*
 
15 oktober 2022
 
 
 
 
Norge har kjørt seg ut med sine
lovlige og ulovlige barnevernsordninger
 
Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus
 
 
 
I disse dager går det for seg, med eksponering i et nøtteskall av det uføret Norge har brakt seg selv i, særlig i Bergen.
 
 
Litt nyere forhistorie i Bergen
 
Marita Moltu har en utmerket redegjørende artikkel som faktisk slapp til som debattinnlegg i Bergens Tidende den 14 oktober, skjønt den også inneholder kritikk av avisen selv (som i min erfaring har vært stærblinde i mange år angående realitetene i etaten barnevern):
 
Marita Moltu, tidligere varaordfører i Bergen, lokallagsleder Partiet De Kristne:
Forsømmelsen har fått pågå i årevis uten at byrådet har reagert
Bergens Tidende, 14 oktober 2022
(Moltus egen foreslåtte tittel var visst “Et politisk tilbakeblikk på barnevernsskandalen”, jf lenken.)
 
 
Skal barnevernet styre land og folk?
 
Apropos styringen av Bergen og Bergens barnevern: Tre dager før hadde Klassekampen et innlegg av en Liv H. Wiborg, som sier at politikerne ikke har noe ansvar og heller ingen myndighet i det hele tatt vedrørende barnevern; det er lovbrudd, mener hun, hvis de blander seg i barnevernssaker på noen som helst måte som angår hva barnevernet gjør overfor barn og familier:
 
Liv H. Wiborg:
”Ta ansvar” for hva?
Klassekampen, 11 oktober 2022
 
Hun mener bl.a: “Byrådslederen har ikke innsyn i hverken meldinger eller avgjørelser i sakene i barnevernet."
"Barnevernet er pliktig til å fatte vedtak selv om budsjettet er overskredet, i tråd med barnets beste."
 
Barnets beste, ja, det uforlignelige kodeord.
(Kikk gjerne på Sverre Kvilhaug: Hensynet til barnets beste i barnevernsaker i lys av forskningsbasert kunnskap, BarnasRett, 2007.)
 
Wiborgs innlegg ender med “… Endringer kan være gode. Men hvis kommunal ledelse presser lovbrudd på barnevernet for å spare penger, er jeg redd det har liten effekt. Og dette skjer.”
 
 
Ser myndigheter alt som et spørsmål om penger?
 
Så får vi da nye vedtak fra Bergen. De står i skjærende kontrast til slik som Marita Moltu sier i sin artikkel at man som ansvarlig folkevalgt selvsagt skal gjøre: skaffe seg betryggende innsikt i enkeltsaker og bruke det som basis for å fatte vedtak. Men byrådet i Bergen viser ‘mønstergyldig’ praksis av akkurat slik handlemåte som barnevernet ønsker og som våre myndigheter har lagt til rette for. Vi hører fra de styrende i Bergen at strakstiltak skal bestå helt eller delvis av:
 
•  Masterlønn til alle barnevernfaglig ansatte med relevant mastergrad.
•  Alle barnevernsfaglig ansatte får minimum 10 års ansiennitet.
•  Alle barnevernsfaglig ansatte i vikariat på lengre enn 6 måneder får fast stilling.
•  Ansetter en fagrådgiver i hvert byområde med fokus på faglig støtte og veiledning i sårbare faser i en barnevernssak.
•  Flere grep på organisering for å oppnå flere hender og hoder på jobb tett på barn og familier som behøver oppfølging i barneverntjenesten.
 
Mer penger og posisjon altså, til å utføre mer av samme 'faglige' virksomhet? Faglig støtte og veiledning til familier. Er barnevernet kompetent til å veilede? Om hva? Hva slags fag, hva slags faglig innhold? Skal virksomheten dekkes til og sementeres ytterligere av lutter formelle ordninger, av et byråkrati som direkte skjuler hva som skjer?
 
Vel vel.
 
