*
22 april 2019
Voldelige ungdommer og skolenes ansvar
Av Marianne Haslev Skånland, professor emeritus, Oslo
• • •
Artikkelen sto som leserinnlegg i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) den 15 april 2019, som respons på Steinar Larssens Samfunnspedagogikk uten konsekvenser.
• • •
Steinar Larssens Samfunnspedagogikk uten konsekvenser i GD 6 april er interessant. Han beskriver situasjonen i norske skoler i lys av kriminalpolitikken, med saken som eksempel der grov vold ble utøvet av en ungdom mot en eldre dame på Rena. Jeg tror Larssen har rett i at det er en sammenheng.
Larssen forteller om skolefolks "frykt for foreldrenes reaksjon og mulige hevn gjennom søksmål der miljøarbeidere, lærere, adjunkter, lektorer, avdelingsledere og rektorer kan risikere å stå til rette".
Ja, skolefolkene er nok blitt umyndiggjort og er redde. Men den overordnede kritikken må rettes annensteds enn mot foreldrene.
For foreldre er blitt de mest umyndiggjorte av alle. Her er det en forskjell fra i min skoletid. Da het det: "Du får en siste advarsel. Neste gang blir det melding hjem." Larssen forteller hva skolene sier nå: "Du skal få en sjanse til. Din personlige frihet er viktigst." Foreldrene er ikke lenger noen faktor i ligningen. Korstoget mot dem er fullført, det som betrakter foreldre som barnas farligste, ondeste fiender.
Tvert imot at skolene behøver å frykte foreldre, er det nå stadig eksempler på at skolene melder foreldrene til barnevernet hvis det er problemer på skolen, og skaffer familien et helvete av en barneverns'undersøkelse' på nakken. En del rektorer gjør det som rutine. Er det fordi de er redde, som Larssen sier? Foreldre kan fortelle at "Vi blir mistenkeliggjort og motarbeidet av skolen", "Vi blir ikke ansett som samarbeidspartnere", "Vi blir direkte truet med barnevernet", "Vårt barn blir mobbet, men skolen hevder det er vår skyld", "Ansatte på skolen har uttrykt til barnevernet at de vil ha barna våre som betalte foster'foreldre' og vil barnevernet skal ta dem". En illustrerende sak skriver seg fra Skodje i 2014-15. Skolen ville ikke gi en oppvakt gutt mer avansert veiledning i matematikk. Tvert imot meldte skolen foreldrene til barnevernet fordi de bad om det loven sier: opplæring tilpasset barnets nivå og evner. TV2 og Sunnmørsposten fikk frem at skolen og kommunen ikke ville gi seg, men hevdet at foreldre som er uenige med dem og krever noe av dem, driver omsorgssvikt.
Hensikten med oppdragelse: respekt for andre og deres behov, må uansett søkes ved forklaring, rolig og tålmodig påvirkning fra barna er små, med styrende autoritet og rett til å stoppe og til å sanksjonere. Men det er ikke enkelt, og da blir spørsmålet om hvem som skal oppdra, sentralt.
Ingen andre enn egen nær familie har naturens hjelp til å påvirke barn slik. Det er en samhørighetsfølelse mellom foreldre og egne barn; den kalles 'kjærlighet'. Barn oppfatter instinktivt at deres egne foreldre og besteforeldre elsker dem som ingen andre gjør, vil beskytte og stille opp for dem uansett, og ikke har andre motiver enn barnas beste når de forbyr, korrigerer og forlanger ting av dem. Derfor kan barna være villige til å akseptere oppdragelse fra dem.
Gutten som slo fru Lemberget i ansiktet, bodde på en barnevernsinstitusjon. Alle statistikker bygget på undersøkelser med pålitelig metode viser uhyggelig høy forekomst av alle typer negative utfall når barn behandles slik, også når de settes i private fosterhjem. Det finnes god dokumentasjon og forklaring på dette og mye annet jeg hevder, men det får vente til en annen artikkel.
Steinar Larssen har nok aldeles rett i sin alarm. Men jeg tror skolepersonale må se i øynene at de har vært med på å forårsake utviklingen. De må tale med én røst og si:
"Vi har gjort helt galt. Vi har bidratt i å jage foreldrene vekk og skade deres strev for barna. Ikke rart noen av dem havner i den samme grøften: redsel, og betrakter oss som farlige fiender som de vil hevnes på. Viser de den minste besluttsomhet for å få orden på sitt avkom eller på problemer barna har på skolen, bidrar jo vi skolefolk, for å redde oss selv, til at barna og foreldrene blir skilt ad, og at andre – kadrene av såkalte barne-eksperter – tar makten over barna.
Vi må avlære alt det vi er blitt innpodet om barn og foreldre."
**
Relatert:
Kristelige skolefolk forført av barnevernet?
Av familie-er-samlet
20 april 2017
Voldsbølgen og barnevernet
Av Jan Pedersen
16 desember 2017
Hjelpetiltag
Af Else Sommer
29 januar 2008 / 22 juli 2013
Barnevern som hjelpemiddel?
Av Marianne Haslev Skånland
29 juni 2014
Norsk lærerlags holdning til barneoppdragelse
Av Marianne Haslev Skånland
30 desember 2001 – 22 april 2019
Skole og oppdragelse
og Pedagoger og foreldre
Av Marianne Haslev Skånland
7 november 1995 – 22 april 2019
Statsråd Solveig Horne vil ha råd:
Hvordan skal barnevernsbarn få vellykket skolegang?
Av Marianne Haslev Skånland
12 februar 2015
Barnestatsråd Horne skikkelig på jordet angående barnevernsbarns skolegang
Av Marianne Haslev Skånland
2. utgave 28 august 2014
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
Av Marianne Haslev Skånland
april 2003
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
Av Marianne Haslev Skånland
Desember 2007
Vi må ta våre barn tilbake
Av Jørgen Stueland
21 april 2016
Barnefängelser? I Sverige?
Av Siv Westerberg
1995 – 28 desember 2018
Fosterbarn som god butikk
Av Siv Westerberg
14 juli 1995 – 6 september 2013
*