*

8 februar 2024
 
 

 
Marianne Haslev Skånland:
 
Om Stortingets behandling av barnevernsspørsmål i 1995-96
 
 
1 – Barnevernet før og relevansen nå
2 – Tillitskrise og et stortingsforslag:
      Dokument 8-forslag om barnevernet fra FrP
3 – Noen uttalelser sendt inn til Stortinget om Dokument 8-forslaget
4 – Stortingsmelding fra Departementet
5 – Stortingskomitéens innstilling til hvert av forslagene
6 – Stortingsdebatten om begge forslagene
7 – Kommentar om enkelte punkter, samt noen detaljer
       Resultat og senere relevans av Dokument 8:17-forslaget
       Feilprioriteringer i barnevernet
       Barnevernets kunnskaper og lærestoff
       De innsendte uttalelsene nevnt ovenfor i del 3
       En tilhører på galleriet i stortingssalen
       En muligens misvisende formulering i Dok 8:17
                 om bevis for seksuelle overgrep mot barn
       Barnets beste
       Samvær, hindring av samvær og hindring av tilbakeføring
       Den første barnevernssaken Norge ble dømt for i Strasbourg
       Enkeltsaker
       Alvheims 'ti bud'
Fotnoter
Tillegg: Organisering og bruk av dokumenter på Stortingets nettsider
 
 
 

 
1 – Barnevernet før og relevansen nå
 
 
Barnevernet i Norge, dels under navnet 'barnevern', og før det 'vergeråd', er per 2024 formelt ca 125 år gammelt. Opp igjennom årene er mange ille enkeltsaker og grupper av saker kommet for en dag, og det er blitt publisert artikler og utgreiinger om skadelig, til dels kriminell, behandling av barn utført under barnevernets kontroll eller forbundet med det. Mye har dreiet seg om at norske myndigheter har unnlatt å sørge for og å kontrollere at barn får oppfylt sine rettigheter. Men det har ikke bare vært unnlatelser.
 
Det har også kommet forslag med formål å rette på slike forhold. På tross av slike utgreiinger kan man observere stillstand, på enkelte punkter faktisk forverring, i familiers og også i barnas mulighet for selvbestemmelse i konflikt med barnevernet.
 
De fleste som rammes av skadelige aksjoner fra barnevernet, blir sterkt forbauset. De tror gjerne det dreier seg om nye, skjeve utviklinger, som lett vil la seg eliminere ved påvisning og kritikk basert på almindelig fornuft som hvem som helst forstår, slik at man kommer tilbake til et system av human velferd for barn.
 
Slik er det ikke gått. Det grunnleggende sett gode og realistiske system man forestiller seg, har ikke eksistert, og påberopte reformer har ikke ført til endring av dette. Gamle saker blir ikke rettet opp, men fortsetter i samme spor. Dette er lett synlig etter domfellelser ved Menneskerettsdomstolen (jf fotnoter (1) - (4); om gjenoppretting av lovlig tilstand se referanser nederst i (1)). De samme typer feilaktig behandling av barn og deres familier fortsetter også i nye saker, i barnevernet og i rettsapparatet.
 
Historikken bidrar til forståelse av hvordan systemet fungerer i dag og hvorfor. Grunnen er etter mitt syn at oppfatninger som er sentrale for driften av vårt barnevern, er ganske dypt og langvarig forankret i kulturelle forestillinger, og bundet opp med politisk-økonomisk tro og med forskjellige idéer som støtter opp om dette.(5) I moderne barnevern er særlig spekulative idéer fra psykologi, (jf (6a),(6b)), merkbare. Mange av elementene er klart synlige, men hvis de ble systematisk konfrontert og eliminert, ville store deler av barnevernssystemet, som i våre dager har karakter av en utbygget industri, muligens klappe sammen.
 
Jeg har her lenket til FrP's reformforslag fra 1995-96, en stortingsmelding som kom samtidig, og behandlingen av dem i Stortinget. Den som leser disse dokumentene, vil finne at mange av problemene familier rammes av i barnevernssaker i dag, var de samme for 30 år siden og ble fremhevet også da, uten at det ble møtt med vilje til endringer fra myndighetenes side. FrP's forslag ble avvist av Stortinget. At det gikk slik, skjønner man lett ut fra det faktum at problemene fortsatt består i 2024.
 
Fremstillingen del 1-6 er mer av en oversikt enn en artikkel. I del 7 har jeg sitert noen eksempler fra reform-forslaget, de andre dokumentene og stortingsdebatten, og har kommentert noen av dem.
   Disse eksemplene er langt fra de eneste punkter som kunne fortjene diskusjon, eller nødvendigvis de viktigste. Hvis jeg får anledning til å ta opp flere spørsmål senere og føye dem inn, vil datering i så fall vise hvilke som er nye.
 
 
 
2 – Tillitskrise og et stortingsforslag: Dokument 8-forslag om barnevernet fra FrP
 
 
Midt på 1990-tallet kom det fra Fremskrittspartiet et initiativ til lovendringer. Barnevernet hadde vært i vedvarende mistillit i deler av befolkningen som opplevet eller fikk se på nært hold aksjoner fra barnevernets side som var destruktive både for barn og deres familier. De foreslåtte endringene la vekt på tiltak som kunne bøte på dette.
 
Fremskrittspartiet hadde 6 representanter på Stortinget, en av dem John Alvheim ((7a), (7b)). Han hadde lang erfaring med barnevernet, gjennom kontakt med mange rammede familier og forsøk på dialog med barnevernets saksbehandlere, og ikke minst gjennom sin erfaring som sykehusdirektør på Notodden, og hadde fortalt at barnevernet gikk inn på fødeavdelingen om natten og tok barn mens mødrene sov. Han hadde gjort en betydelig innsats for mange familier ((8), (9a-d)). Alvheim var primus motor for stortingsforslaget. Carl I Hagen var også aktiv i debatter om barnevernet på tv og på Stortinget, jf Spørsmål 17 og 18 i spørretimen den 6 desember 1995. Også han og andre i FrP's stortingsgruppe fikk henvendelser fra fortvilede familier.
 
Forslaget til lovendringer ble lagt frem for stortingsbehandling den 6 desember 1995 som et såkalt 'Dokument 8-forslag':
 
Dok.nr.8:17 (1995-1996)
Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise 
Stortinget, 6 desember 1995
 
(Stortings-dokumenter slik de ligger på internett er ikke uten videre lette å finne frem på. De som er like uvant som jeg var, finner kanskje en viss hjelp i en amatør-redegjørelse for hvordan man kan gå frem som jeg har lagt som et "Tillegg" nederst her: 'Organisering og bruk av dokumenter på Stortingets nettsider'. Men denne forklaringen er heller ikke klar nok! Iallfall må man ha stortingsdokumentene liggende åpent og prøve seg frem.)
   Bildenumre for Dok 8:17 er 25–55. Side-tallene i nett-adressen er 0085-0116. (Se Tillegg.)
 
Dokument 8:17 løper fra side 2 til 32, og er altså 31 sider langt. Sidene 3-4 er innholdsfortegnelse. Side 31-32 viser de 11 lovforslagene man kom frem til. Disse er også oppsummert i John Alvheims artikkel (10) fra Dagbladet i 2003, som var et svar på artikler fra daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF). Hun hadde hevdet at Alvheim i en debatt i 2003 var kommet med påstander om barnevernets tilstand som var helt nye og uventede, og burde ha gitt alarm hvis de var riktige. Alvheim viste i sin artikkel til at de var langt fra nye, og at de bl.a fremgikk av FrP's lovforslag i 1995-96.
 
Dokument 8:17-forslaget ble behandlet i debatt sammen med en stortingsmelding. Debatten fant sted 22 oktober 1996 (for stortingsmeldingen og debatten, se nedenfor).
 
 
 
3 – Noen uttalelser sendt inn til Stortinget om Dokument 8-forslaget
 
 
Da Dokument 8-forslaget ble publisert, opplyste FrP at man svært gjerne ville ha uttalelser og kommentarer til det. Flere personer jeg hadde hatt samarbeid eller forbindelse med i arbeidet med barnevernskritikk, var villige til å skrive uttalelser, med vurderinger og forslag jeg kunne sende inn til Stortinget i den grad jeg trodde de ville være nyttige.
 
De fleste uttalelsene hadde et generelt innhold, uten referanser til konfidensielle forhold om enkeltsaker. Sendt til Stortinget som uttalelser er dette offentlig tilgjengelige dokumenter. Fremskrittspartiet bad meg sende dem ikke bare til partiets stortingsgruppe, men til Familie-, kultur- og administrasjonskomitéen, som var de som skulle behandle forslaget. En del personer sendte inn uttalelser direkte til Stortinget og kopi til meg. Disse uttalelsene er også tatt med her.
 
Jeg fikk også tillatelse av skribentene til å offentliggjøre og distribuere dem i andre sammenhenger der de kunne være av nytte. Jeg sendte blant annet uttalelsene til en del enkeltpersoner som kunne ha interesse for barneverns-reform.
 
De første uttalelsene ble sendt til Stortinget den 22 april 1996 og de som kom senere den 27 september 1996.
 
Noen av uttalelsene var blitt sendt som brev til meg og var uformelle i formen; det skyldtes at skribentene først hadde trodd at jeg ville inkorporere det jeg fant nyttig, i en egen uttalelse. Det ble imidlertid klart at forslagsstillerne på Stortinget helst ønsket at de ble sendt til Stortinget som de var. Jeg gjorde dette, supplerte de uttalelsene som f.eks bare var undertegnet med vedkommendes fornavn eller en uleselig signatur, med det som var nødvendig for å gjøre det klart hvor de kom fra, og jeg signerte det jeg hadde tilføyet med mine initialer MHS, for å vise at tilføyelsene var mine. (Jeg fikk beskjed tilbake om at dette fremgikk klart nok og at uttalelsene var akseptert i den form de hadde.) Ved publiseringen her på internett har jeg imidlertid så godt som mulig blanket ut håndskrevne underskrifter og en del adresser som ikke behøver å ligge åpent for skurker på nettet.
 
Uttalelsene er lenket til nedenfor. De små tilføyelser/utfyllinger jeg har gjort for hånd på enkelte, er slik som de opprindelig ble gjort i eksemplarene sendt inn til stortingskomitéen, inklusive initialisering med MHS.
 
Orienteringen om hver enkelts bakgrunn har jeg her lagt som en første, unummerert førsteside for hver uttalelse. Disse opplysningene ble også sendt til Stortinget sammen med uttalelsene.
 
 
I mitt eget brev til stortingskomitéen av 22 april 1996 har jeg blant annet gjort rede for hvorfor noen av uttalelsene har uformell form.
 
Uttalelsene er fra:
 
Anita Ankarcrona, 21 april 1996
Henning Beier, 20 januar 1996
Lars Billing, 9 mars 1996
Bo Edvardsson, 8 mars 1996

Lennart Hane, 8 november 1995
Ruby Harrold-Claesson, 22 september 1996
Astrid Holgerson, 3 januar 1996
Dagny Hysing-Dahl og Dagmar Hauken, 24 april 1996

Peter Klevius, 20 januar 1996
Sverre Kvilhaug, 1 mars 1996
Signe Moland, 13 mars 1996
Rudolf Schlaug, 8 februar 1996

Lennart Sjöberg, 3 september 1996 
Lena Hellblom Sjögren, 11 januar 1996
Marianne Haslev Skånland, 27 januar 1996
Brita Sundberg-Weitman, 15 april 1996

Lise Valla, 20 mai 1996 
Siv Westerberg, 29 februar 1996
 
Foreninger:
Bisidderforeningen af 1994, 13 juli 1996
Landsforeningen for familiens rettigheter, 7 mars 1996
Vest-Agder Familievern, 20 mars 1996
 
 
 
4 – Stortingsmelding fra Departementet
 
 
Forståelsen av hvordan barnevernet, oppfatningene av barnevernet og barnevernsdebatten var, øker når man også leser et annet dokument som kom omtrent samtidig som FrP utformet sitt forslag Dokument 8:17. Regjeringen utarbeidet en stortingsmelding (i 2024 er navnet "Melding til Stortinget"):
 
St meld nr 39 (1995-96)
Om barnevernet
Tilråding fra Barne- og familiedepartementet av 3. mai 1996,
godkjent i statsråd samme dag.
 
