*
11 november 2020
familien-er-samlet:
Flukt, eksil og sjanser
Årene går og barna vokser til. Da vi flyktet fra Norge i 2013, sa en venn av meg at "dere må bli til barna er 18 år." Jeg tror det var en nokså rask og presis analyse, selv om jeg håpet og trodde at det kanskje skulle la seg gjøre å returnere før.
“Skal dere ikke reise hjem til Norge", er det likevel noen som spør oss. "Kanskje må dere ta en sjanse", sier en annen, som vet at vi hadde problemer med barnevernet.
Javel. Ta en sjanse ja. Vår yngste datter er bare ni år. Er det henne vi skal gamble med? Eller er det gutten vår på 13? De andre, 15 og 16, nærmer seg selvsagt en alder der det blir vanskeligere for barnevernet å lage problemer. Men jeg har ingen illusjoner.
Nå bor vi også i et land med pågående politisk konflikt. Riktignok merker vi ikke noe særlig til det der vi bor i hovedstaden, men på toppen av coronatiltakene som har pågått i et halvår, synes vi jo at det er litt mye å forholde oss til. Ambassaden drev også og oppfordret oss til å reise til Norge, da coronaen startet i mars. De skulle visst skaffe oss flybilletter også.
Jo, takk!
Likevel. Å reise til Norge som familie?
Vi som har sett hvordan barnevernet fungerer, og forsøkt å reise oss imot systemet, har lært. Vi har fått en innsikt som mange nordmenn ikke har. Vi forstår noe som andre ikke har forstått. Vi som forsøkte å stå rakt og stolt og hevdet vårt syn og trodde at vi hadde rettigheter, vi har lært å bøye våre nakker. Vi har lært å frykte et system som knekker de sterkeste.
Derfor er vi heller ikke sjokkert når vi ser at det egentlig ikke skjer noen særlig forandringer med barnevernet hjemme i Norge. Vi har jo forsøkt å snakke med rådmannen, fylkesmannen, fylkeslegen, kommuneadvokaten, sivilombudsmannen, ordføreren, barnevernssjefen. De står alle sammen steinstøtt mot en familie som kjemper for sitt liv. De er en mur av innbyrdes lojalitet, som den lille mann ikke en gang klarer å skrape i. Min erfaring er at ingen av dem – ikke en eneste – vil sette sannheten over samholdet. Og systemet er så sterkt at det vil ta flere generasjoner å få røkt ut lukten som sitter i veggene.
"Barnevernet får veldig mye kritikk", sier noen, og mener at det vil være trygt å reise tilbake til Norge.
Nei. Jeg ser ingen endringer. Det er nå snart ti år siden vår barnevernssak begynte. Hvilke forandringer har skjedd? Joda, håp er det mye av. Mer enn noen gang. Strasbourg. Granskingsrapporter som tildels slakter barnevernet.
*
Endring er det lite av:
Fremdeles har vi en sakkyndigordning som fremstår korrupt. Fremdeles får barnevernet de rapportene de vil ha. Fremdeles lar vi et vanvittig barnevernsfag på svak vitenskapelig grunn trumfe over kjærligheten mellom barn og foreldre. Fremdeles tror politikerne at sosialarbeidere og psykologer kan spå i kaffegrut og tolke samspill og blikkontakt, og bruke dette som grunnlag for de mest brutale valg man kan tenke seg.
Fremdeles lar helsevesenet barnevernet tråkke inn i helseinstitusjoner for å hente nyfødte barn fra mors bryst. Fremdeles lar politikerne familier leve tvangsmessig og skrekkslagne i månedsvis på mødrehjem – hvem sin tur til å bli hentet i dag?
Fremdeles er det et apparat rundt barnevernet som betjener dem: helsesøster, skole, BUP osv.
Fremdeles lar politiet seg bruke til henting av barn, slik de lot seg bruke til å hente jøder under krigen.
