Barnevernets bedømmelser
Av
Marianne Haslev Skånland, professor
Et mulig utgangspunkt for en vurdering av barnevernet (bv)
er å se på hva deres lærebøker uttaler. Særlig kjent er
Kari Killéns bok Sveket.
Omsorgssvikt er alles ansvar (2. utgave 1994). Boken er full
av ukritiske påstander, blant annet om forekomst av
overgrep og tegn på slike, om omsorgsevne, om symptomer på
omsorgssvikt og påvisningen av dem, om tilknytning til
fosterforeldre og manglende tilknytning til foreldre.
I et leserinnlegg får et par eksempler klare seg:
A) Svært mange som selv henvender
seg til barnevernet og ber om hjelp, har vanskelig økonomi.
Men bv-arbeidere instrueres nærmest om ikke å bidra
rasjonelt til å avhjelpe dette (side 497): "Foreldrene bør
engasjeres når det gjelder reduksjon av ytre belastninger,
for eksempel økonomiske problemer og boligproblemer. Å løse
problemene er dårlig omsorg." At det så videre sies at bv
skal veilede, er urealistisk.
B) Uansett hva som er
foranledningen til en families kontakt med bv, er bv ivrige
til å lete etter mulig "omsorgssvikt", og har en klokkertro
på sin evne til å bedømme dette. Det foregår bl.a. slik
(side 306): "Det kan ofte være nødvendig for oss bevisst å
frustrere foreldre for å gjøre det mulig å vurdere denne
meget vesentlige funksjonen. Hvis foreldre viser meget
begrenset frustrasjonstoleranse ved vår tilstedeværelse, må
vi undre oss over hvordan den kan være i en situasjon uten
sosial kontroll, der ingen andre er til stede enn
foreldrene og barnet."
Det vil vel her være klart for de fleste av oss at:
1:
Det som beskrives,
er at en sosialarbeider skal drive provokasjoner for å få
foreldre til å sprekke.
2:
Nei, for alle
mennesker er det tvert imot naturligere å være rolig og
tålmodig når man er trygg og beskyttet privat enn når man
utsettes for observasjon og vurdering fra utenforstående.
(Det er biologisk sunt å ha frihet til å ha et privatliv og
å ha det i fred. Det er blant annet mangelen på dette som
forårsaker tragediene for så mange fosterbarn.)
3:
Ikke minst blir man
naturlig opprørt når de som hopper på en er offentlig
ansatte som gir seg ut for å skulle hjelpe men som oppfører
seg uhøflig og skremmende og eksperimenterer med oss når de
har oss i sin makt.
4:
Det er særlig
skremmende fordi foreldre jo forstår at de hele tiden har
en trussel om å bli skilt fra sine barn hengende over seg.
5:
Foreldres
tålmodighet overfor egne barn er basert på naturgitt
kjærlighet til barna, ikke på sosial kontroll. (Derfor er
da også forekomsten av mishandling og vanskjøtsel av barn
langt større alle andre steder enn hos egne foreldre.
6:
Det å utsette
foreldre for "gransking" ved hjelp av påført "frustrasjon"
er tortur; det faller under Menneskerettskonvensjonens
artikkel 3: "Ingen må bli utsatt for tortur eller for
umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff."
Slik krenkende behandling av borgerne er straffbart. At den
norske stat ikke straffer men selv er ansvarlig for det,
gjør det ikke mindre graverende. Noen korte artikler som
behandler disse forholdene:
* Bernt Skrede: "Sveket" - barnevernets
bibel
* Anne Aarskog: Fastsettelse av
omsorgssvikt
* Åge Simonsen: Barnevernets metoder
Det press bv utsetter foreldre for gjennom slike metoder
kan ødelegge individene helt. BV forstår ikke at de ikke
objektivt observerer men tvert imot selv skaper
påkjenninger som til slutt kan skyve ofrene utfor stupet.
Bortsett fra i tilfeller av reell og alvorlig mishandling
må barnevernet (og også det sandpåstrøende rettsapparatet)
fratas muligheten til å beordre omsorgsovertagelser. Når
denne makten er borte, vil det også komme fram i lyset hva
deres hjelpetiltak er verdt. Som det nå er, er mange
familier pålagt tiltak de finner meningsløse, men de tør
ikke protestere for de vet at i så fall blir barna tatt.
***
Innlegget har tidligere vært trykket i Horten-avisen
Gjengangeren 19. juli 04, samt på
nettstedet BarnasRett, se mappen
Kari Killén – sentral leverandør av
lærebøker og foredrag til de barne"faglige"
profesjonene.