Meldingen løper fra side 1 til 35, og er altså på 35 sider. Side 2 er innholdsfortegnelse.
   Bildenumrene er identiske med dokumentets opprindelige, interne sidetall. Side-tallene i nett-adressen er 207-241. (Se Tillegg nederst.)
 
En slik melding til Stortinget kommer fra regjeringen, og er en orientering om hvordan regjeringen ser tilstanden i et saksområde og planlegger tiltak i tiden fremover. En stortingsmelding inneholder ikke direkte forslag til vedtak.
 
Regjeringen var på det tidspunkt en Arbeiderparti-regjering, den tredje med Gro Harlem Brundtland som statsminister. Barne- og familieminister var Grete Berget.
 
Stortingsmeldingen ble etter godkjenning i statsråd så oversendt Stortinget, som bestemte at begge disse forslagene (Stortingsmeldingen og Dok 8-forslaget) skulle debatteres samtidig.
 
 
 
5 – Stortingskomitéens innstilling til hvert av forslagene
 
 
Stortingets Familie-, kultur- og administrasjonskomité behandlet begge de ovenstående dokumentene og avgav en innstilling om hver. Flere av komitéens medlemmer deltok i stortingsdebatten (se nedenfor).
 
I komitéen satt de følgende stortingsrepresentanter (hvilket parti de representerer står i parentes etter navnet, dernest står fylket de er valgt inn for):
 
Grethe G. Fossum (A), leder – He
Solveig Sollie (KrF), nestleder – Te
Eli Sollied Øveraas (Sp), sekretær – MR
Jon Olav Alstad (A) – NTr
Hallgrim Berg (H)    – Bu
Grethe Fossli (A) – Ak
Jorunn Hageler (SV) – NTr
Arne Haukvik (Sp) – Osl
Karin Lian (A) – Ve
Kjellaug Nakkim (H) – Ø
Per Skau (A) – Osl
Roy N. Wetterstad (uavh) – Bu
 
 
Innstillingene:
 
 
Innst. S. nr. 5 (1996-97)
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomitéen om forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise, Dokument 8:17 (1995-96).
Grethe G. Fossum og Eli Sollied Øveraas, i Familie-, kultur- og administrasjonskomitéen, 16. oktober 1996
 
Innstillingen løper fra side 1 til 10, og er altså på 10 sider. 4 sider er selve innstillingen fra komitéen til Stortinget, så følger et 6 siders vedlegg fra statsråd Grete Berget.
    Bildenumrene er identiske med dokumentets opprindelige, interne sidetall. Side-tallene i nett-adressen er 0043-0052. (Se Tillegg nederst.)
 
 
Innst. S nr. 6 (1996-97)
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomitéen om barnevernet
Kildedok. St.meld. nr. 39 (1995-96)
Grethe G. Fossum og Eli Sollied Øveraas, i Familie-, kultur- og administrasjonskomitéen, 16. oktober 1996
 
Denne innstillingen finnes i 2 versjoner på nettet.
 
Den opprindelige versjonen på papir løper fra side 1 til 15, og er altså på 15 sider.
 
Versjon som bilder:
Innst. S. nr. 6 (1996-97)
Denne versjonen fungerer ikke helt godt. Den ser ikke ut til å ha piltaster. Man kommer til et galt dokument hvis man setter inn sidenummer i boksen 'Bildenummer  –  av 10'. Det er heller ikke riktig at manuskriptet består av kun 10 sider; det er på 15 bildesider.
   Muligens er eneste måte å sette inn riktig sidenummer i nett-adressen øverst. Side-tallene i denne er 0053-0067. Man kan altså komme til de enkelte sider ved å sette inn ett av disse numrene manuelt i nett-adressen. (Se Tillegg nederst.)
   Det er mulig at denne versjonen er noe defekt fordi det også finnes en søkbar versjon:
 
Søkbar versjon:
Innst. S. nr. 6 (1996-97) 
Denne versjonen har ikke angitt sidetall. Det er imidlertid så mange avsnitts-inndelinger med overskrifter at den allikevel er praktisk å bruke.
 
 
 
6 – Stortingsdebatten om begge forslagene
 
 
Dokument 8:17, Stortingsmelding 39 og komitéens innstilling om begge ble debattert den 22 oktober 1996.
 
Møte tirsdag 22. oktober 1996 kl. 10, saker 6 og 7
Referatet av debatten løper fra side 317 til 342, og er altså 26 sider langt. Det inngår i Stortingsforhandlinger, Debatter m.v. i Stortinget, Nr. 4, 18.-24. oktober Sesjonen 1996-97”,
som igjen inngår i

Stortingstidende, 141. Stortings forhandlinger 1996 – 1997.

   Bildenumrene er fra 316-341. Side-tallene i nett-adressen er 0321-346. (Se Tillegg nederst.)



7 – Kommentar om enkelte punkter, samt noen detaljer
 
 
Formålet med denne artikkelen eller oversikten, er naturligvis å gi interesserte lesere en lett inngang til selv å danne seg eller utdype forståelse av forholdet mellom da og nå, gjennom stortingsdokumenter som viser hvordan barnevernet ble oppfattet av bestemmende politikere på 1990-tallet. Her i del 7 tar jeg, i tillegg til noen detaljer, likevel frem noen utsnitt av direkte sitater fra reform-forslaget, de andre dokumentene og stortingsdebatten som jeg synes er belysende. Mange av sitatene taler for seg selv; noen står i motsetning til hverandre (stort sett skrevet/sagt av politiske mostandere). Jeg kommenterer en del av disse sitatene.
 
   Det jeg tar opp er ikke forhold og synspunkter som er mer dramatiske eller uvanlige enn andre. Ut fra dokumentene kan man se at de ihvertfall ikke er nye de siste 30 årene (de er fortsatt aktuelle), og stortingsbehandlingen i 1995-96 nevner flere utilfredsstillende forhold som ble karakterisert å være gamle og velkjente den gang også, jf (5).
   Sidereferanser er normalt både til papir-utgaven og bilde-utgaven (se siste avsnitt i Tillegg).
 
 
Resultat og senere relevans av Dokument 8:17-forslaget
 
Side 343 i papirutgaven av 141. Stortingsforhandlinger er referat fra møtet dagen etter, onsdag 23. oktober 1996.
 
Som man ser av dette referatet, annonserte statsminister Gro Harlem Brundtland: "Jeg har på denne bakgrunn orientert Kongen om at jeg i statsråd på fredag vil søke avskjed."
 
Det ble på grunn av dette litt av et oppstyr i media den 23. og videre utover, og stortingsdebatten den 22. kom i bakgrunnen. Det er riktignok ikke så sannsynlig at den hadde kommet sterkt frem uansett, idet norske media stort sett hadde, og har, fulgt myndighetene i å nedtone sterk kritikk av barnevernet, oftest uten å undersøke realitetene bak.
 
Men FrP's Dok 8:17 har vært referert til senere i noen sammenhenger, og forslaget og det som kom frem gjennom stortingsbehandlingen er fortsatt nyttig. Alle viktige feil fra barnevernet som familier kan fortelle om på 2010- og 2020-tallet var, som man vil se, godt kjent blant interesserte allerede på 1980- og 90-tallet (og før det).
 
 
Feilprioriteringer i barnevernet
 
Dok 8:17's avsnitt "2.3. Feilprioriteringene i barnevernet" (s 9, bs 32) begynner slik: "Uavhengig av årsak representerer en omsorgsovertakelse en stor belastning på barnet. Etter omplasseringen vil det være hjelpetrengende. Uberettigede omsorgsovertakelser kan høyst sannsynlig bidra til at barnet kan bli både psykisk og sosialt invalidisert. Barn som fjernes fra hjemmet på uberettiget grunnlag opptar samtidig plasser for andre barn og unge som er i trengende behov av dem."
 
Det er dessverre sjelden noen påpeker dette: at uberettigede omsorgsovertagelser ikke bare er en tragedie for foreldrene og andre nærstående, men også for barna som blir skilt fra dem. Det er øyensynlig en vedvarende tro at barn ikke lider ved å berøves sin biologiske familie, og problemfritt 'knytter seg til' nye omsorgspersoner, som fosterbarn eller adopterte.(6b)
 
At barn som tas fra sine hjem uberettiget, samtidig tar opp plasser – og tid og ressurser – for andre som virkelig kunne trenge barnevernets innsats og hjelp, er svært viktig. Det illustreres også nå i 2024 f.eks ved at barnevernet ikke tilstrekkelig effektivt aksjonerer for barn og unge fra noen typer minoritetskulturer som forsøker å komme fri fra uberettiget tvang og til dels vold fra familien. Ganske mye av barnevernets ressurser feil-dirigeres altså. Man kan spørre hvorfor, og dette leder til noe som sies i Dok 8:17 like ovenfor ovennevnte sitat, i avsnittet "2.2 Kunnskapskrisen i barnevernet". Her sies det: "I sin uttalelse trekker Asplan Analyse A/S også fram at dagens barnevernarbeider synes å ha vanskeligheter med å skille mellom fakta, normative synspunkter og rene synsinger."
 
Når slike svakheter ikke bare dukker opp en sjelden gang, men fortsetter i sak etter sak og over år, i alle deler av landet og faktisk nesten alle kommuner, hos stadig nye barnevernsarbeidere som ikke vil la være å kjøre samme type løp, har det rimeligvis å gjøre med opplæringen de har hatt. Vi finner mye i barnevernets lærestoff som bekrefter dette.
 
 
Barnevernets kunnskaper og lærestoff
 
Barne- og familiedepartementets statsråd Grete Berget hadde flere innlegg i stortingsdebatten. Her (s 338, bs 337) sier hun: "På begynnelsen av 1990-tallet kom det fram at det ikke stod noe særlig bra til i barnevernet."
   Tankegangen ser ut til å være at allerede i 1995-96 er alt bra. I mellomtiden hadde man fått en ny barnevernslov, som trådte i kraft 1.1.1993, bl.a med opprettelse av fylkesnevnder (navnet er nå endret til 'Barneverns- og helsenemnd').
 
Stortingsmeldingen gjør i Kap. 5 "Kompetanse, kunnskap og kvalitet" rede for utdanningen (s 27, bs 27). I avsnittet "5.2.1 Grunnutdanningene i barnevernet" står det:
   "Avhengig av arbeidssted og oppgaver må barnevernpersonell i varierende grad ha kunnskaper som gjelder generell barnepsykologi, pedagogikk, jus, ferdigheter når det gjelder samtaleteknikk og kontaktetablering, saksbehandlingsteknikk, beslutningsteori, konfliktløsning i familier og organisasjoner, miljøarbeid, opplysningsarbeid m.m. Både i pedagogisk litteratur og i bl.a. grunnutdanningene for sosial- og helsepersonell legges det dessuten stor vekt på å utvikle etisk bevissthet blant yrkesutøverne, bl.a. når det gjelder å behandle brukerne av tjenestene på en respektfull måte."
 