 
En gammel og god illustrasjon av hva som duger
 
Også i en sak på Notodden for ca 25 år siden (ja da, det var samme røret da; norsk type 'vern' av barn er ingen ny utskeielse) ville barnevernet og kontorsjefen i kommunen nekte varaordføreren, John Alvheim, å få vite endog navnet på familien som i lagmannsretten hadde vunnet en erstatningssak mot kommunen og fylket for den skadelige måten barnevernet hadde behandlet familien på. Alvheim ønsket å komme i kontakt med familien for å få høre hva sakens virkelige innhold var, og hjelpe dem.
 
Kommune og fylke hadde nemlig anket til Høyesterett. Kommunens advokat mente at kommunen ikke kunne finne seg i lagmannrettens avgjørelse i familiens favør; man måtte anke, for, omtrent sånn sa han det til avisen: 'Alle kommuner gjør det jo slik'. Med andre ord: Det ble umulig å drive barnevern hvis man ikke kunne martre familier, mente visst kommunen. Familien var mildest talt fortvilet over at påkjenningene skulle fortsette i enda flere måneder, eller år. Tilfeldigvis visste jeg hvem familien var og kjente saken og dens forløp i lagmannsretten godt, kjente til barnevernets påstander og hvordan de var blitt gjendrevet. Så Alvheim fikk kontakt med dem, og tok så saken opp i formannskapet. Han sa etterpå: ‘Da debatten begynte, så det mørkt ut, men de snudde, den ene formannskaps-representanten etter den andre, og vi vedtok til slutt enstemmig å trekke anken tilbake.’ Kontorsjefen og kommuneadvokaten hadde visst tuslet molefonkne ut fra møtet.
 
Samtidig med at kommunens brev om at de trakk anken ble sendt til Høyesteretts ankeutvalg, kom forøvrig ankeutvalgets avgjørelse, som var fattet allerede og gikk i kryss med kommunens tilbakekallelse: Kommunens og fylkets anke ble avvist fra behandling. Altså hadde Alvheim hatt rett hele tiden, kan man si.
 
Det er altså fullt mulig for politikere å stoppe og hindre kommunens barnevern og kommunens advokat i å drive utilbørlige barnevernssaker.

Saken kostet vel alt i alt kommune og fylke en halv million i saksomkostninger og viderverdigheter – en sak barnevernet hadde konstruert uten saklig grunnlag og uten foruftig saksgang. Med prisutviklingen koster tilsvarende saker det mangedobbelte i dag, og slike saker er ikke sjeldne.
 
Kanskje en Alvheim i hver kommune vil være nok til å få en samlet flokk politikere til å undersøke hva som virkelig foregår, og ta affære i tråd med befolkningens – velgernes – behov når kommunens jurister og administrasjon vil la barnevernets innholdsløse 'barnets beste' bestemme saksgang?
 
 
En liten endring ved fylkesnevndene til hjelp?
 
Noe annet som ville hjelpe, er å temme barnevernets formelle muligheter for å gå til rettsapparatet etter fylkesnevnden. Fylkesnevndene bør utvilsomt nedlegges, men så lenge det ikke skjer, bør man komme tilbake til det som først var ordningen: Kun den private part kunne bringe et fylkesnevndsvedtak inn for rettsapparatet. Kommunen kunne ikke gå videre hvis fylkesnevnden hadde gitt den private part medhold.
 
Én blant flere endringer som kom i fortsetningen, var at man gav kommunene adgang til at også de kunne gå til retten for å få omgjort fylkesnevnds-avgjørelser de var misfornøyd med. Det ble hurtig rutine i at det gjorde de.
 
Det er på høy tid å reversere denne muligheten. I de – altfor få – sakene hvor fylkesnevndene tross alt ikke følger barnevernets uttalelser og ønsker, bør det settes bom for kommunenes fortsatte bestrebelser på tvang overfor familiene. Tvilsomme forhold rundt fylkesnevndene har forøvrig vært vel kjent i alle år de har bestått; jf også R.B. Petersen: Betryggende i fylkesnemnda? (august 2019).
 
 
Hvem skal de tjene?
 
Holdningen hos kommuners byråkrater og advokater er oftest, som på Notodden, at de skal være barnevernets våpendragere.
 
Det skal de ikke. De, likesom en kommunes politikere, skal være befolkningens tjenere, og det er politikerne som valgte representanter som skal styre dem. (Det kalles 'demokratisk styreform'.)
 
