*

12 mai 2020




Kari Bjørnaas:

Kjære Inge Kvaran


• • • •
Innlegget ble opprindelig skrevet som en kommentar til artikkelen De "sårbare barna" – eller "barn i en vanskelig livssituasjon"? av dosent i barnevern Inge Kvaran, publisert i Adresseavisen den 3 mai 2020.

Det er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.
• • • •


Norge har de siste ukene gjennomlevd vår verste krise siden andre verdenskrig. Vi har kanskje alle følt på vår sårbarhet i denne perioden. Mange har vært urolig for helsa, for jobben, for livsverket, for framtida. For våre eldre, og for våre barn.

Midt oppi dette undrer du deg over bekymringen for sårbare barn?

Du synes å mene at vi alle er like, at alle er like tøffe, og at sårbarhet ikke finnes. Er man sårbar, er det fordi man er i en, for å sitere deg: "vanskelig livssituasjon". Og i ditt univers betyr det dårlige foreldre.

Jeg svarer deg ikke her fordi jeg tror jeg har alle svarene. Jeg svarer deg fordi jeg mener du står for en ideologi som er direkte skadelig for barn. Hvorfor mener jeg dette?

*

Forskning viser at konsekvensene av å bli flyttet ut av egen familie er så negativ for barnet, at den situasjonen som betinger dette inngrepet må være relativt alvorlig for at omsorgsovertakelse samlet sett skal gi en positiv effekt for barnet. Denne avveiningen må være tydelig vurdert i alle beslutninger om omsorgsovertakelser. Dette taler sterkt for effektive hjelpetiltak i familiene. En ung mann fra Samnanger stod denne uken frem i media, etter at det er avdekket han ble tatt ut av sitt hjem på meget tynt grunnlag. Han sier: "Jeg hadde få venner. Så mistet jeg familien."

Når det gjelder hjelpetiltak fra barnevernet tyder mye på at du har rett når du sier at disse ikke er gode nok. Sannheten er at vi vet hjertelig lite om hverken innhold eller effekt av disse hjelpetiltakene. Det eneste vi vet er at de koster svært mye. I forskningsrapporten fra 2015 "Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak", fremgår følgende: "Vi har ikke foretatt noen effektstudie av hjelpetiltakene". Og forskerne utdyper: "Med unntak av Stene (2007) og Christensen (2008) foreligger det nærmest ingen forskning om formålene med hjelpetiltak. En konsekvens av denne kunnskapsmangelen er at det er vanskelig å vite hvordan man skal måle virkningen av dem."

Dette betyr imidlertid ikke at hjelpetiltak er en uproduktiv vei. Det betyr heller ikke at det nødvendigvis er barneverntjenesten som skal yte hjelp til familier som strever. NAV, Spesialisthelsetjenesten, skoler og arbeidsgivere har alle sine roller her. Hva konkret barneverntjenesten bidrar med, er kanskje det som er mest uklart for mannen i gata, og også for forskeren. Norsk forskning har faktisk påvist at mens fokuset i spesialisthelsetjenesten er på å hjelpe barna og familien, er fokuset i barnevernet på å vurdere omsorgsovertakelse eller ikke. (Studien "Ivaretakelse av barns rettigheter i sosialt arbeid med familier")

*

Så til din forståelse av sårbarhet. Som mennesker er vi ulike. Hva som gjør oss sårbare, kan være et resultat av vår livssituasjon, ja. Men det er i høyeste grad også avhengig av hvem vi er fra naturens side. Vår evne til å stå i en situasjon er gjerne en kombinasjon. Det sky barnet, som synes det er vanskelig å snakke høyt i klassen, eller overhode, med sine lærere. Barnet med lese- og skrivevansker, som blir stresset over ikke å mestre, og som erklærer seg dum i eget hode. Barnet som sørger over at bestemor er død, eller som frykter at hun kan dø - spesielt nå som hun er satt i karantene på sykehjem og ikke kan besøkes, av fare for smitte. Barnet til kreftpasienten. Barnet som mobbes, og som frykter skoleveien aller mest. Der hvor hverken lærere eller foreldre er. Helt uten utilstrekkelige foreldre, kan et barn være sårbart. Helt uten manglende foreldreferdigheter, kan foreldre ønske hjelp.

Alle som har kjent et barn som strever vet dette: Som voksne må man helle olje på vannet, ikke bensin på bålet. Man må roe ned situasjonen, og holde hodet kaldt og hjertet varmt. Vise tro på at dette vil gå fint. Uten denne tilnærmingen vil man vanskelig kunne bidra til positiv endring i et annet menneskes liv – enten dette mennesket er lite eller stort. Jeg undrer meg: lærer du dine studenter å møte mennesker i krise med ro og verdighet, eller trener du dem opp i å utvise panisk handlekraft? Lærer du dine studenter å lytte og å søke etter løsninger, eller lærer du dem å snakke frem problemer? Jeg mener ikke å være spiss – dette er et reelle spørsmål til refleksjon.

På ett område deler jeg ditt syn: Jeg håper politikerne og Bufdir er like opptatt av barns ve og vel også etter denne krisen. For norsk barnevern trenger en ny ideologi. Mot til å forske på egne resultater. Mot til å endre kurs dersom forskning og sunn fornuft peker en annen vei. Vilje til å la kritikk være et redskap til positiv endring.


**




Se også


Brørne blei feilaktig henta av barnevernet:
– Eg hadde få vener. Så mista eg familien

nrk Vestland, 9 mai 2020

Marta Straume:
Barnevern på Karl Johan
MHS's hjemmeside, 10 juni 2016

Olav Mjelde:
Barnevernet og tvang
BarnasRett, 7 mai 2007

Erik Bryn Tvedt:
Årsaker til krisen i barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 januar 2020

Marianne Haslev Skånland:
Om barnevernet med motstridende funksjoner
MHS's hjemmeside, 8 mai 2014

 
– :  Barnehagepersonale på Ørlandet med spørreskjema à la barnevernet
MHS's hjemmeside, oktober 2011 / juni 2014

Øistein Schjønsby:
Hvorfor ingen svar fra barnevernet?
MHS's hjemmeside, 19 desember 2018

Gunnar Sveen:
Sakkyndige psykologer
MHS's hjemmeside, 12 juni 2019

Øivind Østberg:
Kampen om barnevernets framtid hardner til
MHS's hjemmeside, 19 desember 2019




*