Her høres det ut til at det står bra til. Men dette bildet skiller seg vesentlig fra hva så mange familier i berøring med barnevernet da og senere fortsatt har erfart; de har nok synes statsråd Bergets beskrivelse av begynnelsen av 1990-tallet kom nærmere, uansett ny lov og fylkesnevnder. Så hvordan er det så med kunnskaper, etisk bevissthet og respektfullhet i praksis? (Jf (11)).
 
Stortingskomitéens Innst. S. nr. 6 sier (s 11, bs 63): ".... Det ser imidlertid ut til å være generelt akseptert i barneverntilknyttede miljøer at de nåværende grunnutdanningene er mangelfulle."
   " ... Hva som bør læres gjennom grunnutdanningene og hva som bør læres gjennom etter- og videreutdanning eller veiledning på arbeidsplassen er omdiskuterte spørsmål som må avklares nærmere. Dette gjelder f.eks. spørsmål om i hvilket omfang ansatte i barneverntjenesten bør tilegne seg kompetanse for å kunne arbeide bedre med barn og foreldre med samisk tilknytning og andre etniske minoriteter i henholdsvis grunnutdanningen eller gjennom etter-/videreutdanning."
 
Dok 8:17 tar i sitt forslag 1 for seg lærestoffet studenter i sosialarbeid og barnvern tilføres, og foreslår en gjennomgang av det som brukes, for å få utdannelsen "i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernssystemet". Behovet kan man si har vært der fra starten i år 1900 og er der fullt ut også i 2024, uaktet hva Departementet i mellomtiden i stortingsmeldingen 1995 mente barnevernet innehar. Praksis i barnevernet viser en stor grad av samme holdning hos barnevernspedagoger og tilknyttet personale nå som det som var tilfelle i 1995/96: "Loven ble vedtatt i 1896 og trådte i kraft i 1900. Da ble Norge fortsatt styrt fra utlandet. Men loven så på vanskelige barn og deres foreldre som myndighetenes motpart, som staten måtte få kontroll over. Barna forsvarte seg mot statlige og lokale myndigheters brutalitet og krav om underkastelse fra start. Det gjør de fortsatt."(12)
 
Flere av uttalelsene sendt inn til Stortinget (se del 3 ovenfor) viser også til uheldige sider av barnevernets virksomhet som springer ut av manglende grunnlag i holdbare kunnskaper.
 
Dok 8:17 nevner spesielt (s 6, bs 29; s 13-15, bs 36-38; s 17, bs 40) behovet for at man sørger for "en nøye gjennomgang av Kari Killéns lærebøker og om nødvendig fraråder dem brukt ved sosialarbeider-utdannelsen i Norge" (s 15, bs 38), jf (14).
   Stortingskomitéens leder Grethe G. Fossum (A) tok dette opp slik i sitt innledende innlegg om Dok 8:17 i debatten (s 318, bs 317): "Et av forslagene for å bøte på tillitskrisen i barnevernet er nettopp å heve kunnskapsnivået hos dem som arbeider med barnevernssaker. Ja, det er det ganske lett å stille seg bak, men å gjøre det ved å lyse bokbann over et bestemt læreverk er å ville ensrette tenkningen i en grad som ikke er i overensstemmelse med den kritiske og nyanserte holdningen til sin praksis som komiteen faktisk ønsker seg av barnevernsarbeidere."
   Hun gjentar det senere i debatten slik (s 329, bs 328): "Ifølge Dokument 8:17 ønsker Fremskrittspartiet å gjennomføre ting som bygger opp tilliten i barnevernet, og det skal gjøres ved å forby bøker – det siste jeg leste om, var i 1933 i Tyskland, da Hitler overtok makten."
  Roy N. Wetterstad (uavh) mener i debatten (s 337, bs 336) også at FrP vil ha sensur: "Nærmest all skylden ser ut til å bli lagt på Kari Killéns omstridte lærebøker. Jeg kan på mange måter forstå deres sterke angrep på disse lærebøkene, men jeg kan ikke være med på at Stortinget skal forby dem. Jeg vil av prinsipp ikke forby noen bøker."
 
I praksis har 'bokbann' i vårt samfunn ingen betydning i nærheten av den som 'bokbål' har under diktatorisk, politisk sensur. Man har hatt forbud mot 'usedelige skrifter'; det har stort sett måttet vike. Det våre myndigheter vel regelmessig gjør, er å forby utgivelser som avslører slikt som forsvars-hemmeligheter, og, mere aktuelt i sammenheng med barn: hindre at skriftlig stoff som regnes som saklig uriktig, utilbørlig oppflammende o.l., får innpass som godkjente lærebøker til autoritativ opplæring i skoler, som noe som elever skal tilegne seg innholdet av som riktig og anbefalelsesverdig og noe som de bør gjøre. Det er, som teksten viser, en slik bedømmelse Dok 8:17 foreslår, ikke sensorisk forbud mot at bøkene skal eksistere eller at forfattere skal forbys å uttrykke slike oppfatninger.
 
Det virker da også som om Wetterstad egentlig ser realiteten i Dok 8:17-forslaget omtrent som forslagsstillerne, når han sier (s 337, bs 336):
   "Jeg har merket meg at det innenfor barnevernet synes å være en utbredt oppfatning at det er på utdanningssiden skoen trykker mest. Kravene herfra blir imidlertid etter min oppfatning konsentrert for mye om etter- og videreutdanning, mens det er på grunnutdanningen det aller største problemet ligger. ....... Vi uavhengige liberalister foreslår sammen med Høyre en fullstendig gjennomgang av grunnutdanningstibudene for sosionomer og barnevernspeagoger."
 
Carl I. Hagen (FrP) sier (s 329, bs 328) om innlegg fra Grethe G. Fossum:
   "Så snakket hun om å forby bøker. Den siste boken som ble forbudt, var det hennes egen regjering som forbød for ikke så lenge siden. Statssekretæren i Forsvarsdepartementet forbød en bok på Krigsskolen fordi det var to sider hun ikke likte. Når det gjelder akkurat denne boken, er det nettopp i avisene i dag og i går psykiatere som sier at det er umulig å forutsi at noen skal bli drapsmann. Men Killéns bok går ut på den tese at ved en del enkle, greie spørsmål til foreldre som har en 2-3-åring, så skal hun kunne forutsi om vedkommende kommer til å bli gjenstand for omsorgssvikt om 15 år, og da er det bedre å ta 2-åringen nå. Maken til tøv! Det som dere aksepterer, er å pode inn i nye barnevernsarbeidere at de tror de vet hva som skjer om 15 år, og så er det bedre å handle i tide. Det er det vi kritiserer."
 
Det er ganske riktig at barnevernets virksomhet i stor grad bygger på det som bør kalles psykobabbel. Jf (13) og (6b).
 
Om Fossums bruk av uttrykket 'nyansert holdning': I praksis kommer argumentet om at man må være 'nyansert' hvis man kritiserer barnevernet, nesten utelukkende frem i almen debatt når noen kritiserer barnevernets fremferd i én eller flere konkrete saker. Da blir kritikken jevnlig forsøkt stoppet med et krav om at man må være nyansert – mao. at slike saker skal holdes opp mot det barnevernet hevder er svært mange andre saker som de mener har vært vellykket. Man ser sjelden eller aldri at anbefalinger av barnevernets handlinger i en god sak blir møtt – fra politisk korrekt hold – med kritikk av at beskrivelsen må nyanseres gjennom beskrivelse av en sak med tragisk resultat.
 
Selv om det er kommet andre lærebøker på pensum siden 1990-tallet, er mye i Killéns metodikk akseptert og videreført, f.eks opplisting av såkalte belastningsfaktorer, og antagelsen at man ved en 'metode' kan forutse fremtidig omsorgssvikt (jf også (14d)).
 
Dok 8:17 (s 14, bs 37) refererer til Killéns doktoravhandling, Omsorgssvikt og barnemishandling, Kommuneforlaget 1988, som var en studie av 19 barn, hvor det for to's vedkommende kunne utelukkes omsorgssvikt. De to ble da oppfattet som en slags 'kontrollgruppe' for de 17 øvrige.
   Det er denne avhandlingen Henning Beier viser til i sin uttalelse (se del 3 ovenfor), når han sier:
   "Jag tycker att det är anmärkningsvärd att offentliga myndigheter och domstolar kan basera[r] sina beslut på Kari Killens undersökning som bara omfattar 19 personer utan någon kontrollgrupp. Jämför med vilka krav på dokumentation de offentliga myndigheter ställer på läkemedelsindustrin når man vill registrera ett nytt preparat. Samma krav borde man ställa på offentliga myndigheter, när det gäller relevansen av tvångsåtgärder."
   Som vi vet, ligger det om nødvendig utprøving gjennom flere faser, inklusive testing av flere tusen kasus, til grunn for godkjenning av medisiner.
 
Innst. S. nr. 5 omtaler Dok 8:17's forslag i et avsnitt (s 2, bs 2): "Komiteen er kjent med diskusjonen i barneverntilknyttede miljøer om at grunnutdanningen er mangelfull."
   Ovenfor sier de:
"Komiteen vil understreke høyskolenes og universitetenes rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og forskning, og oppfatter det som brudd på disse verdier dersom statlige direktiver om fjerning av lærebøker fra pensumlister skulle bli en realitet."
 
I en sidelinje til denne uttalelsen fra komitéen må man kunne spørre seg om komitéen mente at alt som produseres på høyskoler og universiteter er fullt så pålitelig og sikker kunnskap som komitéen øyensynlig stoler på at det er. Det er videre en vanlig oppfatning – men en som ikke burde støttes av en stortingskomité – at forskning foregår ved at man finner ut noe nytt som problemfritt føyes til tidligere kunnskap, som selvsagt er sikker. Denne slags byggende virksomhet (det kan kalles 'positivisme' (15)) viser seg jevnlig å hvile på antagelser som det må settes nye spørsmåltegn ved. Universiteter er typisk miljøer hvor det skal foregå debatt som ryster, ved å gå langt inn i grunnleggende spørsmål som det hersker stor uenighet om. Det inkluderer ny gransking av både data og påstander, og det er dette som bør kalles uavhengig tenkning. Ny innsikt kan få gammel 'viten' til å vakle i sine grunnvoller. En del av de innsendte uttalelsene (del 3 ovenfor) tar nettopp opp hvor tvilsom 'den politisk korrekte' oppfatning av barnevernets vitenskapelige basis er.
 
 
De innsendte uttalelsene nevnt ovenfor i del 3
 
ble omtalt i debatten, i forbindelse med synspunkter i Dok 8:17-forslaget, og spesielt i forbindelse med barnevernets bruk av Kari Killéns lærebøker: debatten (s 328, bs 327) av Carl I Hagen, FrP, og (s 337, bs 336) av Roy N. Wetterstad, uavh.
 
 
En tilhører på galleriet i stortingssalen
 
Etter ovennevnte innlegg av Carl I Hagen i debatten ble det klappet fra galleriet, hvor det satt en tilhører (nederst s 329 bs 328). Stortingspresidenten sa da (s 330 bs 329): "Presidenten vil påtale bruken av ordet "tøv" – og be om ro på galleriet." ("Tøv" var uttalt av Hagen i hans innlegg.)
 
Damen som satt på galleriet, fortalte senere til bekjente som hadde prøvet å hjelpe henne mot barnevernet:
   Da hun hadde klappet, kom en vakt bort til henne og geleidet henne ut. Utenfor fortalte hun ham at hennes egen datter var tatt av barnevernet, og nå var blitt narkoman under barnevernets omsorg. Vakten var da vennlig mot henne, og lot henne faktisk komme inn igjen, hvis hun lovet å være helt stille, slik regelen er for tilhørere til stortingsforhandlinger. Det lovet hun, og overholdt det.
 
