*
21.
februar 2013
Marianne Haslev
Skånland:
Fra to dommer om
ytringsfrihet ved EMD samt en fylkesnevnd og
Personvernnemnda
Mennesker som er bestyrtet over
hvordan barnevernet i Norge går frem overfor dem, har i
realiteten knapt noen annen vei å gå for å prøve å bidra
til endring, enn å publisere sine beretninger om saken og
saksdokumenter knyttet til den.
Myndighetene i Norge har
imidlertid kjørt landet inn i en ganske så ødeleggende
utvikling i retning av mer og mer sensur, gjerne under
påskudd av at sakene er så sensitive for skribentene selv,
for barna, og for barnevernets saksbehandlere og
psykologer. Slike forklaringer aksepteres nokså godtroende
av svært mange. Man glemmer at den sentrale funksjonen
ytringsfrihet har, nettopp er å verge den enkelte borger
mot overgrep fra egen stat, og at intet annet enn
ytringsfrihet kan fylle denne
funksjonen.
*
Norge er medlem av Europarådet og har underskrevet
Den Europeiske
Menneskerettighetskonvensjon (EMK). Vi er derfor også
underlagt Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD)
i Strasbourg. Norge er blitt dømt flere ganger for
krenkelse av ytringsfriheten. Ytringsfrihetsbestemmelsen
- Artikkel 10 - har også fortrinn ved en del mulige
tilfeller av konflikt mellom flere
menneskerettighets-bestemmelser.
Her er noen utsnitt fra et par dommer som har stor generell
interesse for problemstillinger knyttet til publisering av
barnevernssaker. (Oversettelsene er mine, innskudd i
firkant-klammer [ ... ] er også mine).
Dommer fra EMD kan i sin helhet leses på
Domstolens nettside. Det er tillatt for andre
enn Domstolen å trykke dommene, når man angir kilden.
*
De Haes og
Gijsels mot Belgia, dom av 24 februar 1997:
Belgia
ble dømt for å ha krenket ytringsfriheten i en sak to
pressefolk klaget inn. De var av belgisk Høyesterett blitt
dømt for injurier, men EMD kom til motsatt resultat:
Ytringsfriheten skulle gå foran selv ved meget alvorlige
anklager og kritiske uttalelser de to hadde kommet med mot
en førstestatsadvokat og tre dommere.
(Fra paragraf 29 i dommen fra EMD:)
"Dommen [i Belgia] mot klagerne utgjør utvilsomt et
'inngrep' i deres utøvelse av sin ytringsfrihet. Det var
enighet om at inngrepet hadde vært 'bestemt ved lov' og
hadde minst ett av de legitime formål vist til i Artikkel
10-2 – beskyttelse av andres rykte eller rettigheter, i
dette tilfellet rettighetene til dommerne og
førstestatsadvokaten som reiste sak.
Domstolen er enig i dette. Den må derfor bringe på det rene
hvorvidt inngrepet var 'nødvendig i et demokratisk samfunn'
for å nå det målet."
(Fra paragraf 34:)
"Herr De Haes og herr Gijsels pekte på at deres artikler
hadde vært skrevet på en bakgrunn av offentlig debatt,
rapportert av andre aviser, om incest i Flandern og om den
måten rettsapparatet håndterte problemet."
....
"Deres kritikk av angjeldende dommere og førstestatsadvokat
kunne ikke, fortsatte de, rettferdiggjøre en straff
utelukkende fordi kritikken gikk imot avgjørelser i
Antwerpen Appellrett. Avgjørelsen om 'juridisk sannhet' i
en rettsavgjørelse betød ikke at en annen oppfatning måtte
regnes som gal når utøvelse av pressefrihet ble vurdert.
Det var imidlertid akkurat det som hadde skjedd i
foreliggende sak, ennskjønt de angrepede artiklene hadde
vært basert på tilstrekkelig objektiv informasjon. Kort
sagt, inngrepet som klagerne klaget over hadde ikke vært
nødvendig i et demokratisk samfunn."
(Fra paragraf 35:)
"Kommisjonen [Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg,
som behandlet saken før den gikk til EMD] aksepterte i
hovedsak dette argumentet."
(Fra paragraf 37:)
"Domstolen gjentar at pressen spiller en essensiell rolle i
et demokratisk samfunn. Skjønt den ikke må overskride visse
grenser, spesielt vedrørende andres rykte og rettigheter,
er dens plikt ikke desto mindre å formidle – i samsvar med
dens plikter og ansvar – informasjon og idéer om alle
forhold av offentlig interesse, inkludert de som angår
rettsapparatets fungering."