Fremdeles har vi barnevernsforskere som ikke egentlig vil til bunns i hva barnevernet er for noe, men som skriver passe kritiske rapporter som skaffer mer penger til etaten og indirekte eller direkte til dem selv.
Fremdeles har vi politikere som nesten alle som en tenker mer på gjenvalg og egen karriere, enn på å stå opp for barna. Fremdeles har vi kommuneadvokater som er eksperter på å kjøre familiene i senk, og som setter igang på det minste vink fra barnevernet. Fremdeles har vi nemnder som ikke er domstoler, som henter sine folk fra offentlig part, og vedtar ni av ti saker i barnevernets favør.
Fremdeles har vi klageinstanser som er unyttige for den private part, og som produserer byråkratisk ordgyteri istedenfor å hjelpe.
Og fremdeles har vi skole- og barnehageansatte som både informerer og vitner for barnevernet og samtidig tar betalte oppdrag som fosterforeldre i saker hvor de selv er involvert.
*
Komme til Norge før barna er voksne? Sende dem rett i fanget på en helsesøster som skal "vite hvordan de har det" eller en lærer eller SFO-ansatt som er ivrig i tjenesten? Risikere å igangsette det apparatet som vi med Guds velsignelse og med små marginer unnslapp for over sju år siden?
Nei, takk.
Vi takker oss til et u-land med tidvis politisk uro, der nøden er synlig like utenfor stuedøren.
For uansett hva dette landet er for andre, så er det - paradoksalt nok – selve friheten for oss. Det er fred. Det er rettferdighet. Dette landet har – uten at de er klar over det – reddet en familie. De er våre redningsmenn. De er våre velgjørere. De er våre frigjørere.
Dette landet er – med sin nød, fattigdom og konflikter – Edens have for oss. Dør jeg her, skal jeg graves rett ned i denne hellige jord, og ikke sendes hjem til selvopphøyde Norge i kiste. Her fikk vi komme, uten spørsmål, og uten at noen skulle plage oss. Her ble vi gjenreist som foreldre. Her fikk vi lov å være mor og far for våre barn, uten innblanding, tvang, stigmatisering, føringer, trusler, sjikanering, overvåkning eller latterliggjøring fra myndighetene.
Ingen har kritisert oss som foreldre her. Ingen har sagt de opprivende, kalde og sjokkerende ordene: "Jo, vi mener at verken du eller din kone har omsorgsevne, og vi vil at barna skal plasseres i fosterhjem." Ingen har fortalt barna at de skal "få ny mor og far", og ingen har forsøkt å manipulere barna til å si stygge ting om mamma og pappa.
Ta en sjanse?
Vi tar sjansen på å bo her til barna er voksne.
For å ta familien og flytte til Norge, er ikke å ta en sjanse. Å flytte familien innenfor barnevernets aksjonsradius, er å spille hasard. Og det spillet er vi ferdige med.
**
Se også
familien-er-samlet:
5 år som flyktninger
MHS's hjemmeside, 30 august 2018
– : Får barn det bedre etter omsorgsovertakelsen?
MHS's hjemmeside, 22 mai 2020
– : Bufdir-rapport 2015: Åtte av ti er fornøyd?
MHS's hjemmeside, 16 april 2020
Arne Jarl Hatlem:
Barnevernet – nådeløse nordmenn
MHS's hjemmeside, 18 juli 2018
Margaret Hennum:
Appell – mot barnevernet
MHS's hjemmeside, 24 april 2016
Marta Straume:
Barnevern på Karl Johan
MHS's hjemmeside, 10 juni 2016
Marianne Haslev Skånland:
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
MHS's hjemmeside, april 2003
– : Barnevernets kontaktpersoner
MHS's hjemmeside, 9 oktober 2011
Ole Henriksen:
Hvorfor blir vi beskyldt for trusler og trakassering?
MHS's hjemmeside, 19 januar 2020
– : Barnevernet og EMD
MHS's hjemmeside, 11 januar 2020
Anita Skippervik:
Tanker i natten på årets lyseste dag
MHS's hjemmeside, 23 juni 2020
*