 
En muligens misvisende formulering i Dok 8:17 om bevis for seksuelle overgrep mot barn
 
Avsnitt 3.3 (s 14, bs 37) i Dok 8:17-forslaget har følgende formulering (som ikke angår forbedring av loven, men som inngår i en drøftelse av Kari Killéns metoder, jf ovenfor om barnevernets kunnskaper og lærestoff): "En av grunnene til frifinnelsen i Bjugn-saken var nettopp at de medisinske funnene på barna ikke kunne sammenliknes med funnene på barn som man visste ikke hadde vært utsatt for seksuelle overgrep."
   Bjugn-saken gikk med jury. For det første begrunner jo ikke en jury sin kjennelse, og vi har derfor intet grunnlag for å hevde med sikkerhet at grunnene var slik og slik.
   For det andre kan formuleringen lett oppfattes slik at forslagstillerne mener eller tror at Ulf Hammern i realiteten var skyldig, men 'dessverre' ble frikjent av mangel på fellende bevis. I lys av alt som er kommet frem i årene etterpå både om Bjugn-saken og om andre uriktige overgreps-anklager, jf (16), er det klart at dette ikke var tilfelle, og forslagsstillerne til Dok 8:17 har heller ikke ment det. Hammern var fullstendig uskyldig.
 
 
Barnets beste
 
Dette uttrykket er en velkjent formulering. Det brukes gjerne som argument fra myndighetene og andre som støtter barnevernet, for at barnevernets oppfatning selvsagt bygger på hva som er best for barnet, i motsetning til hva andre måtte mene er godt. 'Barnets beste' er et påfallende 'argument', for så vidt som hva som er barnets beste ikke søkes belagt med evidens for at det barnevernet vil, beviselig er godt for barn.
   Betegnelsen blir ikke gitt noe bestemt innhold. Meningen kan derfor ikke diskuteres rasjonelt. Heller ikke står barnevernets argumentasjon om barnets beste i et klart forhold til alle de begrensninger som møter mennesker i den virkelige verden. Man kunne like godt erklære at ingen motargumenter skal høres. Bruken av det udefinerte 'barnets beste' som argument er derfor manipulerende.
 
Stortingsmeldingen argumenterer for 'barnets beste', for eksempel på (s 7, bs 7): "Prinsippet om "barnets beste" og viktigheten av å opprettholde den biologiske tilknytningen er blitt videreført i den nye barnevernloven, samtidig som det også er vektlagt at barnet skal ha stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen."
   S 18, bs 18: "Et annet sentralt prinsipp i barnevernloven er prinsippet om at det ved valg av tiltak for et barn skal legges avgjørende vekt på tiltak som er til barnets beste. Prinsippet innebærer at i de tilfelle hvor det er motstriende interesser mellom barnet og foreldrene, er det barnets interesser som skal være avgjørende ved valg av tiltak. Ofte vil det imidlertid være slik at det er argumenter som taler både for og mot at det treffes tvangsvedtak. Der hvor det fortsatt er tvil etter at man har veiet de ulike løsninger mot hverandre, gir ikke prinsippet om hensynet til barnets beste noe svar."
 
Her sies det altså ikke at det skal kreves noen dokumentasjon for at barn og foreldre virkelig har motstridende interesser; det er nok at barnevernsarbeidere mener det. Det sies ikke at motstridende interesser må være av en viss alvorlighet for at det skal velges mellom hensyn til barnet eller foreldrene. Det kreves ingen bevis for nødvendighet, bare at 'barnets interesser' skal vinne frem.
   Det vises til muligheten for subjektiv tvil hos barnevernsarbeidere. Det nevnes ikke at barnets og familiens skjebne ikke bør være avhengig av barnevernsarbeideres tvil eller oppfatninger, men i sterkere grad av objektive forhold, hvorvidt et rimelig hensyn til 'det aller beste' for barnet er oppnåelig, og at det sjelden er godt for et barn at en hjelpeetat utsetter dets familie for direkte ødeleggelse av livet, særlig hvis det heller ikke er tvingende nødvendig for barnet.
 
Dok 8:17 sier i første kapittel (s 5, bs 28): ".... en oppfølging av Sosialdepartementets tidligere handlingsplan .... . Målsettingen var å sikre barn og unge et offensivt og effektivt barnevern som ga rett hjelp til barnas beste. Tiltakene var derimot ikke vesensforskjellige fra tidligere. I hovedsak skulle målsettingen oppnås ved ulike effektiviserings- og omorganiseringstiltak."
 
At det ikke kom endrede tiltak, er nettopp et mulig tegn på at målsettingen om 'rett hjelp til barnas beste' ikke hadde fått noe gjennomtenkt og klart uttrykt innhold i Sosialdepartementet.
 
I debatten sier Jon Olav Alstad (A) (s 335-36, bs 334-5):
   "Diskusjonen om barnevernets tillit og den utilstrekkeligheten som finnes, bør føres på bakgrunn av prinsippet om hva som er best for barna. Og da er det hele tiden viktig ar vi har et lovverk og en form for organisering av dette som ivaretar nettopp det. ..... Det vi kan slå fast, er at barnevernets oppgave er å ivareta barns interesser. De voksnes behov må da stille i andre rekke."
 
Her er det en påfallende mangel på fokusering på hvorvidt lovverkets gode intensjoner gir et feste for god praksis i enkeltsaker og grupper av enkeltsaker. Alstad konkretiserer ikke spørsmålet om hva som er til et barns beste under ulike forhold.
 
Lars Sponheim (V) henger en bjelle på denne katten (s 330, bs 329):
   "I barnevernsarbeid framheves barnets beste som det ledende prinsipp. Det er selvsagt riktig. De stadige henvisningene til prinsippet kan likevel føre til at vi overser et grunnleggende spørsmål: Hva er til syvende og sist barnets beste? Problemstillingen i mange barnevernssaker vil like ofte være: Hva er minst skadelig for barnet? Da kan "barnets beste" bli et lite presist vurderingskriterium."
 
Roy N. Wetterstad (uavh) bidrar med et viktig, delvis svar på hva som er 'barnets beste', skjønt det er et svar som ikke faller i majoritetens smak (s 339, bs 338):
   "Vi arbeider alle for barnets beste – la det være helt klart. Men det finnes ulike oppfatninger av hva som er best for barnet. Det å kutte familiebånd er antakelig noe av den største skade et barn kan påføres. Det er det også svært mange fagfolk som mener.
   Jeg har i arbeidet med denne saken lest forskningsmateriale som klart konkluderer med at barn som er fratatt sine foreldre og som er blitt satt bort, har dårligere prognoser. Det skal oftest en helt ekstrem hjemmesituasjon til dersom omsorgsovertakelse skal gi bedre prognoser for barnet, både på kort og på lang sikt."
 
 
Samvær, hindring av samvær og hindring av tilbakeføring
 
Spørsmål om samvær mellom foreldre og deres barn som barnevernet har fjernet fra hjemmet, kommer opp flere ganger i dokumentene, særlig i debatten.
 
Stortingsmeldingen (s 18, bs 18): ".... at en i vårt samfunn anser det som en selvstendig verdi å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Når dette ikke er mulig, innebærer prinsippet at det i utgangspunktet skal legges til rette for samvær og/eller annen kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre idet det anses som et gode for barnet å ha kontakt med sine biologiske foreldre, selv om barnet i en kortere eller lengre periode må bo hos andre. I barnevernloven §4-19 er det i tråd med dette slått fast at lovens hovedregel er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. I lovens §4-15 framgår det på samme måte at det ved valg av plasseringssted for barnet bl.a. skal tas hensyn til ønskeligheten av at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene."
 
Praksis:
 
John Alvheim (FrP) sier i debatten (s 325, bs 324): "Det er et problem i forbindelse med omsorgsovetakelse som er lite omtalt både i meldingen og i innstillingen, nemlig praktiseringen av besøksretten når omsorgsvedtak fattes. Det er jo i veldig mange tilfeller ganske strikst fra barnevernets side når det gjelder besøksrett. Det kan være to timer i måneden og kanskje fire timer hver annen måned, for å ta de mest grelle eksemplene."
 
Alvheim følges av Kjellaug Nakkim (H) (s 325, bs 324): "Jeg er enig med Alvheim i at det er et stort problem hvordan man skal hanskes med praktiseringen av besøksrett. Det kan være tilfeller – jeg sier det kan være tilfeller – hvor man ikke bør tillate besøksrett. Men jeg må også si at mange ganger har praktiseringen av besøksretten vært for streng. Det har også vært et dilemma når man setter opp dette med besøksrett i forhold til dette å kunne tilbakeføre omsorgsretten til foreldrene."
 
Grethe G. Fossum (A) (s 329, bs 328): "Det er interessant å høre på representanten Carl I. Hagens sammenroting av hvem som gjør hva innenfor barnevernet. Det nemlig slik at når besøkordninger skal bestemmes i forhold til overtakelse av omsorg for barn, er det ikke barnevernet som bestemmer det, det er fylkesnemndene."
    Det er imidlertid velkjent at fylkesnevndene i meget stor grad fatter vedtak som stemmer med barnevernets ønsker. Det har vært vedholdende alvorlig kritikk rettet mot fylkesnevndene nettopp på grunn av dette. De fungerer ikke så mye som uavhengig instans – noe à la slik domstoler er ment å være – som forsterkning av barnevernet.
 
Dok 8:17 (s 5, bs 28): "I motsetning til tidligere inneholder for eksempel den nye barnevernloven bestemmelser som skal sikre barn og foreldre samvær etter en omsorgsovertakelse."
   (s 20, bs 43): "Praksis viser seg å være at barnets beste tolkes til noen timers samvær under tilsyn hver måned, jf. 2.4."
   Det kan tilføyes at det ikke har vært uvanlig at det har vært langt sjeldnere, ned til et par timer én eller to ganger i året, jf (12), (17).
 
Dok 8;17 (s 19, bs 42): "I Norges første rapport til FN om konvensjonen om barnets rettigheter heter det på side 56:
      'Avgjørelser om atskillelse og samvær fattes i samsvar 
      med gjeldende lover og saksbehandlingsregler og ut fra
      hensynet til barnets beste.'
Konklusjonene i utredningen "Kompetanse- og utdanningsbehov i barnevernet" kan tyde på at det ennå gjenstår en del før forholdene blir så tilfredsstillende som det Barne- og familiedepartementet gir intrykk av overfor FN."
 
Det er nokså åpenbart at praksis med svært begrenset samværsrett skyldes at hvis barn hadde fri adgang til å treffe foreldrene, ville det bli tydelig for de fleste (særlig kanskje for alle som nå tror at barnevernets versjon av sakene er riktig) at barnevernets omsorgsovertagelse ikke var noe barna selv ønsket og ikke til deres beste, men kun fulgte barnevernets ideologi. Denne konklusjonen støttes av det forhold at barn under barnevernet ikke sjelden flykter fra fosterhjem eller institusjon og hjem til foreldrene, men blir hentet igjen med makt av barnevernet med hjelp av politi.
   Barnevernets ideologi om at omsorgsovertagelse normalt er et stort gode for barn, medfører også at barnevernet setter seg imot tilbakeføring av barn til foreldrene. For å hindre tilbakeføring, anføres det ofte at barnet har vært lenge borte fra foreldrene og uten nær kontakt med dem, og derfor ikke har noen tilknytning til foreldrene. Dette bygges opp til ved at barnevernet i så stor grad som mulig hindrer samvær eller hindrer at de blir gode for barna.
 
