fortsatt som ideologi i
psykologi og sosialfag, og enda farligere: det gjør også
den forenklede determinismen som ligger under, og den
fiendtlige innstillingen til alt som heter biologiske
forklaringer. Biologi kan ikke så lett sies å være
'observerbar adferd', derfor mener de som tror på
miljø-årsaker at biologiske forklaringer er mystiske,
uvitenskapelige.
Vitenskapen biologi har på den annen side forandret seg
totalt fra det som ble sett på som vitenskapelige fakta for
hundre år siden. Men en del av nåtidens fiendtlighet
overfor biologiske argumenter ser ut til å hvile på en
mistanke om at biologi fremdeles er slik som den biologiske
determinismen var for 100-150 år siden, med dens idéer om
rase, antatte rase-egenskaper, mystiske bånd til jorden, og
dunkle politiske sammenhenger.
Hvordan ligger det an med vår kunnskap i dag?
Hva
er da fakta om å 'høre sammen' slik barn og deres
biologiske foreldre gjør, og hvordan vet vi det?
Biologisk slektskap utvikler spesielle følelser av
samhørighet, et ønske om å være nær hverandre. Årsaken er
helt rasjonell og lett å forstå: De samme følelsene får
foreldre til å ønske å gi sine egne barn mye bedre omsorg
og beskyttelse enn de ville føle behov for overfor
ubeslektede barn, og får barn til å søke til sine foreldre
for trygghet og lykke. Slik er det ikke bare for mennesker
men også for alle dyr hvis unger er avhengig av omsorg for
å overleve og klare seg gjennom oppveksten. Hvis det noen
gang har funnets slektslinjer som ikke hadde utviklet slike
instinkter og tendenser til å ta seg spesielt godt av sitt
eget avkom, ville slike slektslinjer ha dødd ut, mens de
som var bedre forspent til å gjøre sitt ytterste for sine
barn, ville ha overlevet og kunnet føre sine genetisk
baserte tendenser videre til avkommet.
Resultatene kan kanskje sees aller klarest i statistikker
over mishandling og statistikker over sykdom.
De verdensledende evolusjonspsykologene Martin Daly og
Margo Wilson har gjenomført en serie undersøkelser av
mishandling og drap i familier hvor det befinner seg en
steforelder, altså en ikke-biologisk omsorgsgiver. De har
sammenlignet dette med mishandlings-forekomst i biologiske
familier. En viktig del av undersøkelsene har vært å
kontrollere for andre faktorer som kunne affisere
resultatene, slik som sosial og økonomisk stilling, alder,
steforelders tidligere historie av voldelig karakter,
tidligere oppløste ekteskap, to-forelder versus én-forelder
familier, forskjellig alvorlighetsgrad av mishandling, osv.
Resultatene viser at barnemishandling, spesielt av alvorlig
art, er mange ganger så hyppig i stefamilier som i
biologiske familier. Jeg er blitt fortalt av
sosialvitenskapsfolk at en signifikant forskjell i en
størrelsesorden av f.eks 10-15 prosent mellom to grupper
oftest ansees som betydelig i deres vitenskaper. I Daly og
Wilsons mishandlingsstudier er forskjellene ikke bare 10
prosent, ikke engang 100 prosent; barnemishandling viser
seg å forekomme opp til 100 ganger
så hyppig i
stefamilier som i hjem med to biologiske foreldre.
Jeg har oppsummert noe av denne forskningen, med referanser
på slutten av artikkelen:
Barnemishandling som
barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til (2):
Vold mot stebarn kontra biologiske barn – Daly &
Wilsons forskning
Når det
gjelder sykdom, fins det blant annet et nyere
forskningsprosjekt som gjør dypt inntrykk. Det kommer fra
en stor gruppe forskere, og viser at adskillelse av barn –
helt opp til 17 års alder – fra foreldrene virker negativt
inn på både mental og fysisk helse hos barna. Utslagene var
mere negative når adskillelsen ikke
skyldes
forelderens/foreldrenes død enn når den gjør det! Så det er
tapet av en forelder som på sett og vis oppleves å være
unødvendig og meningsløs, som innvirker sterkest negativt
på et barns helse. Det var for eksempel slik at brystkreft
var mere frekvent hos kvinner som tidlig hadde mistet en
forelder. (Ettersom jeg er helt ukvalifisert i medisin, kan
jeg bare komme med en gjetning: det høres ut som en god
forklaring at tapet av en forelder kanskje virker negativt
på immunsystemet.)