(Fra paragraf 39:)
"Artiklene inneholder en mengde detaljert informasjon om
omstendighetene rundt vedtakene om omsorgen for herr X's
barn. Informasjonen var basert på grundig undersøkelse om
påstandene mot herr X og på uttalelser fra flere eksperter
som ble sagt å ha rådet klagerne [De Haes og Gijsels] til å
offentliggjøre dem i barnas interesse.
Til og med Antwerpen Appellrett anså at herr X's hustru og
svigerforeldre, som hadde stått tiltalt for straffbare
injurier, 'ikke hadde noen god grunn til å tvile på
sannheten i beskyldningene' det dreiet seg om...
Når dette var tilfelle, kan klagerne ikke beskyldes for
ikke å ha oppfylt sine profesjonelle plikter ved å
publisere det de hadde fått vite om saken. Det påhviler
pressen å gi informasjon og ideer av offentlig interesse.
Ikke bare har pressen plikt til å disseminere slik
informasjon og ideer: offentligheten har også rett til å
motta dem (se, blant andre autoritative avgjørelser, dommen
Jersild mot Danmark av 23 september 1994, serie A no 298,
side 23 paragraf 31, og dommen Goodwin mot Storbritannia av
27 mars 1996, Rapporter og Dommer og Kjennelser 1996-II,
side 500, paragraf 39). Dette var spesielt tilfelle i denne
saken i lys av alvoret i beskyldningene, som både angikk
skjebnen til to unge barn og funksjoneringen til
justis-apparatet i Antwerpen. Dessuten var klagerne helt
klare med hensyn til dette da de skrev i sin artikkel den
18 september 1986: 'Det er ikke pressens oppgave å tilta
seg rettsapparatets rolle, men i denne opprørende saken er
det umulig og utenkelig at vi skulle være tause'..."
(Fra paragraf 46:)
"I denne forbindelse gjentar Domstolen at ytringsfrihet
ikke bare gjelder 'informasjon' og 'idéer' som blir
positivt mottatt eller blir betraktet som harmløst eller
likegyldig, men også slikt som fornærmer, sjokkerer eller
bekymrer Staten eller en hvilken som helst del av
samfunnet. I tillegg gir journalistisk frihet også adgang
til å gripe til en grad av overdrivelse, eller til og med
provokasjon (se, mutatis mutandis, dommen Prager og
Oberschlick sitert ovenfor ...)."
(Fra paragref 48:)
"Skjønt herr De Haes' og herr Gijsels' kommentarer uten
tvil var sterkt kritiske, fremstår de allikevel som
rimelige i proporsjon til den opphisselse og indignasjon
som de tingene vakte som de refererte til i sine artikler.
Med hensyn til journalistenes polemiske og til og med
aggressive tone, som Domstolen ikke skal ansees å bifalle,
må man huske at Artikkel 10 beskytter ikke bare substansen
i de idéer og den informasjon som uttrykkes, men også
formen de uttrykkes i (se, som nyeste prejudikat, dommen
Jersild sitert ovenfor ...).
(Fra
paragraf 49:)
"Som konklusjon finner Domstolen at, under hensyntagen til
alvoret ved omstendighetene i saken og ved de spørsmål som
står på spill, er det ikke vist at inngrepet i klagernes
utøvelse av sin ytringsfrihet var nødvendig, unntatt når
det gjelder hentydningen til forhistorien til en av de
berørte dommeres far...
Det har derfor vært en krenkelse av Artikkel 10."
*
Thorgeir
Thorgeirson mot Island, dom av 25 juni 1992
En
journalist ble dømt av islandsk rett for å ha
offentliggjort to artikler om politi-brutalitet. EMD kom
til motsatt resultat.
(Fra paragraf 56 i dommen fra EMD:)
"Domstolen legger til grunn – og dette er ikke bestridt –
at klagerens domfellelse og straff for ærekrenkelse ved
Reykjavik Strafferett den 16 juni 1986, stadfestet av
Høyesterett den 20 oktober 1987 ... var et inngrep i hans
ytringsfrihet. Et slikt inngrep utgjør en krenkelse av
Artikkel 10 medmindre det var 'i samsvar med lov', hadde en
eller flere hensikter som er legitime under Artikkel 10-2,
og var 'nødvendig i et demokratisk samfunn' for å oppnå
nevnte hensikter."
(Fra paragraf 60:)
"Idet Staten bestrider klagerens og Kommisjonens syn: at
inngrepet det klages over ikke var 'nødvendig i et
demokratisk samfunn', faller Statens påstander i to
grupper, én vedrørende spørsmål om det generelle prinsipp
og den andre vedrørende de spesifikke omstendigheter i
saken."