Det er forøvrig ikke tilfelle at det er umulig eller normalt skadelig å gjenforene barn med deres foreldre når adskillelse har vart lenge. Det finnes god faglig evidens for at det kan være meget konstruktivt, og bør prøves tross alt. Men dette forholdet, og dokumentasjonen for det, var ikke fremme til diskusjon i denne stortingsdebatten. (Jf (18), (19)).
 
Kjellaug Nakkim (H), i fortsettelse av samme innlegg i debatten (s 325, bs 324):
   "Det er derfor også veldig viktig at man ikke fratar foreldrene ansvaret når man overtar omsorgsretten, fordi det da tross alt er enklere å tilbakeføre barnet. Men det er også slik at det har vært brukt som et argument mot foreldrene at de ikke har hatt kontakt, når det har vært nedlagt forbud mot kontakt. Og det er et stort dilemma. Jeg tror – det er også en av grunnene jeg nevnte i mitt innlegg – at departementet når de foretar en evaluering av loven også bør se på denne delen. Det er nemlig helt klart at det har vært brukt som et argument fra barnevernet for ikke å tilbakeføre barn, at de nå er i ro, trives og har det bra. Slik skal det ikke være, for foreldene må også ha muligheten til å kunne forbedre seg, og de må kunne opprettholde en viss kontakt med sine barn.
   Det er, tror jeg, ofte underkjent at det biologiske forholdet, forholdet mor/barn, far/barn er mye sterkere enn det er blitt vektlagt tidligere."
   Det er uklart for meg hvorfor det skulle være et dilemma at barnevernet og fylkesnevnd/domstol først forbyr kontakt og så bruker det mot foreldre, når de forsøker å få barna hjem, at det ikke har vært kontakt. Det er jo åpenbart hva som bør gjøres politisk med sånt lureri, og intet dilemma å forlange at det gjøres. Skyldes følelsen av et dilemma en tro på at det har vært tvingende grunner til først å forby kontakt?
 
Dok 8:17 (s 11, bs 34):
   "For barnet innebærer en omsorgsovertakelse som oftest at det mister kontakten med foreldrene og resten av sin biologiske familie da barnevernet sjelden benytter seg av muligheten til å plassere barnet hos andre i familien. Barnevernet respekterer heller ikke barnas rett til samvær. Vanligvis får barn og foreldre sjelden mulighet til mer enn noen timers samvær under tilsyn pr. måned. Selv i de tilfellene hvor foreldrene har rettens kjennelse, er det ikke uvanlig at barnevernet vanskeliggjør en tilbakeføring."
 
At det ikke hadde vært noen lettelse i disse påtvungne adskillelsene etter den nye loven i 1993, ser man av mye som har vært skrevet av familier rammet av det, og av andre som har satt seg inn i sakene deres. Advokat Sverre Kvilhaug, som er usedvanlig velorientert i barnevernsspørsmål, har skrevet om det flere ganger, bl.a her i 1999 (17b):
   "I det norske barnevernet har familien i mange år vært betraktet som noe meget negativt og destruktivt som man helst skal holde barnet langt unna. "Løsningen" - det som skal løse alle barnets problemer både på kort og lang sikt, mener barnevernet i meget stor utstrekning og med støtte av de presumptivt sakkyndige ligger i å fjerne barnet fra familien og helst holde samværet mellom barn og foreldre på et så lavt nivå som mulig, ofte noen få timer et par ganger i året. Det er samtidig et paradoks og illustrerende for barnevernets livsfjerne oppfatning at til tross for slike meget begrensede samværsordninger opplever man på dette området til stadighet samtidig at foreldrene får skylden for all negativ utvikling mens barnet er "under omsorg" av barnevernet, mens fosterforeldrene får rosen for det som eventuelt går bra."
 
Debatten, (s 339, bs 338): Kjellaug Nakkim (H):
   "Jeg vil støtte opp under innleggene som Roy N. Wetterstad og også Lars Sponheim hadde, som går på dette med brudd på samvær med foreldre når foreldrene er fratatt omsorgen.
   Det er viktig at man får opprettholdt en viss samværsrett og har kontakt med den biologiske familie. For det blir veldig ofte brukt mot foreldrene senere når de søker om å få omsorgsretten tilbake, at de ikke har opprettholdt kontakten med sine barn. Det er altfor lite vurdert og altfor lite berørt i St.meld. nr. 39. Det er heller ikke – etter det jeg har forstått når vi har hatt møter med fylkesnemndene – det spørsmålet som de er mest opptatt av. Derfor vil jeg allerede nå signalisere at det forslaget Lars Sponheim har lagt inn, vil vi stemme for. Jeg håper det blir et flertall for det forslaget, slik at man ikke bare får et oversendelsesforslag, men en erklært viljeserklæring fra Stortinget om at dette er en viktig sak."
 
Lars Sponheim (V) (s 340, bs 339):
"Jeg har fått en oppfordring fra representanten Grethe G. Fossum om å gjøre om forslag nr. 6 til oversendelsesforslag. Samtidig er det kommet klart til uttrykk både fra henne og andre at det er behov for å få klarere lovregler om samværsretten. På den bakgrunn ønsker jeg å gjøre om teksten slik at dette blir et oversendelsesforslag."
 
Noen stortingsrepresentanter sa senere at dette forslaget ville Sponheim sannsynligvis ha fått flertall for. Men han gjorde det isteden til et oversendelsesforslag, og da kommer det ikke opp til avstemning.


Den første barnevernssaken Norge ble dømt for i Strasbourg
 
Spørsmål om samvær mellom foreldre og barn som er fjernet fra hjemmet av barnevernet har, som man også ser ovenfor, sammenheng med det viktige spørsmålet om tilbakeføring, og også om bortadoptering av barn mot foreldrenes vilje, tvangsadopsjon. Å begrense eller helt ta bort samvær er ofte et ledd i at barnevernet vil åpne for bortadoptering av barnet. For at tvangsadopsjon skal kunne finne sted, må foreldrene fratas det juridiske foreldreansvaret (også ofte kalt 'foreldreretten'). Når foreldre fratas foreldreansvaret, faller også samværsrett/besøksrett og omsorgsrett bort. Ved bortadoptering mister både foreldre og barn da enhver juridisk støtte til å kreve å få være sammen eller ha kontakt.
 
En av grunnene til at spørsmål om samvær kommer opp i såpass mange innlegg i stortingsdebatten, er derfor utvilsomt at det noen måneder før var kommet en dom ved Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg som felte Norge for krenkelse av Menneskerettskonvensjonen. Det var i Adele Johansens sak, og det var første gang Norge ble felt i en slik barnevernssak, se sak 1 i listen i (1), jf også sak a i (18).
   På den tiden gikk en sak som ble klaget inn i Strasbourg, først til en Menneskerettskommisjon, og så kunne dennes avgjørelse eventuelt ankes inn for Domstolen.
   Denne saken ble klaget inn av Adele Johansen i oktober 1990. Kommisjonens rapport kom i januar 1995. Den fant staten skyldig (se dommen §47, som gjengir Kommisjonens anførsler) i å ha krenket menneskerettighetene ved å ha fratatt moren foreldrerettighetene og samvær mellom mor og barn. (Kontakt mellom mor og datter var blitt brutt ved at datteren allerede som baby var blitt plassert på sperret adresse, hos et par som ønsket å adoptere. Adele fikk derfor i 10 år ikke vite hvor datteren var.) Domstolen holdt konferanse i januar og juni 1996, og dommen opprettholdt Kommisjonens avgjørelse.
 
Utarbeidelsen av Stortingsmelding nr. 39 og Dokument 8:17, og stortingsdebatten om dem, foregikk derfor rundt de samme tidspunkter da denne saken ble behandlet i Strasbourg:
 – Kommisjonsrapporten fra Strasbourg er datert 17 januar 1995.
 – Dokument 8:17 er datert 6 desember 1995.
 – Stortingsmelding nr. 39 er datert 3 mai 1996.
 – Dommen fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol er datert 27 juni 1996 (i noen dokumenter brukes datoen 7 august 1996).
 – Stortingsdebatten om Dok 8-forslaget og Stortingsmeldingen fant sted 22 oktober 1996.
 
Saken ble vist til i flere av stortingsdokumentene.
 
Stortingsmelding 39: (s 19, bs 19), i avsnittet "4.1.2 Særlig om adopsjon som tiltak i barnevernet", som også gjør generelt rede for fratakelse av samvær og foreldreansvar og bortadoptering. Om Adele Johansens sak sies det:
   "Som nevnt innledningsvis er noe av bakgrunnen for Stortingets vedtak om en redegjørelse eller stortingsmelding fra Regjeringen Den europeiske menneskerettighetskommisjons rapport om brudd på Menneskerettighetkonvensjonen art. 8 i en konkret barnevernsak. Kommisjonen konkluderte med at det ikke har skjedd noe brudd på menneskerettighetene i saken med hensyn til omsorgsovertakelsen av barnet, men at det ikke var tilstrekkelig sterke grunner til å frata moren foreldreansvaret for barnet med sikte på adopsjon og til å nekte henne enhver kontakt med barnet.
   Saken ble henvist til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Den muntlige høringen i saken fant sted 23. januar 1996, men det er ennå ikke avsagt dom i saken. Kommisjonens rapport vil derfor ikke bli kommentert nærmere her."
 
Det kan forøvrig være grunn til å merke seg at det nok i realiteten heller ikke eksisterte noen holdbar grunn til i det hele tatt å tvangsfjerne datteren; dette ble vist ved tvangsadopsjonssaken, som gikk frem til 2001 (jf 18). Men det har i alle år vært, og er fortsatt, svært vanskelig å få gjennomslag ved Menneskerettsdomstolen og innsikt der i hvilket omfang barnevernets og norske myndigheters direkte uriktige påstander har i forbindelse med barnevernsspørsmål og konkrete saker.
 
I Innst. S. nr. 6, som er datert 16 oktober 1996, altså etter at dommen fra EMD var kommet, og før debatten, sies det (s 9-10, bs 61-62):
   "Komitéens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N. Wetterstad viser til at et flertall i forbindelse med behandlingen av Innst. O. nr. 80 (1991-92) presiserte at de kriterier om er formulert i lovens §4-12 om grunnlag for omsorgsovertagelse, må tolkes på en streng måte. Det ble videre understreket at omsorgsovertagelse ikke må vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak.
   Disse medlemmer viser til dom i saken Adele Johansen mot Norge ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 7. august 1996. Her slås det fast at klageren har fått krenket sine rettigheter under artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Dommen legger til grunn at det skal svært sterke grunner til for å frata foreldrerett og hindre samvær mellom biologiske forelre og deres barn. Disse medlemmer merker seg at klagerens adokat påpeker at den nye barnevernloven heller ikke utelukker at lignende vedtak kan fattes. Disse medlemmer vil på bakgrunn av Strasbourg-dommen be departementet ved evalueringen av barnevernloven vurdere å endre loven, slik at det ikke lenger blir tillatt samtidig å fatte vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar ved behandling av saken i fylkesnemnda."
 