Det foreligger flere publiserte resultater fra medlemmer av
dette forskningsteamet. Noen er å finne på internett; søk
f.eks på noen av navnene på forfatterne av disse artiklene:
O. Agid, B. Shapira, J. Zislin, M. Ritsner, B. Hanin, H.
Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy and B. Lerer,
Department of Psychiatry, Hadassah-Hebrew University
Medical Center, Jerusalem: "Environment and vulnerability
to major psychiatric illness: a case control study of early
parental loss in major depression, bipolar disorder and
schizophrenia", Molecular
Psychiatry 1999 Mar; 4 (2): 163-72;
Kendler et al.: "Childhood parental loss and risk for
first-onset of major depression and alcohol
dependence; the time decay of risk and sex
differences", Psychological
Medicine 2002, 32:
1187.94.
Jeg
har omtalt en del slike fakta og forskning om det, med en
referanseliste, i
Er biologisk slektskap irrelevant for
menneskenes liv?
Det
finnes naturligvis evidens om familiebånds styrke i et
stort antall beretninger om barn som flykter fra fosterhjem
og institusjoner og prøver å finne veien hjem til sine
foreldre. Gjennomsnittlig ser det ut til at det hver dag er
noen barn i Norge som gir seg ut på slik flukt. Barnevernet
hindrer dem i å gjenforenes med sine foreldre. Hvis barna
blir tatt, flykter de ikke sjelden om igjen. Barnevernet
ser ikke ut til å være på langt nær så opptatt av å stoppe
dem i å bo på gaten blant rusmisbrukere som av å holde dem
borte fra foreldrene.
Alt i alt finner vi en forskjell, mer eller mindre markert,
mellom fosterbarn og barn som vokser opp hos én eller begge
biologiske foreldre, og forskjellen går i ugunstig retning
for fosterbarna. Fosterbarn har høyere sannsynlighet for:
(a) manglende opplevelse av lykke og mening under
oppveksten, fordi barnet ikke får leve sammen med dem det
har en naturgitt, gjensidig kjærlighet til og
samhørighetsfølelse med,
(b) manglende deltakelse i slektens familieliv, med
høytidsdager og begivenheter som gir fellesskap og naturlig
basis for eget familieliv, og manglende familie- og
slektssamhørighet i voksen alder,
(c) skilsmisse og annen oppløsning av egen stiftet familie,
(d) aksjoner fra barnevernet som fjerner deres egne barn,
(e) å bli utsatt for mishandling og overgrep på bostedet
(fosterhjem / institusjon),
(f) dårlig utdannelse,
(g) arbeidsløshet,
(h) hjemløshet,
(i) tidlig uføretrygding,
(j) fysisk og psykisk sykdom,
(k) tidlig død, blant annet gjennom selvmord,
(l) alkoholmisbruk og stoffmisbruk,
(m) kriminalitet og fengselsstraff,
(n) generell opplevelse av mistilpasning og fiendtlighet
overfor samfunnet.
Fremtiden?
Nylig
er enkelte norske politikere igjen begynt å si at foreldre
er viktige og at det 'utviklingsfremmende' prinsippet må
vekk. Hvis de skal få dette til, tror jeg de trenger bedre
argumenter enn de har vært vant til å mobilisere, mot
barnevernsindustrien og offentlige etater og personale som
er tilhengere av det i sin nåværende form. Spørsmålet er
hvor man finner tilstrekkelig støtte for en bedre ideologi
og linje.
Det er betydelig ironisk, og en tragedie, at det i Norge,
dette overflodslandet, ikke finnes noe sterkt miljø i
akademisk, ikke-spekulativ psykologi og biologi med
tilstrekkelig interesse for disse spørsmålene til å gå inn
i relevant forskning eller undervisning som kunne hjelpe de
barna og foreldrene som blir mishandlet av barnevernet, til
frihet og en bedre fremtid.
**
(1) Sitatet fra Joel Paris,
originalen:
"The
primacy of childhood has permeated contemporary thought in
the social sciences, the humanities, the arts, and the
media. To document these trends in any detail would require
another, and different, book. Therefore, I will only offer
a brief sketch, illustrating my thesis with examples, while
referring the interested reader to scholarly
sources.
Let us begin with the social sciences. These disciplines
have consistently taken the side of nurture as the
determining force for human nature (Degler, 1991; Paris,
1999). Until recently, radical environmentalism dominated
psychology, with models emphasizing the central roles of
early experience and behavioral conditioning. In
particular, developmental psychology has been permeated by
the assumption of a blank slate, with parental behavior
determining almost everything in a child’s experience
(Harris, 1998).
Cultural anthropology has been equally environmentalist in
its assumptions. Both psychologists and anthropologists
have generally been resistant to the possibility that
individual differences are rooted in temperament. Strong
links between psychology and anthropology developed on the
principle that personality is determined by culture, most
particularly by parental practices shaping the development
of young children."
*