(Fra paragraf 63:)
"Domstolen minner om at ytringsfriheten utgjør en av de
essensielle grunnstenene for et demokratisk samfunn; under
hensyntagen til paragraf 2 av Artikkel 10 gjelder den ikke
bare for 'informasjon' eller 'ideer' som blir positivt
mottatt eller betraktet som harmløse eller likegyldige, men
også for de som fornærmer, sjokkerer eller bekymrer.
Ytringsfrihet, som beskyttet i Artikkel 10, er allikevel
gjenstand for en rekke unntak, som imidlertid må tolkes
smalt, og nødvendigheten av et hvilket som helst unntak må
etableres på en overbevisende måte (se dommen Observer and
Guardian mot Storbritannia av 26 november 1991, Serie A no
216, side 29-30, paragraf 59).
I foreliggende sak uttrykte klageren sine synspunkter ved å
la dem publisere i en avis. Det må derfor tas hensyn til
pressens fremtredende rolle i en rettsstat (se dommen
Castells mot Spania av 23 april 1992, Serie A no 236, side
23, paragraf 43). Skjønt pressen ikke må overskride grenser
som, blant annet, er satt for 'beskyttelse av andres ....
rykte', påhviler det den ikke desto mindre å spre
informasjon og ideer om forhold av offentlig interesse.
Ikke bare har den til oppgave å bibringe slik informasjon
og slike ideer: publikum har også en rett til å motta dem.
Hvis det var annerledes, ville pressen være ute av stand
til å spille sin vitale rolle av 'offentlig vaktbikkje' (se
ovennevnte dom Observer and Guardian, side 29-30, paragraf
59)."
(Fra paragraf 64:)
"Med hensyn til spørsmålene angående generelt prinsipp
reist av Staten, legger Domstolen til grunn at det ikke
finnes noe grunnlag i dets prejudikater [rettspraksis,
case-law] for å skille, på den måte Staten angir, mellom
politisk diskusjon og diskusjon av andre forhold av
offentlig interesse. Når Staten søker å begrense
ytringsfriheten på basis av at Artikkel 10 erkjenner at
bruk av ytringsfriheten 'fører med seg plikter og ansvar',
tar Staten ikke i betraktning at slik bruk bare kan
begrenses på de betingelser som er gitt adgang til i annen
paragraf av Artikkel 10."
(Fra paragraf 65:)
"Med hensyn til de spesifikke omstendigheter i saken, kan
Domstolen ikke akseptere Statens argument at påstandene i
klagerens artikler var uten objektiv og faktamessig basis.
Den første artikkelen tok som utgangspunkt et
enkelt-tilfelle av mishandling – Skafti Jónsson-saken – som
var opphav til utstrakt offentlig debatt og som førte til
domfellelse av den ansvarlige politimannen. Det er ikke
bestridt at denne hendelsen faktisk fant sted.
Når det gjelder de øvrige faktamessige elementene i
artiklene, legger Domstolen til grunn at disse essensielt
besto av henvisninger til 'historier' eller 'rykter' – som
skrev seg fra andre personer enn klageren – eller 'den
offenlige mening', som dreiet seg om beskyldninger om
politi-brutalitet. For eksempel var det rom-kameratene til
den unge mannen på sykehuset som hadde fortalt, og
hospital-ansatte som hadde bekreftet, at han var blitt
skadet av politiet ... Som Kommisjonen viste til, er det
ikke blitt påvist at denne 'historien' var helt usann og
bare oppspinn. Igjen, ifølge den første artikkelen hadde
klageren funnet ut at de fleste mennesker kjente til
forskjellige historier av denne typen, som var så like og
så mange at de vanskelig kunne behandles som bare løgn ...
Kort sagt rapporterte klageren essensielt hva andre sa om
politi-brutalitet. Han ble dømt av Reykjavik Strafferett
for et lovbrudd under Artikkel 108 av Straffeloven delvis
fordi han ikke kunne bevise det som retten anså å være hans
egne beskyldninger ..., nemlig at ubestemte medlemmer av
Reykjavik politi hadde begått en rekke tilfeller av
alvorlig vold som hadde resultert i uførhet hos ofrene,
såvel som forfalskning og andre straffbare handlinger ... I
den grad det ble krevet at klageren skulle bevise sannheten
av sine påstander, sto han etter Domstolens mening overfor
en urimelig, om ikke umulig oppgave."
(Fra paragraf 66)
"Domstolen er heller ikke overbevist av Statens påstand om
at hovedhensikten med klagerens artikler var å skade ryktet
til Reykjavik politi generelt.