Fra debatten:
 
Statsråd Grete Berget (s 331, bs 330):
   "Etter at stortingsmeldingen ble overlevert Stortinget, er det avsagt dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i en norsk barnevernssak, slik flere har vært inne på i debatten. Det er en tankevekker for barnevernet. Selv om det ble konkludert med at norske myndigheter ikke hadde overtrådt Menneskerettighetskonvensjonen når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen og opprettholdelsen av denne, kom domstolen til at barnevernet hadde brutt menneskerettighetene når det gjaldt fratakelse av foreldreansvar og nektelse av samvær. Dette er selvsagt alvorlig for Norge og barnevernet".
   Allikevel vil hun ikke ha noen lovendring, og henviser til at saken ble behandlet under den gamle loven – trass i at staten ikke, heller ikke overfor Domstolen i Strasbourg, har kunnet peke på hva i den nye loven fra 1993 som skulle umuliggjøre lignende behandling som den barnevernet utsatte Adele Johansen og hennes familie for.
   ".... Etter departementets vurdering nødvendiggjør dommen ikke endringer i gjeldende barnevernlov. Som kjent er barnevernloven endret siden saken ble behandlet av norske myndigheter. ..... For å sikre at praksis i framtiden skjer i samsvar med dommen, vil jeg sørge for at barnevernsmyndighetene blir gjort kjent med dommen og konsekvensene av den. Jeg har også tatt initiativ til å kartlegge fylkesnemndenes praksis når det gjelder å gi samtykke til adopsjon som barnevernstiltak."
   Om Norges opplysninger til barnevernet og til EMD, se siste avsnitt om sak a i (18).
 
Menneskerettsdomstolens fellende dommer mot Norge i barnevernssaker i 2018 - 2023, ytterligere 23 i tallet, er et langt høyere tall enn mot noen annen stat i slike saker. Det har gjort det ytterligere klart at norske myndigheter ikke av egen drift har gjort noe for å endre barnevernets grunnleggende holdning til og praktisering av samvær og tvangsadopsjon fra slik det var i 1990-96, jf (20). Av og til hører man at et barnevernskontor er begynt å endre praksis, men samtidig kommer det nye saker hvor andre barnevernskontorer skiller familier som før, uten at det er nødvendig for å beskytte barn.
   I sin prosedyre for Menneskerettsdomstolens Storkammer i en av disse sakene, saken Strand Lobben and others v. Norway i 2019, hevdet den norske regjeringsadvokaten at påstanden at det var noe i veien med norsk barnevern, ikke stemte. Tvert imot, sa han, var norsk barnevern blant de best utviklede og mest profesjonelle systemer for barnevelferd i Europa, og han mente barnevernet hadde handlet riktig i saken ved tvangsfjerning og tvangsadopsjon av Trude Lobbens sønn.
   Det er verdt å huske at den norske stat igjen ble felt for krenkelse av menneskerettighetene i den saken, at det er blitt fulgt av de andre sakene hvor Norge er felt for krenkelser, og at Domstolen igjen hadde fokus på at barn og foreldre ikke hadde fått ha meningsfylte samvær. Dette altså skjønt statsråd Berget forsikret i 1996 at hun ville "sikre at praksis i framtiden skjer i samsvar med dommen", og at det var gått over 20 år siden Adele Johansens sak da Trude Lobbens og hennes sønns sak kom opp for EMD. Dertil har norske myndigheter, trass i at staten er blitt funnet skyldig i sak etter sak i Strasbourg nettopp når det gjelder å ha holdt foreldre og barn borte fra hverandre, fortsatt å hindre at de får kontakt med hverandre, også etter dommene. Trude Lobben er ilagt kontaktforbud. Det offentlige Norge fortsetter altså å praktisere den samme ideologien.
   Lobben-saken er blitt definert som en såkalt 'key case' ved Menneskerettsdomstolen. (De muntlige forhandlingene i 'Grand Chamber Hearing' er tilgjengelige på video, se (1), sak 3. Denne konklusjonen fra regjeringsadvokaten kan høres ved tid ca 1:04.)
 
Igjen fra debatten i 1996:

Roy N. Wetterstad (uavh) (s 320, bs 319):
   "Arbeiderpartiet har vært opptatt av å understreke at Strasbourg-dommen mot Norge for brudd på menneskerettighetene kom på grunnlag av gammel barnevernslov. På denne måten forsøker man å frikjenne dagens barnevern. Jeg oppfatter det som om de mener at et tilsvarende overgrep ikke kunne ha skjedd i dag. Da blir det litt underlig at de samtidig påpeker at det først og fremst er praktiseringen av regelverket som denne dommen retter seg mot. Det blir direkte galt når representanten Fossum i sitt innlegg hever at det er blitt lavere terskel for omsorgsovertakelser. Det var faktisk bare i et toppår, i 1992, at det ble foretatt flere omsorgsovertakelser enn i dag.
   Strasbourg-dommen er fremfor alt en belæring av Norge i hva som bør ligge til grunn ved omsorgsovertakelser. Det fremgår at det skal svært sterke grunner til for å frata foreldrerett og hindre samvær mellom biologiske foreldre og deres barn. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet ta denne dommen skikkelig innover seg? Hvis de hadde gjort det, slik de burde gjøre, hadde de vært med på vår påpekning av at terskelen for omsorgovertakelser må bli høyere enn den er i dag."
 
Grethe G. Fossum (A) (s 320, bs 319):
   "Vi kan godt diskutere en dom som er sagt. Jeg må nok si at jeg ikke er enig i den måten som representanten Wetterstad fremstiller dommen i Strasbourg på. Det var nemlig slik at Norge fikk medhold på de aller fleste punkter, unntatt i én artikkel, nemlig i artikkel 8. Det dommen sier, er at domstolen i Strasbourg ikke vil ta hensyn til omsorgsovertakelsen. Men det å fradømme et menneske foreldreansvaret og det å ha samvær med sitt barn, skal det veldig sterke grunner til å gjøre. Og det er det dommen i Strasbourg går ut på. Jeg har lest hele dommen, så jeg tror det skulle være ganske klart i forhold til artikkel 8.
   Når det gjelder dette å forandre den nåværende lov i takt med dommen i Strasbourg, og at man aldri skal ha omsorgsovertakelse, tror jeg man er inne på et feilspor."
 
Hva angår at Norge kun var felt på Artikkel 8 i Menneskerettskonvensjonen (21), så er det slik at Artikkel 8 var den sentrale bestemmelsen i denne saken.
   Det er svært vanlig at klagere til Strasbourg i tillegg søker å få medhold i at også andre bestemmelser, noen ganger bestemmelser som er mindre sentrale for dem, er brutt. Det kan f.eks være retten til en rettferdig rettergang, eller til at en stat plikter å ha et effektivt rettsmiddel for slike spørsmål som saken gjelder. Menneskerettsdomstolen avviser ofte slike ekstra-spørsmål, gjerne fordi de ikke nødvendiggjør ytterligere behandling når hovedspørsmålet er behandlet. At Fossum mener at Norge 'bare' ble felt på Artikkel 8, gir derfor et misvisende bilde av alvoret i det Norge ble dømt for.
   Fossum er også en tilhenger av bort-adoptering av barna i familier som "ikke klarer å ta seg av sine barn", og tror øyensynlig at det uten videre er uproblematisk for barna som blir bortadoptert: – her fortsettelsen av samme innlegg:
"Vi må i Norge også innse at det er familier som ikke klarer å ta seg av sine barn, hvor det ville være aller best om de ble bortadoptert slik at de fikk stabile, trygge oppvekstvilkår hos foreldre som er gode. Det må skje også i framtiden. Hvor terskelen skal ligge, hvor høy eller lav den skal være, må være gjenstand for sterk debatt hele tiden."
 
Jorunn Ringstad (Sp) (s 336, bs 335):
   "Det er likevel nokså eintydige signal frå foster- og adoptivbarna sine organisasjonar. Det er ikkje eit generelt problem at barnevernet grip inn for tidleg eller med for kraftige verkemiddel. Kanskje burde barnevernet i ein del saker ha gripe inn tidlegare og spart barna for mykje sorg og fortviling."
   Til dette kan man si at det nok kommer an på hvem man spør. Fosterbarn som vil hjem til sine foreldre og er sterkt imot barnevernets diktat over dem, klarer sjelden å få den grad av frihet til å gå ut mot myndighetene og så god kjennskap til andre i samme situasjon at de kan danne organisasjoner. Når det gjelder adopterte, har det fra tid til annen vært en del, særlig, men ikke bare, blant utenlandsadopterte, som har vært adoptert som små og ikke husker sin familie, men som i voksen alder har gått klart imot adopsjon, selv hvis alternativet hadde vært oppvekst i fattige land under vanskelige forhold. I 2023-24 har et antall latt høre ganske kraftig fra seg. Lignende aksjoner og reaksjoner har også funnets i andre land. Jf (19).
 
Grethe G. Fossum (A) (s 338, bs 337):
"Siden dette med domstolen i Strasbourg var så sterkt presisert ved møtets begynnelse i dag, har jeg lyst til å sitere fra domsslutningen der:
         "1. Domstolen finner enstemmig at vedtaket om
       overtakelse av omsorgen for klagerens datter og
       opprettholdelsen av det relevante omsorgsvedtaket
       ikke innebar overtredelse av konvensjonens artikkel 8.
         2. Domstolen finner med åtte stemmer mot én at
       vedtaket av 3 mai 1990, så langt det fratok klageren
       hennes rett til samvær og hennes foreldreansvar i
       forhold til sin datter, innebar et brudd på artikkel 8."
   Jeg finner det nødvendig å sitere dette, slik at det ikke skal fremkomme senere i debatten at den norske stat er stevnet for domstolen i Haag for å ha tatt omsorgen fra en forelder."
 
Det er uvisst om det fra Fossums side her, mot slutten av debatten, er bare en forglemmelse at hun sier 'Haag'. Menneskerettsdomstolen befinner seg i Strasbourg. Ellers måtte det vel bety at hun mener at en klage mot Norge ved Menneskerettsdomstolen ikke er så alvorlig, mens en til f.eks den internasjonale straffedomstolen, ville vært meget (mer) alvorlig? Den internasjonale straffedomstolen har sete i Haag.
 
Når det gjelder Fossums tolkning av dommen, er især siste del i følgende sitat fra Roy N. Wetterstad relevant (s 339, bs 338): "På denne bakgrunn mener domstolen at avgjørelsen, i den grad den fratok klageren samvær og foreldrerettigheter til hennes datter, ikke var tilstrekkelig berettiget når det gjelder Artikkel 8 § 2, ettersom det ikke var vist at tiltaket samsvarte med noe behov som burde ta forrang for å ivareta barnets beste interesser ..."
 
Hallgrim Berg (H) (s 322, bs 321):
"Den såkalla Strasbourg-dommen ved Den europeiske menneskerettsdomstolen, saka Adele Johansen mot staten Noreg, vekte nyleg oppsikt i norsk og internasjonal presse. Dommen legg til grunn at det skal svært sterke grunner til for å ta foreldreretten frå nokon og hindre samvær mellom biologiske foreldre og barna deira.
   I komiteinstillinga ser eg til mi store undring at Senterpartiet på eit vis forsvarer regjeringssida sitt syn ved å vera med på å hevda at dommen ikkje rettar seg mot norsk lov og regelverk, men praktiseringa av den eldre barnelova av 1953. Men no hevdar jo klagaren sin advokat at jamvel det nye lovverket er slik at det ikkje utelèt at liknande vedtak kan fattast som sist. Difor bør sjølvsagt lova endrast, rett og slett fordi foreldreretten ikkje bør takast frå biologiske foreldre og deira born."
 
Eli Sollied Øveraas (Sp) (s 322, bs 321):
   "Det er ikkje alltid eg er samd med representanten Hallgrim Berg, men når det gjeld Strasbourg-dommen, er eg heilt ut samd i det som han seier: Det skal svært sterke grunnar til at ein skal bryte det biologiske bandet mellom mor og barn.
   Eg meiner at den merknaden som Senterpartiet har vore med på, fullt ut dekker det synet. Der står det:
      "Flertallet tar dommen i Den europeiske
      menneskerettighetsdomstolen alvorlig, og ber
      departementet om at praktiseringen av
      barnevernloven for fremtiden skjer i samsvar med
      intensjonene i domsavsigelsen."
   Og som tidlegare talarar har vore inne på, er det praktiseringa av regelverket dommen rettar seg mot. Det som vi har skrive i denne merknaden, dekker fullt ut det som vi meiner."
 
