*


12 november 2019



6 år som flyktninger, og et lite blikk på Norge

Av familien-er-samlet


• •
Artikkelen ble opprindelig skrevet i juli 2019.
MHS
• •




Så er det snart "jubileum" for oss som nå har klart oss seks år i utlandet.


Flytte til Norge?

Stadig leker jeg med tanken om å flytte med familien til Norge. Vi savner jo Norge, og ønsker og håper at vi igjen skal kunne bosette oss i vårt hjemland. Samtidig var vi smertelig klar over at flukten fra barnevernets begjærte omsorgsovertakelse, i praksis kanskje ville føre til at vi måtte bo i utlandet i mange, mange år.

Så leser jeg i dag en høringsuttalelse fra Fylkesmannen i Rogaland, angående nye barnevernslover:
Høringsuttalelse om forslag til ny barnevernlov
Fylkesmannen i Rogaland, 24 juli 2019

Min konklusjon: Det er få tegn til at norsk barnevern vil bli noe særlig bedre i årene som kommer.

Mest skremmende synes jeg det er å lese at man faktisk kan opprettholde vedtak for barn i institusjon også etter at de er 18 år. Kanskje har det vært slik lenge, men jeg blir bare opprørt og trist når jeg ser hvor dårlig det er stelt.

Det er nesten komisk at Fylkesmannen som kommer med denne høringsuttalelsen, er klageinstans i barnevernssaker. Høringsuttalelsen er fullstendig ukritisk overfor barnevernet. Blant annet kaster Fylkesmannen seg på det nylig frontede behovet for psykisk helsevern for barnevernsbarn i institusjon og fosterhjem. Fylkesmannen gjør dette uten å stille ett eneste spørsmål om hvorfor barna blir syke.


Hjem til Norge?

Det står begredelig til med norsk barnevern, og seks år etter at vi flyktet ut av Europa ser jeg dessverre ingen lyspunkter som gjør at jeg vil våge å ta barna til Norge - selv på ferie.

Vi har det bra, og vi ser lyst på livet. Men det ville være et selvbedrag å ikke samtidig innrømme at vår tilværelse har et bakteppe av smerte. Smerten over at barna ikke kan vokse opp i sitt hjemland.

Men jeg vedgår det gjerne: Jeg er traumatisert. Og sjokket over hva et barnevern uten noen reell styring kan gjøre med en familie, sitter i ennå. Kanskje har jeg blitt irrasjonell og paranoid. Jeg klarer ikke selv å skille den reelle frykten fra den innbilte. Men jeg vet en ting; at vi ikke har noen reell beskyttelse om vi igjen kommer i barnevernets søkelys. Jeg vet at barnevernets vurderinger er vilkårlige og forutinntatte, og at man ikke kan argumentere med dem. Jeg vet at barnevernet betaler sakkyndige, som så leverer konklusjoner til Fylkesnemnda, som derfor stadig må må understreke at nemnda er "uavhengig og nøytral".

Og hver gang en nemndsleder understreker dette, forstår vi at de slett ikke er det. Ingen er uavhengige og nøytrale i en barnevernssak, slik det norske systemet fungerer. Objektiviteten er eliminert i disse prosessene. Likeså fornuften.

Jeg vet også at ordfører og rådmann og sosialsjef gir blaffen i hva saken gjelder og aldri vil støtte en familie i kampen mot kommunens barnevern, uansett hvilke fakta man fremlegger.

Barnevernssaker handler ikke om fakta. De som tror det, sliter seg ut på diskusjoner og meningsløs korrespondanse, slik jeg selv gjorde fordi jeg var forvillet nok til å tro at sannheten ville seire. Det gjør den ikke i barnevernssaker, dessverre.


Fylkesmannens løskrutt

Og jeg vet at den pompøse Fylkesmannen, som forsøker å fremstå som et slags skikkelighetens garantist, skriver en masse, "slår i bordet" og innimellom kommer med tordnende kritikk mot barnevernet. Men at alle barnevernsofre som måtte henvende seg der ikke får noen virkelig hjelp. Det er løskrutt, og Fylkesmannen er etter min mening unyttig både som klageinstans og som tilsynsorgan for barnevern.


På ferie

Så reiser vi på ferie igjen da, om noen uker. Til et naboland i regionen hvor vi bor. Der er det supermarkeder av vestlig standard, og der er det strender, badeland og eksotiske dyr. Europa får vente, enn så lenge. Norge likeså.

Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Barna er snart ikke norske lenger.


Statistikk i praksis

Barna klarer seg for øvrig utmerket. Slik statistikken også viser:

Barn som blir hos sine foreldre, også slike foreldre som påstås å ikke ha omsorgsevne, klarer seg bedre enn barn i offentlig omsorg.

Det er også grunnen til at vi er her fremdeles. Ikke først og fremst for å redde familien. Ikke for å redde oss selv som foreldre. Men aller mest for å redde barna fra det som ikke kunne bli noe annet enn en forferdelig skjebne, som ville prege dem livet ut. Vi sparer den norske stat for en masse penger, og sparer samtidig barna for det verst tenkelige.

Vi lever i frihet, men også under en "dom" som heldigvis ikke er for livstid. Når barna er 18 år gamle, skal de igjen bli frie. Da skal vi juble, og da skal vi leve et normalt liv igjen, alle sammen. Det er ikke lenge til vår eldste datter er 18. Et par år. Så følger de neste på i kjølvannet.

Jeg har forsøkt å få dialog med vår hjemkommune, men de er ikke interessert i å komme oss litt i møte eller gjøre noen innrømmelser. Det norske systemet fungerer også slik at ingen tvinger dem til det.


Frihet

Jeg må innrømme at det har vært slitsomt innimellom. Å være flyktninger. Men jeg klapper meg selv på skulderen, skryter hemningsløst av barna og min kone, og er stolt for hver dag som går. Barna er fri. De vokser tross alt opp som frie mennesker.

Men at denne friheten ikke finnes i Norge, og at hundrevis av familier må flykte til andre land, er et skammelig og langt på vei fortiet paradoks som verken medier eller politikere ønsker å forholde seg til.

Jeg har forsøkt noen ganger å presentere vår historie for journalister, men ingen har vært interessert.

Derfor skriver jeg her nok en gang. På et av de få stedene hvor jeg kan skrive vår historie. Historien som på sett og vis også ble våre liv.


**




Andre artikler av familien-er-samlet:
(Ytterligere artikler på MHS's hjemmeside, også en del
på engelsk og én på finsk)


3 år borte fra Norge
29 juni 2016

5 år som flyktninger
30 august 2018

Hva er galt med barnevernet?
Nyttårsaften 31 desember 2017

Hvorfor klarer ikke politikerne å stoppe og reversere barnevernskrisen?
3 oktober 2018

Det glemte voldsperspektivet
10 desember 2016

Kristelige skolefolk forført av barnevernt?
20 april 2017

Samtaler eller avhør? Undersøkelse eller etterforskning?
4 januar 2018

Om betroelser til barnevern og sakkyndige
13 november 2017

Hvordan vurderer barnevernet bevis?
6 oktober 2018

Lavmål i fylkesnemndene
25 november 2017

Far skal med?
12 august 2018

Manglende oppgjør årsak til politiets holdninger?
3 januar 2018

Fengsel for en far som har gjort opprør mot tvangsfjerning av sitt barn
16 oktober 2017




*