For det første kunne hans kritikk ikke oppfattes som et
angrep mot alle medlemmene, eller mot noe spesifikt medlem,
av Reykjavik politi. Som han skrev i den første artikkelen,
antok klageren at 'forholdsvis få individer [var]
ansvarlige' og at en uavhengig granskning forhåpentlig
ville vise at en liten minoritet av politifolk var
ansvarlige ... For det andre, som Domstolen har uttalt i
paragraf 65 ovenfor, var det klageren gjorde, essensielt å
rapportere hva andre sa.
Disse omstendighetene – sammen med en gjennomgang av den
første artikkelen – bekrefter hans påstand om at hans
viktigste hensikt var å oppfordre justisministeren til å
oppnevne en uavhengig og upartisk gruppe for å undersøke
klager om politi-brutalitet. Den andre artikkelen, som ble
skrevet som respons til visse utsagn fra en
polititjenestemann i et televisjonsprogram, må sees som en
fortsettelse av den første artikkelen."
(Fra paragraf 67)
"Artiklene dreiet seg om et spørsmål som var til alvorlig
offentlig bekymring – hvilket faktisk ikke er bestridt. Det
er riktig at begge artikler uttrykte seg i spesielt sterke
ordelag. Når man imidlertid tar i betraktning deres formål
og det inntrykk de var ment å gjøre, er Domstolen av den
mening at språket som var anvendt ikke kan ansees som
overdrevet."
(Fra paragraf 68)
"Endelig anser Domstolen at domfellelsen og straffen kunne
avskrekke fra åpen diskusjon av bekymringsfulle forhold av
offentlig interesse."
(Fra paragraf 69)
"Idet Domstolen tar det foregående i betraktning, er den
kommet til den konklusjon at de grunner Staten har fremsatt
ikke er tilstrekkelige til å vise at inngrepet som det er
klaget over, sto i forhold til den legitime hensikt
klageren hadde. Det var derfor ikke 'nødvendig i et
demokratisk samfunn'. "
(Fra paragraf 70)
"Det har derfor vært en krenkelse av Artikkel 10 i
Konvensjonen."
*
Barnevernet bruker sterke sanksjoner mot familier som
forteller og skriver åpent om hvordan barnevernet behandler
dem. Især brukes dette av barnevernet som argument for at
de samværene familien har fått innvilget med sine barn skal
kanselleres eller vanskeliggjøres, og at familien "mangler
omsorgsevne" for barna.
Barnevernet bruker også
foreldres publisering som et argument mot foreldrene i
retten og fylkesnevnden. Her har vi imidlertid for en
sjelden gangs skyld en uttalelse fra en fylkesnevnd som
setter tingene bra på plass: (Ytringsfrihet i Fredrikstad kommune og
Fredriksstad Blad?):
"I forhold
til publisering på internett synes kommunens standpunkt i
noen grad å være preget av et ønske om å beskytte sine egne
ansatte fra den belastning de opplever ved å bli "hengt ut"
på nettet.
Fylkesnemnda vil for sin del peke på at dette er en
belastning som hører med til åpenhet i offentlig
forvaltning og som offentlig ansatte i stor grad må
akseptere. (...)
I forhold til barna er det neppe noen stor belastning at
familien "tar igjen" overfor offentlige myndigheter og
publiserer sine synspunkter på nettet."
*
Ytterligere klart forsvar for ytringsfriheten finner vi i
en uttalelse fra Personvernnemnda (Utredning om redaktøransvar og
straffelovgivning):
"Slik
nemnda ser det må personopplysningsoven § 7 tolkes og
forstås i samsvar med Grunnloven § 100 og EMK art 10. - - -
Det er nemndas syn at et forbud mot personidentifiserende
kritikk ville være uforenelig med ytringsfriheten."
*
Det er
litt av hvert å merke seg i de fire eksemplene ovenfor, når
det gjelder den almene rett til å diskutere, kritisere og
fordømme offentlige funksjonærers handlemåte i utøvelsen av
deres arbeid – også navngitte funksjonærer.
Se også:
Når media løper barnevernets
ærend
Menneskerettigheter i Norge – på
bånn
En debatt om politi og presse som sporet
av
Datatilsyn og politi vil ha munnkurv på
oss – igjen
I Bærum vil barnevernerne være anonyme –
igjen
Redaktøren i Haugesunds Avis går i
blinde
Svartelister – forsikringsselskaper og
barnevernet
Nettavisen og VG om filmingen av
barnefjerning
Beredskapshjem med sperret
adresse
En førstestatsadvokat vil ha vekk
ytringsfriheten?
med lenke til
Aagaard-dommen og
ytringsfrihet
*