*
10 juni 2023
Når samvittigheten tynger
Av Ole Henriksen
Langnes, Senja kommune
• • • •
Artikkelen ble publisert i Folkebladet den 4 mai 2023.
Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •
Det er sikkert mange som sliter med sin samvittighet, ikke alltid for at vedkommende har gjort så mye galt at samvittigheten belastes av den grunn. Mange sliter med samvittigheten for at de ikke makter å utføre det som kreves for å hjelpe andre.
Når tid og krefter ikke strekker til for å hjelpe alle som trenger hjelp, så tynger dette også på samvittigheten. Når du vet at du kan være et medmenneske, der du vet at du oppfattes som en ærlig og redelig person som forholder seg til forskrifter og gjeldende lover, som skal gavne rettsikkerheten både til store og små. Å oppleve at byråkratiets maktarroganse får tillatelse til å ture frem uten lov og rett er helt ødeleggende.
Det er tungt å si nei, eller å unnskylde seg for ikke å hjelpe, når en vet at vedkommende som søker hjelp trenger den hjelp som er mulig å oppdrive.
Å kjempe mot offentligheten er verre som å kjempe mot vindmøller. Vindmøller kan en gjøre noe med, utføre sabotasje, eller å få vindmøllene fjernet på en eller annen måte. Men et skakkjørt byråkrati som er blitt verneverdig, uansett hvor mye djevelskap byråkrater utfører, oppfattes av våre politikere slik at de er en vernet gruppe. Noe som klart kommer frem ved at politikerne har tillatt å fjerne tjenestemannsloven.
Så ser vi ut i verden på hva som har skjedd og det som skjer i dag. For tiden går det en serie på TV som viser vår unnfallenhet i krigsårene, der våre statstjenestemenn samlet sammen jøder etter ordre fra nazistene, for å sende hele familier til utryddelsesleirer.
Ingen må komme å fortelle at ikke tjenestemennene visste hva de bidro med den gangen. Men lojaliteten eller redselen for overmakta var for stor til å nekte.
Så er vi skrekkslagene til det som foregår med barn i Ukraina. Russiske tropper tar ukrainske barn og tvangssender barna til Russland. Fortvilte foreldre og familier blir innforstått med at barna er tapt som familiemedlemmer for all fremtid, uten at verken Ukraina som nasjon eller foreldrene kan gjøre noe som helst.
Etter slike handlinger følger et dypt og inderlig hat, et berettiget hat som Ukraina retter mot sitt broderfolk i øst. Det fins ikke tilgivelse for slike handlinger, i hvert fall ikke en tilgivelse som jeg vet om, om den skulle eksistere.
*
Så hva med lille Norge, en nasjon som istedenfor å hjelpe trengende, eller å undersøke om det i det hele tatt trengs hjelp, lar byråkrater ta barna fra godt fungerende foreldre? Barna blir først plassert på hemmelig adresse, senere kan foreldrene få treffe barna fire til seks gang i året, noen få timer hver gang. Det er nærliggende å tro at maktarroganse styrer det norske byråkratiet, velsignet av virvelløse politikere.
Barnets rett til å bli hørt blir ignorert. Dette skjer i domstolene. Det er sikkert mange som på lik linje med undertegnede kan legge frem bevis for at barnevernets inngripen og påstander er like usanne som en påstand om midnattssol i mørketiden. Det handler også om politiets slette saksbehandling i barnevernsaker. Der det er en sakkyndig psykolog som har sitt levebrød av å støtte barnevernet, som får legge premissene i en domsavgjørelse.
Lov om barnevern og barnets rettigheter blir forkastet, både i etterforskning og i domstolene. Barnets rett til å bli hørt blir ignorert. Dette skjer i domstolene. Det avdekkes grove usannheter fra den ene parten, uten at dommeren tar dette til etterretning.
Hva med politijuristen som mener at uriktige incest-beskyldninger mot en far ikke skal erstattes på grunn av at et annet familiemedlem har media-ført falske beskyldninger? Hva med slett politiarbeid og rettens manglende forståelse av barnevernsloven? En politijurist som er aktor og som greier å fjerne en folkevalgt meddommer fordi vedkommende meddommer har reist offentlig kritikk mot juristen og politiet? Hvor er rettssikkerheten når aktor får tillatelse å luke ut meddommere?
Så er det samvittigheten til den som ikke makter å hjelpe i kampen mot overmakt. Denne samvittigheten fins det sikkert tilgivelse for.
Men fins det tilgivelse for offentlig unnfallenhet? Hva med samvittigheten til alle involverte som ikke fremviser anger eller skam for lovbrudd som Norge nå blir dømt for i EMD? Rettstaten Norge har spilt fallitt.
**
Se også
Ole Henriksen:
Barnevernets behandling av både barn og foreldre
Norge kjenner ingen tårer
MHS's hjemmeside, 21 oktober 2019
– : Hun bør beklage alvorligere ting også
MHS's hjemmeside, 30 mars 2023
– : Barna som skapte regjeringkrise
MHS's hjemmeside, 31 januar 2020
Arne Jarl Hatlem:
Barnevernet – nådeløse nordmenn
MHS's hjemmeside, 18 juli 2018
Ingebjørg Jakobsen:
Barnevernet – hjelpeinstans eller ond maktutøver?
MHS's hjemmeside, 26 mars 2023
Olav Terje Bergo:
Hva kan de folkevalgte gjøre med barnevernet?
MHS's hjemmeside, 10 oktober 2022
familien-er-samlet:
Hvorfor klarer ikke politikerne å stoppe og reversere barnevernskrisen?
MHS's hjemmeside, 4 oktober 2018
– : Fengsel for en far som har gjort opprør mot tvangsfjerning av sitt barn
MHS's hjemmeside, 16 oktober 2017
Rikke Ekeberg:
Finnes det en reell politisk vilje til å gjøre noe for å beskytte barn i Norge?
MHS's hjemmeside, 18 august 2021
Marius Reikerås:
Rekordhøy tiltro til domstolene?
MHS's hjemmeside, 29 desember 2019
*