Barnevernet rundt omkring og deres velvillige juristers syn forandrer seg imidlertid vanskelig, ser det ut til. Norge har jo nærmest sementert tankegangen at barnevernet er kongelig, som Putin, og fylkesnevnds-sakene og rettssakene får nær automatisk resultat, som det russiske rettsapparatets mot alle som rører på seg der borte for tiden?
 
 
'Forskningsbasert' statistikk og juss fra et offentlig ekspertutvalg?
 
NOU 2012-5: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets (omtrent det nåværende Barne- og familiedepartementet) innstilling fra det såkalte Raundalen-utvalget om "Bedre beskyttelse av barns utvikling – Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet" gir nyttig innsikt i norsk regjerende tankegang om barn og deres behov. Især psykolog Magne Raundalens presentasjon av ekspertutvalgets innstilling er opplysende. Jeg har gjengitt deler av den her: Vurderingen av det biologiske prinsipp i Raundalen-utvalgets innstilling NOU 2012-5 og i presentasjonen av den. Den inneholder flere uttalelser som sier sitt. Komitéen setter 'tilknytningsteori' i høysetet, jf Noen få artikler om "tilknytning", et begrep som står mot "det biologiske prinsipp", februar 2016, og Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd, november 2017.
 
Raundalen opplyser blant annet at komitéen ikke har funnet noen forskning som tyder på at biologiske foreldre er av spesiell viktighet for barn som omsorgsgivere. En passende kommentar til det vil være at komitéen i så fall nærmest har erklært seg selv som forsknings-inkompetent; de har ikke lett på åpenbart høyst relevante steder, bl.a i statistikk og redegjørelser om hvordan det går med fosterbarn, og om adoptivbarns særlige problemer. Jf også hvordan et annet prominent medlem av komitéen, Vigdis Bunkholdt, har uttalt seg om samhørighet mellom barn og voksne: Noen barnefaglige eksperter (5): Vigdis Bunkholdt, psykologspesialist.
 
Mest frapperende nå som politikere lurer på hvordan man forbedrer barnevernet, er det kanskje likevel at Raundalen sier: "Det er mulig at barneverntjenesten og andre profesjoner tillegger det biologiske prinsipp større vekt enn det er grunnlag for etter rettspraksis. Den høye medholdsprosenten for barnevernet i Fylkesnemndssaker kan være en indikasjon på at barneverntjenesten legger terskelen høyt for å fremme saker om omsorgsovertakelse – muligens for høyt."
 
Altså: Fordi barnevernet – kommunene – vinner frem med nesten alle sine prosjekter for omsorgsovertagelser, burde barnevernet være aktive i flere saker – det er mange foreldre som 'slipper unna'?
 
Det er omtrent som å si at fordi alle rettssakene mot opposisjonelle i Russland for tiden vinnes av Putins tro advokater, er det for saker, for fengslede protestanter mot regimet? Man bør arrestere og fengsle enda mange flere?
 
Hva med den motsatte muligheten? At barnevernets beslagleggelse av barn oftest er skadelig, at det er en katastrofe at innholdet av det de gjør unndras realistisk, åpen vurdering, og at det er all grunn til å stoppe og deretter granske praksis i naïve fylkesnevnder og domstoler som tillater dette å fortsette?
 
Magne Raundalen har etter det jeg hører nå, etter mye bråk og mange Strasbourg-dommer som går norsk barneverns-filosofi imot, kommet på tanken at det foretas for mange omsorgsovertagelser? Derimot har jeg ikke hørt noe om at han innser noen feil i sine egne (tidligere?) resonnementer, og at han selv og mange av hans fagfeller har bidratt avgjørende til disse mange omsorgsovertagelsene.
 
 
Er vi så uvitende?
 
Politikere, slik som de i Bergen som nå uttrykker mistillit til byrådslederen men som selv har vært med i mange år, sier jevnlig at de er sjokkert og at de ikke visste. Vel, i noen tilfeller kan det være sant, men deres unnvikende bevegelser er påfallende. De har ingen grunn til ikke å vite. Det er arrogant å ha skjøvet til side barnevernstragediene påført av kommunenes egen etat og dens hjelpere, som om de er uten betydning.
 