Lars Sponheim (V) (s 330):
   "Bakgrunnen for kravet om evaluering av barnevernloven var bl.a. en rapport fra Den europeiske menneskerettskommisjonen i forbindelse med Adele Johansen-saken. Nå har vi også fått en dom i denne saken. Den sentrale kritikk i dommen gjelder bl.a. samværsrett etter at omsorgsvedtak er truffet. Denne problemstillingen er ikke viet særlig plass i verken stortingsmeldingen eller innstillingen. Det vises til at dommen gjelder den tidligere barnevernloven. Men den nye loven representerer neppe noen ny rettsorden eller praksis, selv om den har med en bestemmelse om samværsrett.
   Samvær med den biologiske familie er sentralt dersom man skal kunne oppnå et hovedmål i lovgivningen – å kunne tilbakeføre barn til sine biologiske foreldre. Det er positivt at den nye loven framhever samvær som en rettighet. Lovregelen gir imidlertid ingen veileding med hensyn til hvor mye samvær det skal være, og hvilke kriterier som skal være retningsgivende for fastsettelse av samvær. Komiteflertallet ønsker at praktiseringen av samvær skal skje i samsvar med domsavsigelsen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
   Venstre har i denne debatt framlagt forslag om å vurdere en lovendring for bedre å sikre barns samværsrett med biologiske foreldre for å følge opp komiteflertallets intensjon. Det er så konkret som dette vi som lovgivere må våge å være dersom vi skal oppnå en tilfredsstillende politisk og folkevalgt avveining og kontroll med praktiseringen av loven."
 
 
Enkeltsaker
 
Å undersøke enkelthendelser og enkeltsaker er normalt den beste måten å begynne å få klarlagt at noe er galt med et system på. Ved skipsulykker og flyulykker brukes det havari-kommisjoner til å undersøke inngående alt som kan føre til opplysning av årsaker. Slike konkrete undersøkelser må til for å unngå at de samme feilene får fortsette i nye tilfeller. Offentliggjøring av resultatene er også en viktig del av arbeidet.
 
Det har i alle år vært påfallende at norske myndigheter setter seg imot at noe tilsvarende gjøres for barnevernssaker. I stortingsdebatten i 1996 sier Grethe G. Fossum om enkeltsaker:
   (s 320, bs 319): Det er fint når politikere bryr seg om ideologien i barnevernssaker, men de må unngå å gå direkte inn i enkeltsaker, for det kan være ganske vanskelig."
   (s 338, bs 337): "Derfor er et viktig at politikerne står imot dette presset om å ta fram enkeltsaker og innser hvor vanskelig det er å gå inn og si at sånn og sånn burde man gjøre."
 
John Alvheim (FrP) nevner konkrete enkeltsaker i to av sine innlegg i stortingsdebatten:
   (s 319, bs 318): "Hvorfor følger barnevernet i så liten grad opp de barna som er under offentlig omsorg, i fosterhjem eller i institusjoner? Senest i går fikk vi et grelt eksempel på en 14-åring som har vært under barnevernets tilsyn og omsorg over lang tid, og som ble sendt på fylleturer og fylleorgier rundt omkring i verden. Er dette bare løse rykter når det bekreftes og dokumenteres av en advokat på norsk TV?"
   (s 322, bs 321): "Og kort fortalt et eksempel: En familie skulle flytte fra Harstad til Drammen, reiste i egen bil og kom frem til sin leilighet. Flyttelasset ble tre dager forsinket, så de måtte ligge på gulvet i leiligheten. En observant helsearbeider som gikk forbi dette huset uten gardiner og fikk se dette, anmeldte det til barnevernet. Denne familien ble plaget av barnevernet i ett år før de kom ut av barnevernets klør. Bør man ikke være mer forsiktig med anonyme henvendelser som av og til virker som det rene KGB-opplegget?"
 
Grethe Fossum vil altså ikke at politikere skal engasjere seg i konkrete saker som viser hvordan barnevernet fungerer, og hevder at FrP, i Dok 8:17 og i sin argumentasjon generelt, bygger på uverifiserbare historier. Hun sier:
   (s 318, bs 317): "Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at et parti som Fremskrittspartiet i dokumentet sitt bygger sine konklusjoner på en blanding av løse rykter, udokmenterte påstander, misbruk av statistikk og et ideologisk grunnlag som undervurderer barns rettssikkerhet."
   (s 329, bs 328): "Carl I. Hagen vil ....... Og dette prøver han å dokumentere ved å vise til eksempler som Stortinget ikke har noen muligheter til å gå inn i for å se om det er virkeligheten."
 
Det stemmer ikke at eksempler ikke kan dokumenteres. I mange tilfeller er det enkelt ikke bare å få kontakt med familien og få deres versjon av saken, men å få den dokumentert, gjerne slik det fremgår av barnevernets egne dokumenter, som familien har krav på å få. Det er svært mange slike saker, som viser konvergerende evidens for at familienes beretninger er sanne og at det er grunnleggende feil og mangler ved barnevernets handlemåte.
   Myndighetene prøver ofte å hindre offentliggjøring, og å mistenkeliggjøre familiene og deres beretninger. At det fra myndighetene går ut til politikere en slags instruks om at de ikke bør, eller ikke har lov til, å sette seg inn i enkeltsaker i barnevernssektoren, men alltid skal ha tillit til barnevernet og sanksjonere alt de gjør, er i virkeligheten ytterst dramatisk for norsk velferd og rettspleie. Det fører til forhold som jeg kan tenke meg egentlig er helt ulovlige i et demokrati men som er kjent fra diktatoriske regimer, og kan ikke forsvares med det som vanligvis anføres: at det er så sensitivt for barna hvis sakene blir kjent. Det betyr i realiteten at de som er ansvarlige for barnevernet, de folkevalgte politikerne, ikke tar sitt ansvar, og samtidig beskytter personer i kommune-administrasjonen og barnevernet selv fra å måtte stå til rette.
   Stortingspolitikere har de samme muligheter som andre for å få pålitelige opplysninger om barnevernssaker og gå dem etter i sømmene:
 
John Alvheim (FrP) (s 319, bs 318):
   "Fremskrittspartiet bygger sine påstander på løse rykter, hevder komitelederen Grethe Fossum. Da kunne det være interessant å spørre komitelederen: Hvorfor har ikke komiteen bedt Fremskrittspartiet, som fremmer dette forslaget, om å dokumentere sine påstander? Vi har ikke hørt et ord."
 
Stortingsmedlemmer lar det nok tilflyte seg adskillige opplysninger allikevel, og leser/hører dem kanskje:
 
Kjellaug Nakkim (H) (s 323, bs 322):
   "Komiteens medlemmer har fått mange innspill om vanskelige saker, der det har vært reist alvorlige anklager mot den behandling enkelte har fått av barnevernstjenesten. I disse sakene virker det som vi har et godt nok lovverk, men at de som utfører tjenesten, ikke har god nok kompetanse til å håndtere sakene."
 
 
Alvheims 'ti bud'
 
Rundt 1995 dukket det opp en tekst: "Ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys". Plakater med 'budene' ble satt opp på enkelte oppslagstavler rundt om, på lyktestolper tvers overfor barnevernskontorer, på holdeplasser, og på flere nettsider. Oppslagene ble ofte revet ned, men dukket opp på ny. Budene ble fortsatt sirkulert ved demonstrasjonene mot barnevernet 20 år senere.
 
Budene var John Alvheims verk, (9d) og (22). Engelsk oversettelse finnes (9d).
 
De lyder slik:
   1. Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg.
   2. Ta straks kontakt med en advokat.
   3. Skaff deg en psykolog selv om du er frisk - du kan få behov for det.
   4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.
   5. Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral.
   6. Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for.
   7. Påklag alle beslutninger.
   8. Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake.
   9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.
   10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger - eller klar deg selv.
 
Det var en del diskusjon blant folk om enkelte av budene. Personlig ville jeg ikke fulgt oppfordring nr 3, den om å kontakte psykolog. Jo, det finnes psykologer som både virkelig har et vitenskapelig ståsted og som ikke føyer seg etter det som er populært og politisk korrekt, men det skal noe til å treffe på akkurat en av disse hvis du trenger en som står oppreist i storm mot kolleger og mot dem som gir arbeid og levebrød.
 
Alvheims 'ti bud' var øyensynlig fort blitt kjent i barnevernskretser og også blant politikerne som i 1996 behandlet Dokument 8:17 og Stortingsmeldingen. Budene dukker opp i debatten:
 
Jon Olav Alstad (A) (s 336, bs 335):
   "Alvheims ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys, er rettet mot å beskytte familien – ikke mot å beskytte det svakeste leddet i familien, nemlig barna.
.... Jeg er derfor glad for at stortingsflertallet avviser Alvheims berømte ti bud om barnevernet som helt uaktuell politikk for Stortinget," ….
 
'Budene' nevnes også i et av innleggene fra Grethe Fossum (A) jeg siterte andre deler av ovenfor:
   (s 328, bs 328): "Carl I. Hagen vil kriminalisere foreldrene som ikke klarer omsorgen, ved å dele den forebyggende tjenesten og kontrolloppgaven mellom politi og barnevern. Han vil kutte ut fylkesnemndene, som består av dommere. Han vil ha flere advokater inn i barnevernet – jeg bare husker Alvheims ti bud."
 
Tor Nymo (Sp) (s 334, bs 333):
   "Med andre ord, det hjelper ikke hva Grete Berget sier når folk stadig leser i VG og Dagbladet at barnevernet ubegrunnet tar barna fra Ola og Kari, en oppfatning som styrkes og får næring når Alvheims "ti bud for å unngå barnevernet" og Fremskrittspartiets Dokument nr. 8:17 blir stående alene som politikernes holdinger."
   Nymo redegjør i et annet innlegg for sin egen forbindelse med barnevernet:
"Og så kan man jo spørre hvilke forutsetninger jeg har for å vurdere om det er råkjør.
   Før jeg kom inn på Stortinget drev kona og jeg … kona driver fortsatt – sammen et familiehjem for ungdom med omsorgssvikt. Jeg har nesten uten unntak gode erfaringer med det arbeid barnevernet har gjort. Vi har hatt ungdom som har vært plassert der ved omsorgsovertakelse, og også frivillig. Vi har fått veiledning og støtte fra det fylkeskommunale barnevernet og fra de lokale sosialkontorer, der de har hatt personell som spesielt har tatt seg av de konkrete sakene. Så den virkelighetsoppfatning som Carl I. Hagen – og også ensidige medieoppslag – tilsynelatende forsøker å skape av barnevernet, er fjern for meg. Jeg vil også si at dette med tilsyn/oppfølging har vært kjempebra, vi er faktisk en del av det fylkeskommunale barnevernet, men en privat institusjon."
 
Nymo ser ut til å være opptatt av barnevernet utelukkende fra ståstedet til en som selv driver barneverns-virksomhet. Videre kommentarer er antagelig unødvendig.
 
Når en liten liste med nokså enkle råd til de troskyldige kan bli så hurtig kjent, finne veien til Stortingets Familie-, kultur- og administrasjonskomité (som den het på det tidspunktet), og bli utsatt for negativ kommentar fra Stortingets talerstol fra stortingsrepresentanter som er irritert på den, betyr det kanskje at budene i listen traff noe som skjulte seg under barnevernets politisk korrekte overflate?
   Som opplysning var budene altså

                                  
         – en suksess!
 