Les gjerne om igjen Olav Bergos Hva kan de folkevalgte gjøre med barnevernet?. Les Fjeld-rapporten fra Bergen, skaff og les rapporten fra Tysvær av 3 juli 2020: Erfaringer med akuttplassering i Tysvær kommune. Kanskje mitt eget forslag til ansvarlighet for politikere i Tysvær: Politikerne må styre barnevernet. (Hm, jeg husker jeg lurte på, da jeg satte tittel, hvor mange sjeler som ville lese det som “styrke” og ikke “styre”, men innlegget vakte visst litt røre.) Og så, hvis jeg får lov til fortsatt å eksponere meg selv: noe av det som var mest tilfredsstillende å komponere er: Politisk program for barnevern på lokalplan.
  

Vel vel igjen.

Norges ledende jurister har for lengst, og vedholdende, bortforklart Menneskerettsdomstolens 15 domfellelser av Norge for krenkelser av menneskerettighetene i barnevernssaker, jf Statens tolkning av EMD-dommene om barnevern.

Og de ledende samfunns-ekspertene i 'etablissementet', de hevder at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg består mest av reaksjonære dommere fra Sør-Europa, med foreldet familie-syn og uten forståelse for hvor mye lengre vi er kommet her nordpå.

 
Alt er såre vel i velferdsstaten, den beste ....
 
Angående effektiv målrettethet i krisesituasjoner:
   Det som foregår i Bergen for tiden minner om mye forskjellig. Min egen erindring går til en interessant Perry Mason-roman (forfatteren, Erle Stanley Gardner, var selv jurist). Der var det en situasjon som kokte ned til et spørsmål om hvorvidt det var effetiv utpressing hvis A sa til B: “Jeg vet noe graverende om C. Hvis du, B, betaler meg umpti dollar, skal jeg la være å fortelle deg hva det er!” 
 
Hm.
 
‘Hvis dere politikere betaler oss, barnevernet, rundelig, med ansiennitet og faste stillinger og beundrende respekt og "ja, ja" når vi gjør det vi syns, så skal vi fortsette å nekte å fortelle dere noe om grunnlaget for våre ‘faglige’ avgjørelser om ‘barnets beste’ for alle de barn vi behandler, og om vårt fags innhold overhode. Vi har ansvaret, og vi ’tar det’ ved å overstyre dere uansett budsjetter og uansett hvordan det går med disse barna. Samfunnet har gitt oss makten til å fortsette å stole på at det vi har lært i vår ‘utdannelse’ og praksis er riktig, og ingen skal få lov til å passere våre skranker og undersøke det.’
 
 
**
 
 
 
 
Se også
 
 
 
Frederik Rønnevig:
Reaksjoner på NRKs debatt om barnevern november 2019
MHS's hjemmeside, 17 november 2019
 
Rikke Ekeberg:
Finnes det en reell politisk vilje til å gjøre noe for å beskytte barn i Norge?
MHS's hjemmeside, 18 august 2021
 
Ole Henriksen:
Barnevernet og EMD
MHS's hjemmeside, 11 januar 2020
 
Arnfinn Wiksaas:
Ikke de unges feil
MHS's hjemmeside, 22 januar 2017
 
 – :  Barn som melkeku
MHS's hjemmeside, 15 januar 2017

Marianne Haslev Skånland:
Granskninger av barnevernet
MHS's hjemmeside, 18 juni / 26 juli 2017
 
Åge Simonsen:
Protestbølgene mot norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 19 juni 2016
 
Anita Skippervik:
La oss ordne opp i det stille, slik at ingen merker det!
MHS's hjemmeside, 26 februar 2018
 
Venil Katharina Thiis:
Høringsnotat til Familie- og kulturkomitéen i Stortinget
vedrørende forslag til ny barnevernlov
MHS's hjemmeside, 29 mai 2021l
 
Venil Katharina Thiis og Gro Hillestad Thune:
Oversendelsesbrev til Familie- og kulturkomitéen i Stortinget
vedrørende forslag til ny barnevernlov
MHS's hjemmeside, 29 mai 2021





*