 
 
 
 
Fotnoter
 
 
(1)
Fellende dommer mot Norge ved Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i barnevernssaker
MHS's hjemmeside, siste oppdatering 12 september 2023
 
(2)
Anita Skippervik: Systematiske lovbrudd kan ikke omdefineres som unntaksvise enkeltsaker
MHS's hjemmeside, 24 juli 2020

(3)
Marianne Haslev Skånland: Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
MHS's hjemmeside, 3 - 4 juli 2018
 
(4)
 – :  Statens tolkning av EMD-dommene om barnevern
MHS's hjemmeside, 6 mars 2020
 
(5)
Anita Skippervik: Kortversjon av historikken til det norske barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 februar 2021
 
(6a)
Jf Marianne Haslev Skånland: Vurderingen av det biologiske prinsipp i Raundalen-utvalgets innstilling NOU 2012-5 og i presentasjonen av den
MHS's hjemmeside, 25 oktober 2020
 
(6b)
  – : Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
MHS's hjemmeside, 9 november 2017
 
(7a)
John Alvheim
Wikipedia, sist redigert 14 august 2022
 
(7b)
Politiker John Alvheim
Norsk biografisk leksikon, sist oppdatert 29 juni 2022
 
(8)
Avsnitt om John Alvheims innsats for bedring av barnevernet:
Morten Wold: Innlegg i stortingsdebatt om barnevern 14 november 2019, Sak 1
MHS's hjemmeside, 8 januar 2020
 
(9a)
Olav Terje Bergo: Hva kan de folkevalgte gjøre med barnevernet?
MHS's hjemmeside, 10 oktober 2022
 
(9b)
Marianne Haslev Skånland: Norge har kjørt seg ut med sine lovlige og ulovlige barnevernsordninger
Avsnitt "En gammel og god illustrasjon av hva som duger"
MHS's hjemmeside, 15 oktober 2022
 
(9c)
Jan Simonsen: Shame on Norway
MHS's hjemmeside, 21 juni 2015
 
(9d)
Alvheim's ten commandments to people in touch with Barnevernet /
Alvheims ti bud – til dem som kommer i barnevernets søkelys
MHS's hjemmeside, 11 oktober 2022
 
(10)
John Alvheim: Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet
i seksjon "Artikler som BarnasRett publiserer selv"
BarnasRett, 22 november 2003
 
(11)
Sverre Kvilhaug: Barnevern eller hensynet til barnets beste?
MHS's hjemmeside, 7 februar 2024
 
(12)
Olav Terje Bergo: Indisk lekse i humanitet
MHS's hjemmeside, 1 februar 2024
 
(13)
Else Sommer: Hjælpetiltag
MHS's hjemmeside, 29 januar 2008 / 22 juli 2013
 
(14a)
Åge Simonsen: Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre
BarnasRett, 2. utgave mars 2003
 
(14b)
Dr. philos Kari Killén – sentral leverandør av læreboker og foredrag til de barne"faglige" profesjonene
BarnasRett, samlemappe 2001-2009
 
(14c)
Marianne Haslev Skånland: Noen barnefaglige eksperter (1): Kari Killén, sosionom og dr.philos
MHS's hjemmeside, 26 august 2018
 
(14d) Aage Simonsen: Norwegian child protection hits immigrants hard
MHS's hjemmeside, 4 juli 2012, 10 november 2017
 
(15)
positivisme
ved Kari Berit Sletnes 
Store norske leksikon, sist oppdatert 17 mars 2023

(16a)
Eksdommer avdekker justismord
Dagbladet, 4 september 2002, sist oppdatert 10 desember 2016
 
(16b)
Trygve Lange-Nielsen
Wikipedia, sist oppdatert 23 november 2019
 
(17a)
Beate Kvammen: Ville barna våre ha samvær med familien da de var under barnevernets omsorg?
MHS's hjemmeside, 21 november 2020
 
(17b)
Sverre Kvilhaug: Dagens barnevern knuser familiene og reduserer barnas livskvalitet
BarnasRett, 9 desember 1999
 
(18)
Marianne Haslev Skånland: Barnevernet – dessverre en skadevolder. 2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
MHS's hjemmeside, 1 desember 2006
 
(19)
Marianne Haslev Skånland: Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
MHS's hjemmeside, desember 2007
 
(20)
Venil Katharina Thiis:
Høringsnotat til Familie- og kulturkomitéen i Stortinget vedrørende forslag til ny barnevernlov
MHS's hjemmeside, 29 mai 2021
 
(21)
European Convention on Human Rights
Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol, Europarådet, sist oppdatert 1 august 2021

Nordisk versjon av de artiklene (paragrafene) som er viktigst for mennesker under angrep fra barnevernet:
Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK)
BarnasRett, uten dato
 
(22)
Alvheims ti bud
BarnasRett, udatert

 
 
Tillegg: Organisering og bruk av dokumenter på Stortingets nettsider
 
Både Dokument 8:17, Stortingsmelding 39, stortingskomitéens innstillinger om disse, og stortingsdebatten om begge, ble lagt ut på nettet av Stortinget. Noen få år etter ble mye imidlertid fjernet, fordi Stortinget la om hele sitt system for publiseringer på nett. (Papir-eksemplarer har fortsatt vært mulig å få kjøpt, iallfall av Dokument 8:17.) Stortingets administrasjon opplyste da nettversjonen var tatt ned, at omorganisering og dermed nypublisering var et stort arbeid, og man ville arbeide seg fra dagens tidspunkt og bakover i tid.
 
Det er blitt gjort, og de ligger igjen på nett.
 
Disse dokumentene kan også lastes ned (se nedenfor).
 
Ved ny-publiseringen av Dok 8-forslaget fra 1995-96, stortingsmeldingen og debatten er disse imidlertid ikke lenger søkbare. De ligger nå på nettet som ikke-søkbare bilder av enkelt-sider. Fra vennlige hjelpere har jeg fått versjoner som er søkbare, men de (analyserende) programmene som har vært brukt, klarer ikke å håndtere de norske bokstavene æ, ø, å, Æ, Ø, Å, slik de normalt ser ut, og behandler dem heller ikke på én og samme måte hver gang, så søkbarheten i slike versjoner er begrenset.
 
Her har jeg derfor holdt meg til versjonen som ligger på Stortingets nettsider.
 
Komitéens innstilling om Dokument 8:17 ligger lagret på samme måte som Dok 8:17 og Stortingsmelding 39, som bilder. Debatten ligger likeledes som bilder. Om komitéens innstilling om stortingsmelding 39 se nedenfor.
 
Bilder
   Dokumentene som er lagret som bilder ligger slik:
 
Et dokument ligger til høyre, i sin opprindelige form slik det var på papir, med de opprindelige sidenumrene synlige (klikk til høyre tre-fire sider med pil-tasten til høyre for dokumentet, så ser man det). For eksempel har Dokument 8:17 interne side-numre fra 2 til 32. Disse ser man øverst til venstre og høyre på hver bilde-side på vanlig måte som i bøker (også på vanlig måte er sidetall i overskriftssider og innledningssider ikke markert, men de teller naturligvis).
 
Til venstre på nettsidene ligger en nokå bred kolonne med opplysninger om dokumentet (utvid om nødvendig vinduet på skjermen, så kommer den frem): "Publikasjon", .... "Bildenummer", .... "Last ned publikasjonen", .... "Publikasjonen tilhører sak(er):".
   Feltet for "Bildenummer" gir sidetall i nett-manuset for den bildesiden man er inne på. Flere dokumenter kan være kjedet sammen. Det er tilfellet for Dokument 8:17, som ligger i en serie sammen med andre Dok 8-forslag fra samme år. De danner til sammen er 222 sider. Bildenumrene er derfor ikke nødvendigvis de samme som dokumentets interne sidenumre, og er det ikke for Dok 8:17. Man kan se at første side i Dokument 8:17-forslaget har bildenummer 25. Hver bildeside har altså sin egen nettadresse.

   Nett-versjonen av Stortingsmelding 39 ligger lagret på en slik måte at side-numrene i den opprindelige papir-versjonen er de samme som "bildenumrene".
   Tilsvarende gjelder Innstillingen for Dok 8:17-forslaget.
   Nett-versjonen av debatten har opprindelige sidenumre 317-342. Det kan synes merkelig at bildenumrene løper fra 316 til 341. Men tallene er korrekte; forskjellen på 1 skyldes at original-versjonen på papir hadde en tom side, som ikke er tatt med i versjonen på nettet. Dette referatet fra debatten den 22 oktober 1996 ligger i en samling på til sammen 4651 bildesider.
 
Istedenfor å bruke pil-tastene til høyre og venstre for bildet, kan man skrive inn bildeside-nummeret for den nettsiden man ønsker, og så klikke. Eksempel: Skriver man inn "40" i feltet "Bildenummer" i venstre kolonne i filen der Dok 8-forslaget ligger, kommer man inn på forslagets opprindelige side 17 – midt i kolonnen til høyre ser man overskriften '4.2. Befolkningens forhold til hjelpeapparatet' og øverst til høyre på siden side-tallet 17.
 
Nedlasting
   Hvis man vil laste ned publikasjonen på sin egen datamaskin, skriver man inn første og siste bildenummer i rubrikkene der det står "Last ned publikasjonen". For Dokument 8-forslaget blir det fra side 25 til side 55.
 
Sidetall i nett-adressen
   Sidetallet i nett-filen for et dokument som består av bilder, fremgår også av de 4 tallene man ser (nesten) til slutt i nett-adressen (i Stortingsmelding 39 står det helt sist). For første side i Dok 8:17-forslaget er det 0085. Første side i Innstillingen om Stortingsmelding 39 har nummeret 0053.
   Denne adressen korrigeres automatisk når man bruker de små pil-tastene til høyre og venstre for manuset.
   Dette er altså en tredje type side-nummerering for sidene i filen.
   Når man først er kommet inn på en av sidene i et dokument, kan man derfor – istedenfor å bruke pil-tastene (ved hjelp av dem går man frem bare én side av gangen), eller ved å sette inn ønsket nettside-tall til venstre i boksen for "Bildenummer" – også manuelt sette inn riktig riktig tall i selve nett-adressen. Men denne tredje-måten er nok den minst praktiske.
 
Komitéens innstilling om Stortingsmelding 39
   En versjon av denne finnes på nettet som bilder, på samme måte som de ovenstående dokumentene. Men denne versjonen har ikke angitt bildenumre (feltet for bildenummer i venstre kolonne er tom), og ingen pil-taster som man kan bruke for å komme til de påfølgende sidene. Derimot har bildesidene numre i nett-adressen; de løper fra 0053 til 0067. For å komme inn på de enkelte bilde-sidene, må man skrive inn dette tallet manuelt i nett-adressen.
   Antagelig regnes denne versjonen som uaktuell fordi det eksisterer en søkbar versjon. Bilde-versjonen måtte i tilfelle være mest aktuell hvis man trenger referanser til sidetall i den originale papir-utgaven.
 
Angivelse av sidetall i denne artikkelen
   Når jeg refererer til tekst-utsnitt, oppgir jeg sidetall på denne måten:
   s betyr sidenummer i papir-utgaven; f.eks er '(s 32) i Stortingsmelding 39' side 32 i den opprindelige papir-utgaven;
   bs betyr bilde-side i nett-utgave som gjengir dokument-sidene som bilder; f.eks betyr '(bs 42) i Dok 8:17-dokumenteet' bilde-side 42, som vi ser er side 19 i den opprindelige papir-utgaven.
 
 

**

 
 


*